Blue

Kitteh!

2011-05-01T12:19:00.001-07:00

Funnet meg en ny awesome side og måtte bare ha med denne her.

see more Lolcats and funny pictures, and check out our Socially Awkward Penguin lolz!

Dype tanker. Eller bare bullshit

2010-08-29T13:12:00.001-07:00

Jeg skal liksom prøve denne "livsoppdateringsgreia", men det er da faen meg så lite nytt. Eller? Høyskolen, fadderuke. De som har vært med på det vet hva jeg snakker om. De som ikke har vært med på det vet hva jeg snakker om. Så hva er egnetlig vitsen med å skrive om det? Høres jeg veldig negativ ut nå? Ikke meningen. Fadderuka var sweet den. To uker faktisk. Mange fine folk. Fulle og kåte folk. Utkledd som badevakter, smurfer, call on me- statister og soveklare nattkjolefolk. Selv var jeg mime. Det var litt nice. Spesielt når jeg fikk mesteparten av sminken smurt utover sent på kvelden. Ja du skjønner hva jeg snakker om. Mamma, det gjør forhåpentligvis ikke du.

Vel, fadderuken er fordi for denne gang, jeg er endel nummere rikere på telefonen, litt stolthet fattigere, men alt i alt svært fornøyd. Overgangen til å bo med jentene er fortsatt i overgangsfasen, utrolig nok. Fint og rart på samme tid, nye hensyn å ta, andre jeg kan gi faen i, en svært høylytt radio som ikke kan skrus av fattigere, og en oppvaskmaskin rikere. Går vel opp i opp?

Siden vi ikke ennå har nett i huset, siden nettselskapet er dust, sitter jeg nå i gamle leiligheten, ser litt på sjermen og ler litt for meg selv samtidig som jeg er lettere fasinert av pensumet og personen som leser det foran meg. Jau, John sitter nå der og skriver oppgave, haha, studerer sånt lesefag og greier.xD Men oppgaven er overraskende interessant for meg også. Demokrati i skolen. Tenk på det. Skolen er ikke et demokrati, men de vil du som elev skal tro det. Elevrådet? Får du være med å forme din egen skolegang, som de så pent vil at vi skal gjøre nå etter nye reformen? Er du som engasjert elev istand til å forme og forandre din egen utdanning? Det er få lærere som lar elevene være med å bestemme, selv om de prøver å få oss som elever til å tro vi kan det. Vi får bare håpe at neste generasjon med lærere har muligheten til å videreutvikle dagens undervisningsmåter, som kan hjelpe til en endring i dagens problematikk ifht feks lite engasjement hos elevene, skulking og adferdspromblemer knyttet til... Nei vent.

Nå snakker jeg bare piss.

I akademiske tekster skal du jo alltid referere til den som har sagt og evt skrevet det du skriver om, altså du må alltid ta stilling til at noen har tenkt dette før deg. Tenker du noe du ikke har lest og altså funnet ut av det selv, er det veldig sannsynlig du bare ikke har lest det ennå og at noen faktisk har tenkt på det før deg. De som skriver akademiske tekster refererer til andre akademiske tekster som igjen refererer til andre akademiske tekster. Og sånn går det. Du må alltid da ta utgangspunkt i at noen er smartere enn deg. Helt til du skal skrive din egen masteroppgave, som lar deg finne ut av ting selv. Rart hvordan verden er bygget opp huh?

Stabilitet og sånt

2010-07-30T07:30:00.000-07:00

Nå er jeg insanely sulten. Sånn skjelver, svimmel, hodet funker ikke-sulten. Men jeg har grøt på ovnen som snart er klar. Med soyamelk. Hurra.. Men hey, mat er mat=)

Mye som skjer for tiden. Sommeren er snart på hell og jeg har jo jobbet litt så har ikke reist så mye, men Hove måtte til. Og selv om jeg var skuffet over gjennomsnittlig aldersgruppe, utvalget av heite mannfolk og ikke sååå bra lineup (for meg personlig, var bra, men ikke så mange av mine favoritter), vel, så var Hove noe jeg tenker tilbake på med et smil og gode minner. Massive Attack var sweeeeeet! Og Pendulum! Og Ellie Goulding! Og at jeg fikk frastjålet kameraet mitt. Hurra. Alltid gøy. Men sånn er livet. Folk er slemme, det burde jeg ha fått med meg nå.

Nå er jeg klar for å få mer stabilitet inn i livet mitt. Jeg flytter endelig sammen med Camilla og Kine til et lite hus på Haukeland, tror det blir utrolig bra! Og eget HUS! Hadde jeg hatt kamera hadde jeg tatt bilde av det=P Stabilitet i form av fast bosted, noe å gå til hver dag. Jeg skal begynne på høyskolen og studere Tegnspråk og tolkning. Jeg var lenge usikker på om jeg ville det likevel, siden jeg hadde endel dårlige erfaringer på folkehøyskolen, men jeg tror jeg er klar nå. Jeg er utrolig glad i tegnspråk og syntes det er dritgøy, så hvorfor ikke? Kan ikke la noen få mennesker ødelegge det for meg.
Ellers vil jeg ha stabilitet i familie- og kjærlighetslivet, men det er ikke opp til meg tydeligvis. Hurra. Liker ikke å ikke ha kontroll.. Stressende. Og stress er ikke stabilitet i hjernen. Så vet du det.

Ellers er jeg nå blitt en del av rollespillbevegelsen i Bergen. Er det mange som sier wft??? inne i hodene sine nå? Mulig mulig. Jeg har jo bodd i kollektiv og der har jeg truffet folk og deres venner og poff så er jeg en geek. Skal så lite til. Jeg har alltid tenkt at de som driver med rolle spill er de som sitter på Outland fordi de ikke har mulighet til å få seg noe mus uansett, så hvorfor ikke leke med dette istedet, men hey, I´m proven wrong. Jeg er nå et levende eksempel på at det er mulig å få seg noe OG drive med rollespill og strategi-brettspill som tar 4-5 timer. Nok en ting jeg kan krysse av på to-do-lista mi. Word.

Nå kan du ikke klage på at jeg ikke livsoppdaterer bloggen min, Maria. <3

Post-Colombia 2

2010-05-31T13:15:00.000-07:00

På tide å blogge litt igjen jah.. Tiden går som bare det. Det er snart to uker siden jeg kom hjem fra Colombia og min tilstand de første dagene begynner sent men sikkert å avta. Jeg er både glad og ikke så glad for dette. På den ene siden så er det fint at jeg kan komme tilbake til en tilnærmet normal tilstand i Norge, siden dette er mitt fedreland og det er her jeg bor og lever. Men på en annen side så er tilknytningen til Colombia blitt så stor etter to måneder der, at jeg ikke vil gi slipp. For jeg mener jo som sagt at følelsen av savn er en god dårlig følelse. Den er ikke behagelig, men fordi den er basert på en god følelse, altså det du savner, så er den likevel god. Og er det slik at hvis jeg slutter å savne de tingene jeg ble knyttet til der, at jeg da mister båndene, slutter å bry meg? Eller er det bare en god ting, som gjør at jeg kan huske de gode minnene og fortsette å leve livet som jeg har her i Norge? Kommer mine følelser til å gradvis falne, mens jeg fastsetter meg i et mønster som jeg en gang så en "utvei" ifra? Er det da like greit, bare å følge det du føler akkurat nå? Men hva om du faktisk sitter fast i noe som du ikke "gidder" å komme deg ut av fordi du rett og slett godtar situasjonen som den er?

Uff, føler jeg bare snakker piss her. Poenget mitt er egentlig at jeg savner, men ikke så mye som jeg gjorde. Jeg spiser igjen, jeg trener litt, sitter mye i sola, tenker på livet og hvordan det skal kunne funke ifht penger, leilighet, matinnkjøp og denslags, siden jeg er relativt jobb- og pengelens. Men det ordner seg da sikkert. Jeg har og fått snille/slemme tanker inn i hodet om alternative løsninger, som jeg ikke kommer til å utdype her med det første, grunnet at jeg ikke vet ennå og ikke liker å gi "sladdermateriale" for noe som kanskje ikke kommer til å skje uansett. Skjer det får du vite det.

Jeg hadde min første dag på jobb på nesten tre måneder idag. Jeg gruet meg egentlig masse, siden jeg skulle være på den avdelingen jeg liker minst, skulle stå opp tidlig for første gang på like lang tid og var redd for manglende mat i kjøleskapet som resulterer i manglende mat i magen som igjen resulterer i en absolutt kortere lunte for bråk, sprell og generell barnslig oppførsel. Men vet du hva? Jeg har storkost meg i hele dag. Vi var ute hele dagen, untatt når vi skulle spise, for ungene trengte en liten pause fra sola, som stekte hele dagen med en lett vind. Været var prefekt, ungene viste entusiasme og generell godvilje til det at jeg var der igjen, har hatt plenty med unger på fanget, sunget fine sanger, lekt i sandkassen, blitt delvis begravet av både gress og sand, husket(oslosk)/disset(bergensk), fått kontakt med ungene som før gråt og vaglet andre veien når de så meg, som nå heller vil holde meg i hånden og ha meg med til sandkassen eller whereever de vil leke. Akseptert. Herlig følelse. Hadde rett og slett en utrolig bra dag på jobb. Føltes ikke som jobb, bare kos. Herlig!

Og hvem kan vel unngå å være glad og våryr når Bergen ser sånn ut???

Jeg er i en ganske god tilstand for tiden. Jeg har tid til å sette meg på gresset på Nordnes med pledd, kaffei termos, røyk, innemellom gode venner, andre ganger spanskboken min, og blir brunere enn to måneder i Colombia gav meg, på bare få dager. Tror huden min foretrekker norsk sol..x) Festspillene er jo også igang, så når jeg tripper tilfeldigvis ned til sentrum så har det vært konsert der alle de siste gangene. Sweetness^^Jeg liker musikk. Enten det er fem 14izz gutter som er overraskende gode på instrumentene sine, eller søt ubernorsk pike med chello. Byparken, med grønt gress, sine rosa blomstertrær som drysser ned når det kommer en bris, vann med spruteting, barn som leker, måker, forelskede og vårkåte turtelduer, live musikk, vel, jeg klarer ikke være sutrende da. Har nok mye jeg KAn klage på, men akkurat nå er livet fint som det er. Jeg er ikke sulten, jeg er ikke kald om natten, og jeg har gode venner som hører på når jeg trenger å si noe.

Post-Colombia

2010-05-22T16:45:00.001-07:00

Jeg er nå tilbake fra Colombia og i trygge Norge igjen. Jeg har vært her siden onsdag kveld. Men ikke skrevet noe her. For jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. De siste dagene i Colombia gikk til fyll og fanteri. Så avslapping, prøve å få unnagjort det jeg ikke har giddet å bruke tid på tidligere, som å se etter ting jeg vil kjøpe(jeg er sjeldent i shoppinhumør, tror ikke jeg er jente..) souvernirer og sånt. Stressa som et helvete, fikk lettere hyperventilerende anfall når flybilletten og pcen (ikke macen) ikke ville samarbeide, men en klem, hånd på skulderen og beroligende ord fikk med samlet igjen. Jeg liker ikke å være stressa før jeg skal ut og fly. Det er udigg. Jeg sier hadet til de jeg finner, prøver å holde tårene tilbake, men jeg er ikke glad i å si hadet til folk, og hvertfall ikke når jeg vet jeg ikke kommer til å se dem igjen på enten lenge eller egentlig bare aldri. Og når det er så mange mennesker jeg har møtt, satt pris på og blitt så glad i, vel, å kjenne på følelsen av at jeg kanskje ikke får se dem igjen.. Den er nok til å få tårer i øynene mine. Min venn og jeg kom oss på bussen til flyplassen, kjøpte vår vanlige hangover Gatorade Maracuyá, dullet rundt og knota med bagger, billetter, den dustete ”flyplassavgiften”, også kalt ”penger du må betale ekstra før du får billetten du har betalt tidligere som det stod ”alle avgifter inkludert” på”, fikk tilslutt gitt fra meg baggen etter de åpnet og tok ut alt ca 4 ganger. Kom meg til der de vil se på passet og billetten min, der bare de med billett får gå inn. Der jeg måtte for siste gang ta blikket bort fra de brune øyene jeg har blitt så vandt til å våkne opp til, snu meg rundt og gå. Så hadde jeg 22,5 time å velte meg i selvmedlidenhet. Jeg kom meg til Norge etter to mellomlandinger, dankdriving i røyketankene i Amsterdam(7timer hurra) og narkohunder på Flesland. Ingen hadde lurt eller overbevist meg om å ta med meg en ekstra bag. Penger er fint, men så dust er jeg ikke. Anywho. Min mor kom dagen etter og dro nå i dag. Derfor har jeg heller ikke hatt mye tid til overs. Men nå har hun dratt og jeg er alene igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det jeg føler. Det er som om ingen ting er virkelig. Som om realiteten av livet kommer snikende, men jeg vil bare pakke meg inn i en dyne som heter Colombia og stenge alt annet ute. Men samtidig er det utrolig deilig å være tilbake i Norge. Været har vært vakkert (til i dag, Bergensregn) snille mennesker rundt meg og muligheten til å henge rundt alene uten at folk stirrer veldig, folk kommenterer utseende eller prøver å få kontakt for å finne ut om du er en som kan ranes.

Men alt av engasjement, gnist og lekelyst har for øyeblikket forlatt meg. Når noe morsomt skjer i en samtale er mitt nye og allerede godt brukte uttrykk: jeg ler inni meg. Jeg gjør det. Jeg merker at det er morsomt, men kroppen har sluttet å reagere på latterfølelsen. Den har og sluttet å reagere produktivt når sultfølelsen kommer. Så eneste grunnen til at jeg har spist siden jeg kom tilbake er at andre folk har laget/betalt/satt foran meg maten jeg har spist. Men ta det med ro. Det går nok over. En gang. Forhåpentligvis.

Officechair race!

2010-05-17T13:48:00.000-07:00

Colombia del 9 (dag 42-47)

2010-05-17T10:01:00.000-07:00

Min tid her i Colombia begynner å nærme seg slutten. Idag er det 17.mai og jeg drar imorgen. Til de som lurer eller vil møte meg på flyplassen, så lander flyet mitt 22.30 den 19.mai på Flesland.

De siste dagene har vi hatt mye program. Mest under det som vi kaller "jobb", men for meg er dette bare morro. Håper det er det for gutta også. Vi drar nemlig ut i byen og maler vegger. Tjohei! Sol i nakken, malingslukt, heite mannfolk uten skjorter, kaos, vann i poser og øl tilslutt. Det begynner alltid med at vi skal ned på kontoret. Vi våkner ca da vi skulle vært der, tenker jauda, men vi må dusje og spise frokost unasett, så det blir gjort. Så får vi en telefon som sier at ingen andre er der heller og vi kan egentlig bare chilln. Er sånn det er her.(Gutta mine...=) Tar det på sikt lizzm..^^Vi drasser oss ned tilslutt, laster bilen, bedriver dank rundt omkring, kjører ned og begynner morroa.

Tegne på veggen. Alltid gøy. Har bedrevet liknende siden barenhagen.
Tape fast papir på veggen. Også gøy.

Kaste ballonger fulle av maling på veggen. Dritgøy.
/s320/CIMG1123.JPG" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5472287596367873058" />

Disse bildene fikk det til virke som om denne prosessen går veldig fort. Det er feil. Veldig feil. På disse veggene (var to, emd føggel på begge) brukte vi ca 9 timer, og det er ganske lite iforhold til de andre veggene. Anywho, når vi var ferdige, pakket vi sammen og dro tilbake til kontoret, som ikke bare er et kontor, men også kunstgalleri, partysted, chillested, der folk henger rundt og drekker øl og røyker.
Fin avslutning på en fin dag.

Min kjære syntes det var en god idé å bli sørpeshitings, jeg gikk til sengs tidlig. Grunn? Vi skulle opp halv syv dagen etter. Og med et valpeøyne-blikk får jeg spørsmål om jeg "kan hente meg om en time? Har det så gøy her". Altså, jeg skal stå opp for å hente og overbevise Andrés om at det er smart å legge seg. Bryr han seg når han er full? Nope. Jeg sov godt ihvertfall, han var fyllesjuk og trøtt som faen. Dagen startet som den forrige, men dusj, frokost, kontoret. Metro ned til biblioteket, på andre siden ligger kvinnefengselet, og den veggen der, den skal vi male.

Kaos blir det da alltid. Syntes det er en del av sjarmen jeg^^

Fest er det også. Etter vi malte på fengselet var det heim for å spise, så ut for å feste. Først var det en hjemmefest. Men hjemmefest her er ikke som hjemmefest i Norge, hvor alle tar med seg sin drikke og henger rundt. Her er det opplegg, bar hvor det selges alkohol og sigg, heftig musikkannlegg og dj. Fest altså. Men på denne var det ikke så jævlig kult, så vi dro videre. Til det som het Horror & Grotesque party. Var ikke så mye groteskt der, men var stappa med svartkledde folk og de av den litt mer alternative livsstilen. Følte meg svært så hjemme der jeg=) Høy musikk, folk, men litt dårlig dansegulv. Men veldig god tequila^^ Dette stedet stengte kl 3 så vi måtte videre. Til stedet som alltid er åpent sent. Til det er tomt ca. Det er lite, fullt av folk, masse røyk, hasj, kokain, alkohol og andre godsaker som foregår her. Vil du ha deg kan du kose deg i en av sofaene. Ingen bryr seg. Sweetness^^ Der var vi til kl 7, så labba vi hjemover, jeg fant meg morgenmaten min, så var det senga. Sove. Opp kl 3. Foredrag på kontoret. Øl. Chorizo.

17. mai er siste dagen min her. Rart.

Colombia del 8 (dag 38-41)

2010-05-11T14:35:00.000-07:00

Fader-rullensneizer, nå har fått klager på manlende aktivitet her på bloggen. Syntes jeg har vært flink jeg, meeeeen neida. Er nok bare oppe i mitt eget hode det der. Blir fort sånn. Siden jeg har vært her så lenge så har jeg kommet godt inn i en rutine og et "dagligliv" som ikke er å være turist. Jeg syntes hele opplegget med å være turist er ubehagelig. Å dra til turistattraksjoner, museér, de fancy restaurantene og utestedene, souvernirsjapper osv. Når jeg drar til et fremmed land vil jeg ikke legge meg inn på et hotell hvor alt likner på Norge, hvor jeg har mat i fleng, all den drikka jeg orker og folks som varter meg opp. Jeg vil ikke gå i shorts og sandaler, se den fagre byen jeg er i, hvor alt er vakkert, varmt og med hyggelige folk. Selvfølgelig, dette høres utrolig digg ut. Men når jeg reiser så er det ikke for å gjøre disse tingene. Jeg vil se verden, ikke fra mitt bortsjemte norske perspektiv, men ifra de som faktisk bor og lever der jeg drar. Jeg vil se hvordan folk faktisk har det, hvordan de lever, hva de spiser, hvordan jobben er, kort sagt livet. Og det har jeg fått denne tiden jeg har vært her. Jeg har lært så utrolig mye, om meg selv, om verden.

Forrige desember dro min mor og jeg til Thailand. Vi skulle bare være der en uke og skulle bo i et hus. Dette huset var omringet av andre identiske hus, som igjen var omringet av en høy murvegg som stengte oss inne. Eller eventuelt stengte andre ute. Potato tomato. De som bodde i de andre husene var norske. Vi spiste middag på restauranten som det kome en bil for å hente oss til, som het Lille Trondheim. Vi var i Norge. Eller, ihvertfall hvordan nordmenn ville foretrukket at Norge var. Vi har penger, velferd, fine hus å bo i. Men vi mangler klimaet. Uff, så fryktelig kaldt i Norge. Derfor lager vi heller vårt eget lille Norge i Thailand, stenger alle andre ute, har bare nordmenn der og lever som konger på billig alt i et komfortbelt klima. Fuck that.

I tiden jeg har vært her har jeg sett både gode og dårlige sider ved landet og byen. Og menneskene. Jeg har vært med på en tradisjonell folkefest, karneval, danset salsa, hatt husfest, vært med på å styre baren, vært på kjøretur opp i fjellene med full bil midt på natta, fått være med å dekorere byen med malerier. Jeg har fått føle på deres nationalfølelse (og min min venns lack of^^) gleden de har for livet, for kunsten (bor jo og henger med kunstnere og i kunststrøket da, så er kanskje ikke representativt for hele landet=P) for øl, for familie, for dans og for fest. Men jeg har også opplevd skyteepisoder, hvor alle instikntivt går raskt inn og venter til lyden slutter, sett folk løpe fra en sammenstøt mellom gjenger. Tror jeg har hørt lyden av pistoler som avfyres, mange av dem, 6-7 ganger nå. Noen langt unna, noen altfor nærme for hva jeg ville foretrukket. Men hallo. Jeg liker ikke fyrverkeri engang. Alt som smeller og jeg hører er for nærme for min smak=P Jeg snakker med mennesker som forteller om venner som har blitt skutt, knivstukket, dopet og voldtatt(og fått fine sykdommer etterpå), dødd i bilulykker, osv. Og de får det samme utrykket i anskiktet hver gang historien kommer opp. Det er tragisk, men det er vanlig.

Noen ganger lurer jeg på om det er min venn her som er utrolig paranoid, eller om det faktisk er veldig farlig her. Tror selv det er en kombinasjon. Han vil ikke jeg skal gå med bankkortet mitt på meg for folk vil se jeg tar ut penger, følge etter meg og tvinge meg til å tømme kontoen med en kniv i siden. Høres ikke så morro ut. Jeg får ikke gå ute alene når det regner, helst ikke idetheletatt når det regner (for da går politiet inn og alle de slemme menneskene kommer ut og får fritt løperom). Men han foretrekker også at jeg ikke går på butikken, to minutter unna, midt på dagen/morgenen alene. Han vil helst låse meg inne på rommet til han kommer tilbake så han vet jeg er trygg. På en måte veldig koselig tanke, gjør at jeg føler meg trygg og tatt vare på. På en annen side så er jeg faktisk ikke 4 år lenger. Men ja, jeg er i et land jeg ikke kjenner og burde høre på han som faktisk vet hvordan det er. Dette er huset vi bor i. At noen kan finne på noe krøll her er jo bare rart syntes jo jeg. Er så fint og rolig og grønt atte! Naive lille nordkvinne^^

De siste dagen har det ikke skjedd en dritt egenlig. Vi står opp, spiser frokost, han går på jobb, jeg duller rundt, sitter på macen, ser film, tar meg en tur på kontoret og sier hei, sitter der og driver dank, går tilbake, driver dank på macen, tar meg en tur til, han ferdig og vi finner middag. Dagen slutt, sove. Innemellom fest om kvelden og heromdagen hadde gutta i dette prosjektet min venn jobber med, et foredrag på universitetet om hva de driver med og grafisk design og sånt. Jeg fikk være med, og likte skolene der egentlig. Var en veldig avslappet stemning, åpne rom (er jo så jævla varmt her, kan ikke ha tette klasserom, folk ville dævva) de selger sigg og godis i kantina, har musikk, bordtennis og "leke"/chille-avdelinger overalt. Men jeg måtte frem med passet for å komme inn. Stedet var slitent, som alt annet her. Er sjeldent jeg ser noe med den "ny-følelsen" vi er så fryktelig glade i i Norge. Men tok faen meg ikke lang tid før jeg var helt vandt til å ikke se polerte flater, marmor, skinnende metall osv osv overalt. Nå er det bare deilig, gir en mer autentisk følelse til hele greia. Og gjør at jeg setter mye større pris på det som faktisk er veldig fint å se på. Som blomstene her. Er ikke så mange av den (kanskje fordi vi er i byen, blomstereksport er jo et av landets viktigste somethingsomething) men når jeg først ser en blomst, så er den så utrolig fin at jeg bare kan se på den til Andrés blir utålmodig og rykker i armen min på at vi må gå videre. Orkideér er vel litt oppskrytt, men er eneste jeg har blide av nå. Må ta litt flere (selv om kamera på åpen gate? Ikke en god ide. Derfor det ikke er bilder fra whereever=)

Hvis planene går som de skal så blir det noe å blogge om, om et par dager=D

Klem fra Blå som ikke er så blå lenger (solbleking av hår ass, faen..)

Forresten, når du er alene ute blandt folk, hender det at du ser en person og tenker: hvordan er denne personens liv? Hva har han/hun gått igjennom, opplevd, sett? Hvem og hva er vikitg i hennes/hans liv? Er han/hun lykkelig? Har han/hun drømmer som ble/ aldri ble oppfylt? Hva slags forhold har han/hun til familien sin?

Jeg vet jeg kan være en selvsentrert og bortsjemt drittunge, men dette gjør meg litt mer ydmyk og minner meg på at jeg ikke er verdens navle, uansett hvor kul jeg tror jeg er.

Legg igjen en kommentar er du snill, er så morro!=D

Peace!

Colombia del 7 (dag 26-37)

2010-05-07T09:11:00.000-07:00

Til de som lurer på hvorfor jeg fortsatt kaller innlegget Colombia, selv om jeg egentlig skal være i Norge, vel, det er kort sagt fordi jeg fortsatt er i Colombia. Jeg skulle egentlig fly til fagre Noreg og regnbyen den 30. april, og lande et døgn senere i Bergen, men den gang ei.

Tannpuss må til..

Den siste uken følte både jeg og Andrés presset om å "ha den gøy", eller ihvertfall gjøre det beste ut av den siste tiden vi hadde sammen. Så vi var ute på tur, gikk rundt i byen, dro til forskjellige steder osv, og om kvelden var det fest eller på byen.
Vi dro til noe jeg bare kaller Lille Paisa-byen, for det er en liten remake av en typisk paisa-by. (Paisa er hva folka fra dette området kalles=) I denne lille byen var det så og si bare souvenir-sjapper, et par boder som solgte frukt og noe søtt med gruffe på. Vi trallet oss rundt som vanlig og koste oss, opp på toppen og så på utsikten mens vi pratet, lenge. Tilslutt daffet vi oss hjemover, og skulle egentlig ut på byen, så etter at jeg har kledd meg og fått på ansiktet så streiker Andrés og vil ikke likevel, så vi henger på terassen som vanlig. Dagen etter derimot er det ut på tur, vi er i gla-humør og alt vel, men stedet vi vanligvis går til er hva? Stengt?? Nooooo...!! Men utenfor døra er det et par som tafser og ser ut som de koser seg fryktelig. De merket at vi kommer så de slutter med tafsingen og snakker til oss istedet. Jeg som ikke forstår shiit bare later som jeg gjør det og nikker og m-m, mens min kjære snakker med dem. Vi tar følge nedover og de virker som kule folk, så vi drar til en annen bar med dem. Vi henger rundt og koser oss og har et litt for høyt alkohol inntak på visse folk, så vi (eller, Andrés syntes sånt er morro) blir overbevist om å bli med hjem til denn duden en liten tur. Så jada ok. Rare fyren. Rare damen. Hva faen? Er det naturlig at jeg blir bittelitt furt når damen viser ræva si (altså av med buksa) og undertøyet og den store tattisen på ryggen til min kjære? Hun hadde fin ræv, absolutt, men dude..!?! Og fyren stirret på meg hele kvelden, forklarte seg med at han syntes jeg var den vakreste 19-åringen han noensinne hadde sett.. Javel. Koselig det. Men det er en grense mellom creey og koselig altså. Anywho, vi kom oss bort fra rare menneskene tilslutt.. Føler meg litt ødelagt i sjelen etter dette her. Bedre nå.

På fredagen var det stor fest! Det er tre etasjer i huset, og alle var stappa. I 1. var det baren, musikk og røykeområde. i 2. var det DJ, dansegulv og røyketerasse, i 3. var det konsert og mitt soverom. Jey. Men jeg holdt meg rimelig lenge, dansa og koste meg glugg ihjel^^ Måtte dessverre legge meg tidlig siden vi skulle tidlig opp for å male vegg på lørdag. Jeg våkner, ser etter Andrés, men han er ikke der. Kler på meg og går ned. Finner han på terassen med en sigg i hånda og finner ut at han dro til utestedet vi vanligvis går til og har akkurat kommet hjem... Hvordan skal han fungere på jobb hele dagen da? Vel, vi går ned til kontoret som er to kvartaler unna, og det er tomt. Skulle vært masse folk der. Vi venter. Og venter. Legger oss på madrassen. Finner folk. Duller rundt. Får tilslutt beskjed om at vi bare går hjem og legger oss^^ Stakkars søte hadde ikke sovet idetheletatt. Så vi går hjem, sover til ca kl 4. Drar ut og finner menneskene som maler vegg. Vi maler litt også, men så stikker vi videre. Har ingen bilder siden folk lånte kameraet mitt til festen dagen før og tok alt batteriet.. Men var veldig koselig=) Så var det hjem for å feste igjen. Tar det aldri slutt..?? Lørdag var det masse DJ-er som hadde leid huset for å feste, men var ikke så mange folk som kom og jeg var helt uttafor, hadde festet hver dag hele uken, mandag til lørdag. Jeg var dausliten. Så jeg la meg i 3-tiden. Høres ikke så tidlig ut, men er det for døgnrytmen min nå=P

Det er allerede fredag igjen, altså en uke siden jeg skulle dratt hjem. Uken har gått sin gang rimelig fort syntes nå jeg. Helgen var jo en stor fest, så Andrés og jeg pønsket ut et veddemål.

Ikke røyk. Ikke øl. Ikke hasj. Ikke usunn mat. En dag. Burde da ikke være så vanskelig å få til, siden vi var totalødelagte fra uken. Veddemålet gikk ut på at hvis en av oss gjorde noe av disse tingene skulle den personen lage frokost resten av uken. Haha. Meeeeeen. Ikke så spennende likevel, siden ingen av oss hadde lyst på noe av disse tingene uasnett. Så vi samarbeider fortsatt på frokostene^^

Resten av uken har vært ganske innholdsfri. Andrés har jobbet en del, jeg sitter vedsidenav på kontoret og koser med håret hans til jeg kjeder meg for mye og jeg går tilbake til huset vi bor i og sitter på macen. Så kommer han hjem og vi lager middag eller går ut for å spise. Noe som absolutt er verdt å nevnes er Crepes & Waffels. Verdens beste restaurant. Bestiller crepes eller pita med nam inni og søte crepes eller vafler eller is til dessert. Er så ubeskrivelig digg mat der!

Torsdag skulle baren åpnes igjen. Jeg kjedet meg der som vanlig så gikk og la meg etter at noen ville jeg skulle prøve absint. Fra Sveits. Hmm… Smakte som tyrkisk pepper^^ En slurk var nok for meg, men når jeg gikk var Andrés allerede godt i gang med å helle nedpå, danser og koser seg. Fint for han=) Jeg leser en stund og han kommer innom for å hente iPoden. Iført kjole. …
…
… …

WTF???

Nå er han sluknet på senga mi.. Absinth-fyllesjuk. Haha, peke og le!!! =D

Enya minnet meg på at jeg mistet den røde tråden min i kalas-skribleriene mine om hvorfor jeg faktisk er her lenger enn jeg skulle. Vel. Kort sagt, når tiden kom så føltes det feil, jeg ville ikke hjem så fort, ville bli lenger, og jeg prøver å leve livet etter hva magen og hjertet forteller meg. Og de sier jeg burde være her litt lenger hvis jeg kan. Og det kunne jeg. (kommer til å være heidundranes blakk når jeg kommer hjem, men kan da ikke ta sorgene på forskudd=P)

Colombia del 6 (dag 20-25)

2010-04-25T13:18:00.000-07:00

De siste dagene har vært en god blanding av "jeg kjeder meg så mye at jeg tror jeg bare skal legge med ned og dø" og "jeg har det så gøy at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg". Siden min venn her til tider må jobbe så blir jeg som oftes sittende igjen hjemme (som er to kvartaler unna kontoret, men ja) og drive dank. Se film, skrive mailer til folk, etc. Og jeg kjeder meg så ekstremt etterhvert at jeg blir helt satt ut. Men så kommer det fine dager hvor vi får gjort ting sammen og da har jeg det som oftest helt supert. Her om dagen var vi en tur til botanisk hage, og jeg er jo overbevist om at jeg egentlig hører til å skogen og ikke i byen, men ja, liker byen og så blir der en stund. Men jeg er veldig glad i naturen og dyr spesielt, og botanisk hage var derfor midt i blinken for meg. Det var fine trær å klatre i, en dam med rompetroll og fisk, og sånne fugler med stilkeben og lang hals=D Og masse fugler og ja, du skjønner tegninga. Og en sommerfuglpark! Fine<3 Så kalte naturen på meg og jeg fant dette fine bildet. På do.

Men noen ganger er jeg heldig, og jobben til Andrés er faktisk spennende og morro for meg også. Som når jobben er å ta bilder på karnevalfest (se tidligere innlegg, sweet") og som å lage en gif. Et bilde som rører på seg altså. Sånn som folk har på avatarene side. Anywho, jeg får beskjed om å ta på meg hvite kjolen jeg fikk av farmor, sette opp håret, smile og hoppe. Sånn va 1000 ganger. Men gif-en ble sweet!^^

Skal se om jeg får tak i den... Så var det en liten photoshoot etterpå i skumle gamle stolen, så leker han seg på pcen mens jeg leser boka mi i vinduskarmen. Fin deal syntes nå jeg.

Når man har personlig fotograf med seg overalt er det føkkings vanskelig å få bilder av noe annet enn segselv..xD

Godt arbeidsmiljø...? Med plenty av halvnakne mannfolk rundt meg hele tiden så klager eg ikke eg altså

Colombia del 5 (dag 12-19)

2010-04-16T17:58:00.000-07:00

Hei folkens! En liten oppdaterin fra The City of Eternal Spring! Forrige søndag var vi på oppdrag. Vi skulle til det jeg kaller den store steinen, som ja har en anna navn, men meg og spansk, ikke så gode venner. Har lært endel faktisk! Men for det meste småord og ikke nok til å holde noen som helt samtale eller gjøre meg fortstått, men jeg kan si hva maten jeg liker heter, noen slangord, litt banneord(seff^^) og sånt. Når jeg har en som snakker for meg og jeg aldri faktisk trenger å snakke så er det ikke så lett å lære. Litt kjipt, men og digg siden jeg slipper lett unna^^ Anywho, oppdrag. Vi tar metroen til bussen, fixer billetter, kjører i 1,5t ca og knoter litt rundt før vi finner riktig sted. Så begynner vi å klatre opp på den gigantisk steinen som er satt ned her. Andrés liker å filme.. Så ikke noe bilde, men ja. Vi kommer oss til toppen og Oda litt sliten.. Mange trappetrinn! Men utrolig vakkert når vi først kom oss opp!

Castle in the sky ftw!

Så var det ned igjen. Og det gikk fint det, helt til vi fant ut at lommeboka ikke hadde lyst til å støtte bussen.. Hmm.. Så da var det bare å begynne å gå, med en tomnmel ut mot veien. Vi gikk i ca 30min før noen stoppet og vi pressa oss inn mellom sjåfør, hans datter, datterens venninne og hennes mor, alle sammen i en knøttliten bil og 4 stk i baksetet. Siden min ræv er kanskje tre ganger så stor som Andrés sin, så fikk han sitte på mitt fang for en gangs skyld..xD Med colombiansk trallemusikk fikk vi sitte på inn til den lille landsbyen som var første etappe av reisen, selv om vi forsatt hadde nærmere en time med kjøring igjen. Vi forhørte oss rundt, men folk var lite villige til å hjelpe med annet enn prat, siden det var så sent at de ikke ville kjøre, og tvilte på at andre ville det heller, så det var en tanke å drekka oss søpleshitings og sove ute et sted og vente på morgendagen og snille sjåfører. Men vi begynte nå da å gå nedover, haiket uten napp, men fikk stoppet en buss som sa seg villige til å ta oss med for ca 1/3 av hva vi ville betalt fullpris, men med betingelsene at vi måtte stå, pressa opp mot massa svette, trøtte og utseendemessig relativt sure folk som luktet skeptisk.. Men vi hadde det gøy likevel vi! Er heldigvis et hode høyere enn de fleste, så luft og prateplass over folks hoder var tilstede og godt humør og eventyrlyst er da det eneste vi trenger! Etterhvert som folk gikk av så fikk jeg sitte på en kasse ved sjåføren og en fyr på andre siden som prøvde å kommunisere med meg på delvis engelsk helvis spansk. Jeg klarer å formidle at jeg er norsk og veggis, og at jeg heter Oda, men kalles Blå, og slike ting. Og spørsmålet som alltid kommer opp er hva jeg syntes om Colombia. Jeg er vel ikke så overrasket over deres nysgjerrighet på hva andre folk mener og tror om deres land. Krigene og kriminaliteten her er jo det vi hører om i Norge og folk herfra er veldig klare over hvordan Colombia blir fremstilt utenfor landet og hva slags syn som er vanlig å ha om det. At jeg derfor kommer på besøk alene og henger rundt er tydeligvis noe å være stolt av, for alle virker så glade når jeg forteller dem mitt syn på Colombia. Selv om jeg og er opplært til å forbinde Colombia med kokain og interne kriger, så er det så mye mer her enn det. Som jeg sier til de som spør: Colombia er mer enn kokain. For dette landet er utrolig vakkert, på mange måter. Naturen er fantastisk, som flora og fauna entusiast er det lenge siden jeg har vært så lykkelig som når jeg fikk gå gjennom botanisk hage her. Menneskene er litt paradoksale, for de er alle bevisste på landets situasjon og farene det bringer, men i riktige sosiale sammenhenger og bare hverdagssituasjoner som å gå på butikken, der er dette folkeslaget utrolig hyggelige, imøtekommende, og noe jeg setter utrolig stor pris på; de prøver. De prøver å kommunisere med det selv om de bare kan to ord på engelsk. Da jeg var i Tyskland en mnd var menneskene redde for å prate med meg, grunnet de visste nordmenn var "dritgode" i englesk, og de var redde for å virke dumme. Vi kunne snakket helt fint, men fordi de var redde ble det lite snakkings generelt. Men her? Samma det vel! Om jeg ikke snakker spansk og de ikke snakker engelsk! Kommer langt med kroppsspråk..xD

Ellers går nå dagene videre uten at jeg gidder eller har mulighet til å gi detaljerte beskrivelser av dem alle. Men jeg hadde fått streng beskjed om at jeg måtte få med meg solnedgangen en dag, så når himmelen var relativt samarbeidsvillig kasta vi oss inn i en taxi og kom oss til toppen av åsen for å se på solnedgangen. Utrolig vakkert

De siste dagene har det vært endel festing, hihi. Vi har jo en bar i garagen (kremt, ja, men den funker! Dritkul!) som vi henger i IHVERTFALL hver torsdag, men gjerne fredag og lørdag også. Det vorser vi og henger rundt, jeg kjeder meg for det meste, siden det er ca 1 person som snakker engelsk der, og han vil tydeligvis snakke med andre enn meg for øyeblikket, så ja. Men så drar vi ut på tur/byen, til området hvor alle de kule og hippe barene, diskotekene og utestedene ligger, i en stor klump midt i byen. Vi har vært på diverse steder, jeg har vært i dansehumør den siste tiden så endel diskoteker, en salsabar (ja jeg danset!), diverse barer, strippeklubber og horesteder. Alltid gøy å bli forvekslet med en som puler for penger (jeg puler bare for mat og massasjer..x neida mamma, jeg bare tuller. jeg er snill pike. ) Men så har vi og fått til vane å avslutte kveldene med en krangel, så vi drar hjem mens begge er dritsure. Gøøøøy.. Jaja, alt er glemt dagen etter.

Idag våknet vi normal tid 2-ish, brukte irriterende land tid på å få til en frokost, jeg var så sulten jeg bare ville legge meg ned og grine, men ja, fikk da mat tilslutt. Så var det ut på tur til en park, som kalles barfotparken, siden endel går barfor der tydeligvis. Den var veldig søt, selv om jeg har merket at ordet park her er ikke helt det samme som jeg mener når jeg sier park. Jeg mener Nordnesparken, Frognerparken, steder der det er gress og trær og sånt. Her er det heller en stor betongplass som ikke har ting på seg annet enn benker. Ehm, ja. For å få min type park måtte vi gå til botanisk hage, noe som var sweet btw. Men denne parken var fatisk fin, en god blanding av de to. Stor betongklatt, noen kafeér, stor (og da mener jeg stooooor!) sandkasse hvor barna lekte, bambus"skog"-avdeling med søte benker og lys og litt gress og trær på andre siden. Og vi var vitne til en cheerleading-treningsøkt, jey=) Også et fint sted for meg å bedrive min yoga.

Nå med bilder!=D

Colombia del 4 (dag 7-11)

2010-04-10T20:30:00.000-07:00

Eneste refereansepunkt jeg har til tid her er bildene jeg tar.. Mandag, fredag, potato tomato.. En del av meg sier at det ikke skjer noen ting, mens den andre syntes det skjer ting hele tiden, vet ikke helt hvilken jeg skal stole på ennå.. Men jeg har gjort noe, så kanksje det er noe midt imellom? Andrés har måttet jobbe endel de siste dagene, som gjør at jeg er litt lost. Den tiden bruker jeg for det meste til å sove, og henge på macen.. Men om kveldene er det enten fest eller anna kos. For et par dager siden fant vi ut at vi skulle dra og se Alice in Wonderland, for den hadde ingen av oss sett. Jeg var bevisst på at disse rare menneskene ofte dubber filmer, men Andrés forsikret meg om at de også hadde filmene på originalspråket, i dette tilfellet, engelsk. Se film...

Jeg fikk ihverfall plenty med tid til å nyte kunsten i denne filmen, som btw er elt fantastisk. Visuelt er det nydelig, men historien var kanskje ikke så fengende som jeg skulle håpet (selv om jeg fikk med meg minimalt av den, skal kommentere mer når jeg får sett den på et språk jeg forstår).

Torsdag og fredag hadde vi baren åpen, som var, vel, koselig? Er jo forsåvidt det, men jeg er ikke en som sier hei og starter en samtale med hvem som helst, og når jeg i tillegg må finne ut som de snakker engelsk? + at alle er med på en samtale som virker veldig underholdende og intressant utifra mengden latter og engasjement, på spansk, så er det litt vanskelig for meg å si, hei folkens, de som kan engelsk, snakk til meg!, som egentlig betyr: Andrés, snakk til meg... Følelse av isolasjon? Jess.. Litt lei? Jess. Hjemlengsel? Ja. Håper det blir bedre når vi drar ut på tur. Planen er å dra på mandag, men siden ingen planer virker som om de faktisk holder, eller bare blir flyttet på, så kan jeg ikke si det sikkert. Men da blir det ihvertfall ingen blogging på en stund, siden jeg legger igjen macen i heimen..

Fredag kveld sluttet sent, og Andrés skulle tidlig opp for å "jobbe" på lørdag, spurte om jeg ville være med, og seff, gidder ikke sitte inne hele dagen? Jobben var nemlig å male en vegg som en del av Galería Urbana prosjektet han og vennene driver med, streetart altså. Jeg skulle som vanlig bare dilte etter, men ble raskt trukket inn i kalaset og jeg fant igjen min kjærlighet til malekosten (uff, det hørtes ehm, ekkelt og lite tilfredstillende ut, men anywho!) og jeg koste meg glugg ihjel på stigen, som jeg fikk beskjed om at jeg haddde stått på i to timer, etter nærmere fire timer på bakken. Dagen var solfylt ( hva faen? burde bli poet eller no jeg...), rettere sagt stekte. Disse rare folka som bor her til vanlig merket at det var litt varmt, men ikke noe stress. Jeg derimot. Varmen var tålelig, men min vinterbleke hud (som btw vanlivis aldri blir solbrent, men bare bruuuuuun!!!) tålte ikke dette helt.. Oda solbrendt? Men for å sjermes litt fikk alle egne hatter med navn og logo på=D

Og avkjøling må til, men is med litt overdose konditorfarge i eller?

Og som snille kunstnere lar vi barna være med å dekorere veggene i byen..

Vårt mesterverk=D

Colombia del 3 (dag 4-6)

2010-04-05T16:44:00.000-07:00

Hei! Jeg har fått meg kaninfor! Mmmmm, grønnsaker... Men frokosten er fortsatt det samme, med små justeringer. Men jeg klager ikke, er så utrolig digg, selv om huden min ikke liker det så godt..x)Her var vi ute og spiste frokost for en gangs skyld, hadde ikke tid til en tre timers frokost den dagen=P

Andres som han jeg besøker heter, syntes vi er altfor mye inne, men jeg har det egentlig helt fint. Er så mye å ta inn, så mye å se og oppleve at jeg blir sliten veldig fort, men har det utrolig gøy. Har møtt endel av vennene hans og folk han jobber med (som er venner de og). De har et firma av kunstnere som de prøver å få på beina, veldig spennende, og utrolig flinke kunstnere. Alle er kjempeflinke til å tegne, male, grafisk design osv.. Er så mye kunst overalt at jeg vet ikke hvor jeg skal sette øynene. Huset vi bor i er jo et "kunstgalleri" også, masse malerier overalt, koselige folk som henger der og hvis jeg husker riktig 70år gammelt. Masse sjarm!Bildet er fra den lille "hagen" INNE i huset! Utolig koselig!=D

Vi har planer om å reise litt om ikke så lenge. Vi snakker om å leie et hus på landet, (med basseng hihi) og få med masse koselige folk og bare kose oss der et par dager. Også skal vi kanskje til kysten, rett ved karibien tror jeg, hvor vi skal sove i hengekøyer og dykke=D Andres sier det er helt klart vann og store hvite sandstrender.. Gleder meg! Han snakker og om alle de andre stedene han skal ta meg med, som i botanisk hage, flere museer, folk vi skal besøke osv. Tror ikke det blir kjedelig noen gang her=)

Nå lager han pasta til meg, aaah er digg med personlig kokk^^

På lørdag ble vi intivert med til å spise og drekka med noen venner og (deres) familie av Andrés, men han skulle jobbe litt først. Endte med at vi ikke fikk dratt dit fordi jobben tok så lang tid.. Jobben (jævla heldigelg!) er å ta bilder på en familiefest, et ektepar som feiret deres 30. bryllupsdag.
Jeg skulle bare dilte etter, men menneskene var utrolig koselige, og jeg smilte fra øre til øre hele kvelden. De hadde et tema som var karneval, så alle var utkledd og et band var leid inn til å spille. Nesten ALLE danset og tror nok alle koste seg masse, de er veldig glade alle sammen og det er som om livsstilen er syngende og dansende=) Det var helt sinnsykt å få være der, masse farger, fengende musikk (typisk colombiansk seff), utrolige kostymer og, ja, helt fantastisk!

Typisk colobiansk karneval-kunst-ish-ting-greie-dekorasjon?

Karma has done me good this time

Colombia del 2 (dag 2-3)

2010-04-02T22:00:00.000-07:00

Vet ikke helt om jeg skal kalle første kvelden her som dag 1, eller om det er neste dag? Hmm, vel, hvis jeg kaller den første hele dagen jeg hadde her dag 1, altså onsdag, så er det nå dag 3? Er fortsatt fredag her, så ja, min hoderegning er litt foooocked nå, har er veldig trøtt. Dagene går litt i ett, så skal prøve å huske. Torsdag var det frokost i 12-tiden, gå rundt og se, spise gatemat, møte folk, spise middag på en typisk colombiansk "restaurant", med bønnesuppe, fritert fisk, ris og tomat. Ikke så mye smak, men helt greit. Så var det tilbake til heimen for å "jobbe" litt. Vi har nemlig fått ansvar for baren på torsdager=D Det er egentlig bare garasjen til huset, omgjort til en søt liten bar. Folk kom og hadde det fint, så veldig fornøyd. Ikke så mange snakker forståelig engelsk her, så jeg sitter for det meste og hører på de andre og prøve å få med meg noen ord jeg kan, lærer mer og mer hver dag.

Dagen idag har vært endel av det samme, sen frokost, ut på tur, tusle rundt, møte folk og henge, tilbake til heimen, spise middag. Så kom folk for å drekka og røyke, og jeg ble tilslutt så trøtt at jeg måtte opp til sengen, men der våkner jeg jo seff, så skriver her istedet^^

Dagene her er veldig late iforhold til Norge. Ting blir aldri stresset med, noe som er litt forstyrrende for min stressa norske sjel, men også veldig deilig når jeg får vendt meg ordentlig til det. Frokost feks begynner med at jeg sier at nå er jeg virkelig sulten så lag mat til meg!, ut på butikken for å kjøpe råvarer, hjem for å lage, dulle litt rundt, ferdig å lage, sette seg ned, spise litt, lage kaffe og div innemellom, spise, småprate og sååååå kanskje vi er ferdig å spise, oppvask, røyk. Dette tar totalt opptil 3-4 timer. Men når jeg våkner så tidlig som 7-8 tiden, så er jeg sulten før klokken er 12 altså.. -.-

For de som ikke har fått det med seg. Grunnen til at jeg faktisk er her. For tre år siden møtte jeg en fyr på nettet( ja jeg vet hva du tenker, og jeg driter i det), og vi fant tonen med en gang, og siden det har vi snakket i flere timer nesten hver dag de siste tre årene. Nå som jeg sluttet på fhs så hadde jeg plutselig tid (og penger jobbet jeg meg til de siste månedene nå) så hvorfor ikke? Dette er da en person jeg ser på som en god venn av meg og som jeg er veldig glad i, og selv om det kanskje ikke hadde alle odds med seg på prosjektet så har det til nå gått utrolig bra og jeg har det bra, lærer masse, både spansk, om meg selv, om verden, får sett nye steder, opplevd nye ting, møte nye mennesker, og alt i alt, jeg har det veldlig fint her. Og han jeg kaller min "guide" (også kalt Andrés) kommer jeg godt overends med. Alt er fint altså. Tror ikke jeg kommer til å ha noe problem med å bli her en måned. Er mer redd for dagen jeg må dra..

Imorgen skal vi ta endel bilder forhåpentligvis, så kommer!=D

Colombia del 1 (dag 1-2)

2010-04-01T06:09:00.000-07:00

Hei folkens! Jeg sa jeg skulle skrive dere en mail, men fuck that, skriver heller her, så kan alle se hvis de vil=)

Turen begynte faktisk kvelden før flyet gikk, fordi min kjære Camilla skulle kjøre meg til flyplassen og siden hun bor næremere den enn meg så sov jeg hos henne. Vi kom oss til flyplassen, drakk kaffe på innlandsavdelingen, så var det tid for en hjarteknusande farvel før jeg trallet meg inn på flyet til Amsterdam. Jeg fikk veggismat og det gikk egentlig ganske fort. Så var det å finne flyet til Panama. Det var en ganske stor flyplass, tror jeg leste at den var europas 5. største, men ja jeg fant det da likevel, selv om vi alle vet at min retningssans er noe for seg selv.. Anywho, satt meg på flyet, kjedet ræva av meg de 11 timene det tok, hadde sjukt vondt i ryggen (som jeg alltid får når jeg flyr langt, dumme seter..) og vondt i magen fordi de gav meg brød å spise. Var ikke noe kjøtt eller melk på, men det var brøøøøød! Aua.. De som har flydd langt før skjønner kanksje følelsen når jeg sier at jeg blir så psykisk utmattet av å reise langt. Som om alle småting som ikke ville vært noe problem til vanlig, plutselig er veldig store og uoverkommelige. Jeg var ikke så nær sammenbrudd som når jeg dro til Thailand, hvor jeg ikke hadde fått mat idetheletatt, de mistet bagasjen min, flyet var 3 timer forsinket så vi mistet neste fly og jeg måtte ut i -20gr uten jakke og finne et hotellrom å sove på for natten.. Men jo, jeg klarte meg fint, kom til Panama, traff et par menn som jobbet på flyene og ventet på et fly, og de var veldig koselige og fikk tiden til å haha fly, mens jeg ventet på mitt eget fly. Når det endelig kom var det en søt liten gutt på rundt 2 år som satt på setet over midtgangen, og han likte tydeligvis håret mitt^^Men når han prøvde å få kontakt, så måtte jeg nok skuffe han med å si på ringende oslosk at, sorry men jeg skjønner ikke hva du sier.. Han ble litt satt ut, men stirret fortsatt^^ Dette flyet tok bare 50 min, så jeg var raskt av og gjennom pass- og bagasjesjekk og på andre siden av rommet stod min velkomstkomité som tydeligvis kjente meg igjen pga håret på laaang avstand..xD Ut av flyplassen, inn i bilen , kjøre litt rundt, kjøre heim, finne senga, ikke sovetrøtt, sitte oppe og spise rar frukt som var bra for magen og røyke litt, så finne senga. Sov særdeles dårlig og våknet tidlig. Men når jeg stod opp og fikk dusjet i det kalde kalde vannet, så fikk jeg hjemmelaget deeeeeilig frokost, kaffe som faktisk smakte godt og veldig godt selskap. Fikk smake på det han kaller typisk colombianske frokost, som bestod av stekte tomater, løk og egg, (akkurat det samme som jeg spiser hjemme altså..xD) arepa, en slags lefse-pannekake ting laget av mais, som blir varmet opp og får noe nam på seg, denne gangen ost og smør, avocado som ikke så helt ut som den i Norge, og noe funky men veldig nam som var noe så fint som osteballer.. Ost, fritert og vel, vet ikke hvordan de får det til, men det smakte godt^^
Min "guide" tok meg så med ut, først til kontoret hans (måtte fixe noe greier^^) så til et par museer, rundt i parker, kjøpesentere, og søte smågater i byen. Møtte på masse av hans bekjente, møtte hans søster som btw hadde en vedlig fasinerende tungepiercing som jeg tror jeg må spørre henne om senere.. Fikk sett mye, gått mye, følt meg litt turist og hatt en veldig god og trygg hånd å holde i hele veien. Når vi kom hjem (eller rettere sagt, dro hjem fordi jeg holdt på å sovne på gata) en gang rundt 8-9, så ville jeg egentlig bare sove, men følte jeg måtte gi en lyd til min mor, siden jeg hadde vært her i over 24 timer, men ikke sagt noe. Mobilen funker ikke her, og hadde litt problemer med nettet og med strømadapterting, men funker nå, så følg med på neste episode av "Oda drar til Colombia for å drive dank i en måned"!

Bilder kommer snart, må bare ta noen først...x)

Nedtelling...

2010-03-28T11:09:00.000-07:00

Jeg reiser om 16 timer. Vet ikke helt om det har gått opp for meg helt ennå. Jeg bare gleder meg jeg=) Også har jeg brukt dagen på å rydde rommet og pakke litt. Liker å være klar, selv om det faktisk ikke er imorgen men dagen etter jeg drar. Å ha bagen klar gir meg ro. Og mor er beroliget. Snakket med henne tidligere idag og hun sa at nå hadde hun faktisk roet seg helt, at jeg er en fornuftig jente som tar med meg hodet og at dette sikkert kom til å gå veldig fint, at hun ikke var redd for meg men håpet bare at jeg skulle ha det fint. Sweet! Muttern! Hønemor muttern! Dette gjør at jeg stoler mer på meg selv, for hvis mamma tror det går bra så må det jo nesten gjøre det. Jeg har en vane for å hoppe ut i ting og bare håpe på det beste, men så må jeg snakke med mamma og høre hva hun syntes og noen ganger er det ok andre ganger ikke så ok, men nå? Helt ok! Jeg kan slippe ned skuldrene og bare kose meg( koooose meg de 20 timene jeg skal sitte på fly, jauda...).

De siste dagene har faktisk gått relativt fort. Når jeg har ting å gjøre, folk å møte og underholdning for å holde meg opptatt så går jo dagene fortere enn når jeg sitter på ræva og venter på at tiden skal gå. Så jeg har vært hos Maria og lekt der, malt påskeegg(selv om jeg ikke skal være her i påsken da.. ) og vært på Brød og Vin med jentene (som egentlig burde hete øl og kinamat, menmen^^).

Helgen kom og på fredagen skulle vi samle en liten gjeng med fine folk som er slemme og studerer i Trondheim og ikke Bergen (men er snille og kommer hjem på besøk). Vi samlet og vi drakk, og jeg hadde den beste kvelden på leeenge! Superkoselig folk og chill og sang og dans! Jeg våknet opp på sofaen dagen etter med litt (veldiiiig!) vondt i nakken. Dro hjem, drakk kaffe og bedrev dank til jeg igjen dro oppover, denne gangen til Camilla, spiste taco og så kom resten av gjengen. Vi skrudde av alle lys, tente masse stearinlys, hadde gitar og chips. Deilig! Beste helgen ever! Og jeg fikk medlingen min lest opp på radio! Sendte inn på spørsmålet ; hva driver du med denne lørdagskvelden, og jeg skrev at vi samlet fine folk og hadde en heftig feiring av Eart Hour, og det hadde vi!

Nå er det vel egentlig bare å si hadet til Norge, Bergen og alle fine folk her, vi sees om en måned! Og følg med på bloggen, skal prøve å oppdatere så mye som mulig=D

Wish me luck=)

Ventetid...

2010-03-17T15:02:00.000-07:00

For å få tiden (som nå går utrolig sakte) har jeg dratt til min fødeby Oslo for å besøke min mor og se gamle venner. Jeg tok nattoget igår kveld, kom til Oslo idag tidlig, kom til mammas hus og spiste frokst med familien før de gikk på jobb og skole og jeg gikk til sengen, siden jeg sover særdeles dårlig hvis jeg idetheletatt får sove på nattoget. Så var det trening, så hilse på bestemor som var på besøk, så leke med søte Hedda og nå blogging før sengen igjen. Alt i alt en fin dag. Planen for resten av mitt Osloopphold er litt shopping, litt kaffe med folk, litt henge med mamma. Så var tiden brukt opp og jeg drar tilbake til min nye hjemby Bergen. Hvis det er noen som føler at de fortjener litt kaffetid så er det bare å gi en lyd=)

Jeg har funnet ut at jeg skal prøve å være litt sunn. Dette har jeg jo tenkt at jeg skulle begynne med de siste 7 årene, men nå har jeg faktisk litt motivasjon også, så kanskje det holder seg. Jeg trener regelmessig og spiser sunt. Flinke Oda. Så får vi se om kondisen og energinivået forandrer seg. Syntes faktisk at jeg etter bare noen uker føler en forskjell. Jeg har mer energi og er i godt humør. Humøret kan jo ha noe med Colombia å gjøre og, som jeg gleder meg så sinnsykt til, og det gjør jo at jeg er generelt glad for tiden når jeg har noe å glede meg til, men ja, energi og humør går vel hånd i hånd. Men er litt usikker på om jeg kommer til å klare å holde på disse nye gode vanene når jeg er der. Blir nok endel øl, røyk og generell fyllamat? Arepa con queso? Høres så digg ut! MMmmmmm... Mel og melk here I come! Jaja, får prøve å holde på treningen ihvertfall, hehe.

Jeg har planer om å oppdatere bloggen så mye som mulig når jeg er der nede i det varme landet, så dere får følge med!

Nye tider

2010-03-15T14:44:00.000-07:00

Wow, jeg har innsett at jeg har hengt utrolig lite her, og at jeg henger ekstremt etter i blogg-verden, men hallo, jeg er teknologisk tilbakestående, jeg ble satt ut bare av å skulle skifte design på bloggen, og vet ikke engang hvordan jeg får inn et overskriftsbilde... Tard? Ja.. Anywho. Jeg skriver nå, mest fordi min kjære Maria sutret litt over mangelen på innlegg, noe som tilsier at det faktisk er gøy å lese? Jaja, vi får håpe leserene mine ikke får permanente skader av å lese dette ihvertfall. Nå har jeg faktisk litt å skrive om også.

Jeg har som sagt flyttet til Bergen (igjen) og prøvd å bygge opp et liv her. Det har gått over all forventing, og jeg har leilighet, jobb og penger (ish. Nok til sushi!) og noen å "kose" med(tolk det som du vil). Og siden alt gikk så bra her, så tok jeg neste utfordring på strak arm. Nemlig Colombia. Dette er et prosjekt jeg har tenkt på ganske lenge nå, si et år or so. Nå som jeg sluttet på fhs hadde jeg endelig en sjanse til å dra, hvis jeg klarte å få ting i stand til det. Jeg hadde et lite håp om å gjennomføre når jeg kom hit, men det håpet ble fort slått ned av realiteten, som sa at jeg måtte få meg et liv her først, før jeg idetheletatt kunne tenke på å dra dit. Og siden jeg tydeligvis klarte meg ganske bra så kom tankene på banen igjen. Jeg fikk også spart opp nok penger. Og nå er flybillettene kjøpt og jeg er på vei om to uker. Og ja, jeg vet hva du tenker. Colombia er farlig, der blir norske jenter (og alle andre for den saks skyld) dopet, kidnappet, voldtatt og solgt som horer og/ellers slaver for kokainherrene.. Få hodet ut av ræva folkens. Hvis dere faktisk ser litt utenfor alt media foorer oss med, som forresten ja kan være riktig, men vi hører bare om det negative og ikke om det positive. Er det rart de fleste nordmenn forbinder Colombia med kokain når det er det eneste vi får høre? Jeg gidder ikke prøve å overbevise noen om at dette ikke er dritfarlig, jeg er overbevist selv, og det er nok for meg. Hvis du lurer mer så kan du finne ut av ting selv ellers så er jeg villig til å svare på spm hvis noen vil spørre=)
Jeg har også gjort unna forarbeidet, nytt pass, reiseforsikring, vaksiner, flybilletter, sted å bo der, alternative steder å bo hvis alt skulle føkke seg, kontaktinformasjon til den norske ambassaden, og planer om regelmessig blogging og mailskriving for å sikre at jeg ikke er dopet, kidnappet, voldtatt og solgt. Fornøyd?

Jeg gleder meg veldig, spesielt siden min gode venn Camilla skal være med meg (tok noen mnd å overbevise henne...xD) og jeg tror vi kommer til å ha det supert! En hel måned med sol, heite gutter, øl og innerøyking..xD!

Nedtelling! 15 dager igjen!

Prosjekt uteligger avsluttet=)

2010-02-10T14:11:00.000-08:00

Alt ordner seg for snille jenter.. Sant? Vel, jeg har (vikar)jobb, lønning på konto og et varmt sted å bo. Det var vel egentlig det jeg jobbet for, håpet på og gjennomførte. Det er kanskje ikke den største utfordringen, men å begynne på bar bakke med 500kr i lomma, en sekk med litt klær og håp i hjertet, vel, syntes jeg har vært litt flink jeg=)
Jeg har nå flyttet inn i et kollektiv på Nordnes i Bergen. Veldig sentralt, veldig lite, men har til gjengjeld utrolig mye sjarm og snille mennesker som bor der. Etter bare et par dager har jeg fått meg en å drikke te med uten kleine stilleheter=P Liker meg veldig godt her, og tror det går fint å bo her i noen mnd. Har planer om å flytte sammen med gamle Stend-gjengen til høsten, så dette er bare midlertidig, men det er viktig å trives, uansett hvor lenge du skal være et sted=) Og jeg kan gå hjem fra byen! Haha! Suck on that!

Men over på litt mer alvorlige saker. Etter jeg sluttet på Ål fhs stod jeg ovenfor et valg som var veldig vanskelig, for det stod mellom det som var riktig for meg, og det som var enkelt. Når verden går deg imot er det veldig fristende å velge det som er enkelt. For meg var det å dra til Oslo for å bli frem til sommeren. Der hadde jeg mulighet for gratis husrom og mat, kort sagt livs-sponsing. Sånt som man driver med før man flytter ut. Men siden jeg allerede er waaaay past dette stadiet føltes det veldig feil, både fordi jeg har et utrolig sterkt behov for å bevise både for meg selv og for andre at jeg faktisk klarer å ta vare på meg selv uten "hjelp" fra andre. At jeg kan fixe mitt eget liv, tjene penger og holde på en leilighet. Jeg har alltid vært en selvstendig person, og ofte altfor stolt også, og kombinasjonen av dette kan gi en utrolig irriternde mølje av kaos, eller det kan gi nok viljestyrke og pågangsmot til å dytte gjennom mange av de store humpene som finnes på livets vei. For meg er det litt av begge. Jeg var ikke langt unna å gi opp når jeg følte verden gikk meg litt for mye imot, når jeg levde av at andre var snille mot meg, når jeg var takknemlig for hver gang jeg var mett og fikk sove på et varmt sted. Ta det med ro, jeg ble plenty med mett og sov aldri ute, men hvis jeg ikke hadde hatt så fantastiske venner så tror jeg det kunne gått mye værre. Uteligger-Oda, ohyeah! Selvvalgt da.. Dette er den staheten jeg snakker om. Men jeg tror helt ærlig at dette har vært bra for meg. Selv om det har gitt meg mange søvnløse netter og utrolig mye å tenke på hele tiden, så har det vært veldig lærerikt og jeg har fått bevist for meg selv at jeg faktisk klarer hvis jeg bare vil det nok. Alt ordner seg for snille piker. Og grunnen til at jeg idetheletatt gidder å utsette meg selv for dette er veldig enkel. Ja, Oslo er byen jeg ble født i, har vokst opp i og levd i mesteparten av livet mitt. Men Bergen er byen jeg føler meg hjemme i. Jeg blir minnet på hver dag at jeg har tatt det riktige valget for meg. Akkurat nå er jeg på østlandet for å jobbe litt, men allerede når jeg satt meg på toget så lengtet jeg tilbake. Jeg hører hjemme i Bergen, ihvertfall foreløbig. Og vissheten om at jeg har tatt riktig valg, at jeg ikke bare var altfor sta og VILLE bevise at jeg kunne, uavhengig om det ar det som var riktig, vel, det er en veldig bra følelse og gjør at de fleste dager faktisk er veldig bra. Jeg har hatt en god del dårlige dager, så jeg vet å sette pris på de gode når de kommer. Det burde du og. Unnskyld til alle Oslo mennesker som vil ha meg i hovedstaden, håper dere vel jeg elsker dere, men Oslo føles ikke som hjemme for meg. Vet ikke om det noen gang kan føles som hjemme igjen. For mange minner som ødelegger, og i Bergen er det bare meg. Det er meg og mitt liv, som leves som jeg selv velger.

Det har vært et spørsmål som har vært i hodet mitt en god stund nå, sånn ca 2 år. Jeg "dro" hjemmefra for ca 2 år siden, og det var da det begynte. Jeg jobber og går på skole i Bergen et år, drar på folkehøyskole, slutter, og da kommer spørsmålet igjen. Jeg har flyttet hvert halvår de siste to årene. Først Oslo-Bergen(Nordnes), Nordnes-Danmarksplass, Bergen-Ål og Ål-Bergen igjen. Og spørsmålet er så enkelt som; Rømmer jeg? Jeg møtte "hindringer" i Oslo, derfor dro jeg til Bergen. Jeg møtte "hindringer" på Ål, derfor sluttet jeg. Det jeg lurer på er om det er riktig å "rømme" hvis man møter hindringer, eller om jeg skal formulere det som at jeg hadde det ikke bra der jeg var og derfor dro for å finne det grønne gresset andre steder. Skal jeg trøste meg selv med at jeg prøvde å få det til å fungere, begge stedene, flere mnd faktisk, før jeg tok en avgjørelse på å avslutte det hele? Isåfall, er det verdt å bli et sted man ikke trives og ikke har det bra, bare for å "bevise at man kan"? Som igjen kommer tilbake i hele Bergens-prosjektet mitt. Hovedforskjellen her mener jeg er følelser. I Oslo gav jeg opp og dro fordi jeg ikke hadde det bra, samme med Ål, og i Bergen prøvde jeg og gav ikke opp fordi jeg trives. Fordi Bergen gjør meg glad, jeg føler meg hjemme, at jeg hører til (selv om dialekten er litt på villspor, med alle mine koselige tykke "L"-er innemellom og sånt, men jaja) Men uansett hva svaret er på noen av spørsmålene jeg trolig aldri kommer til å få svar på, så tror jeg kanskje det er urelevant. Jeg følger hjertet mitt, jeg drar dit jeg føler meg bra. Jeg er en happy-junkie^^ Og så lenge jeg er glad, hvorfor fundere på spørsmål som aldri vil bli besvart?

Oda´s endeløse tankestrøm er nå avsluttet i skriftlig form for denne gang.
Peace out folkens

Livet som hjemløs

2010-01-06T13:17:00.001-08:00

Hei! Nå er det ihvertfall tid for en oppdatering! Så mye har skjedd og jeg har hat liten internett-tilgang, men dette er vel egentlig bare unnskyldninger for å ikke skrive, men jeg skriver nå så ikke hat meg. Ikke at noen leser dette unasett=P

Jeg har sluttet på folkehøyskolen, grunnet mange ting, som jeg ikke skal utrede om her, fordi jeg ikke vil si noe dumt, for det er egnetlig ikke noe som enkeltmennesker kan eller burde ta seg nær av. Jeg tror at jeg rett og slett ikke kom i et kull av mennesker som jeg passet med og var uheldig på flere måter, og derfor følte meg utilpass. Så jeg tok valget å slutte, dro til Thailand med min mor, dro på fest med en motorsykkelgjeng og tattoverte meg, dro til besteforeldrene mine for å feire jul og dro til Bergen med en liten sekk, julegavepenger i lomma og vissheten om at jeg hadde en madrass å sove på til over nyttår.

Nå er det en uke siden nyttår og jeg sover fortsatt på andre folks veiledighet, men jobber hardt for å få livet på riktig vei igjen. For en time siden sto jeg uten jobb, penger, leilighet eller studieplass og intet håp om at det skulle fixe seg, så jeg var veldig nær å ringe min mor og spørre om hun kunne sende meg penger for å komme meg til Oslo og sove på sofaen hennes, men nå har jeg jobb ( i en liten periode ihvertfall) og skal på visning imorgen. Så livet fikser seg kanksje likevel=) Jeg har håpet om det. Som min venn Kine sier; Alt fixer seg for snille jenter, og hun sier jeg er en snill jente (kan vel ikke helt bedømme det selv, men jeg prøver å være snill mot andre og leve etter de etiske regler jeg føler er riktig, men ja, kan vel egentlig ikke bedømme min egen snillehet=P), så ja, det er et lite håp om stabilitet.
Men må si det her og; tusen takk til de som har huset meg i de trange tider (jada, haha, tog du an?), livet hadde nok ikke vært verdt det uten gode venner å dele det med=)

Valg..

2009-10-07T13:01:00.000-07:00

Shit, nå er det lenge siden jeg har skrevet her.. Vel, forrige gang var jeg jo i Frankrike på besøk hos min tante og fetter. Nå sitter jeg på rommet jeg deler med en jente til, på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Forandrer seg fort, huh?
Liten oppdatering:
Jeg var rimelig redd før jeg kom hit, redd for at jeg ikke kom til å klare å kommunisere med folk, at jeg ikke fant noen jeg kunne være med, frykt for det ukjente. Vel, var vel egentlig ikke så mye å være redd for. Jeg har verdens beste romkamerat, funnet masse koslige folk og lærer fort. Og det er veldig koslig her. Den første mnd har gått fort. Akkurat for øyeblikket har isolasjonen gått litt innpå meg, siden vi bor på toppen av et fjell, det er veldig få folk rundt og vi er bare 30 elever, som ser hverandre og lever med hverandre 24/7. Samma fjesa hele tiden. Så det var digg med en høstferie. Kom tilbake nå forrige søndag. Var i Bergen og besøkte fine folk der. Det var jævlig digg. Savner.. Anywho. Tror nok jeg greier et år her, hehe. Og digger tegnspråk! Morro! Wohoo!

Som dere kanskje har merket så tenker jeg endel, og de tankene må ned et sted, ellers bare ligger de stille og murrer i hodet mitt, og vil tilslutt gjøre med enda mer gal enn jeg allerede er. Så nyeste tankene mine handler kort sagt om moral, grensesetting, egoisme, og å vite når man skal stoppe. Disse tingene er ikke alltid så enkelt å balansere. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av å gjøre det som er riktig, være moralsk korrekt og være snill. Dette er både fordi jeg vil det, og mener det er det riktige for meg, men også fordi jeg tror på karma, og er jeg ikke snill så vil kjipe ting skje med meg. Så enkelt er det. Er jeg snill får jeg bra til tilbake. Og selv om den rette veien ikke alltid nødvendligvis er den enkleste så prøver jeg mitt beste. Men er jo dessverre ikke alltid nok for å gjøre alle tilfreds. Sies det ikke at ikke alle kan være fornøyd med avgjørelsen? Syntes jeg har hørt det ettellerannet sted. Så hva gjør jeg da, når jeg står ovenfor noe jeg har makt over, men ikke mulighet til å gjøre alle fornøyde? Det første som popper inn i hodet mitt da er at jeg bare skal gjøre det som hjertet mitt sier, det jeg mener er rett, best for meg og prøve å gjøre det på en så snill måte som mulig.
Føøøøøkk, vil ikke følge mitt eget råd! Vanskelig!
Men så, hva er egentlig det rette å gjøre? Hva er best for meg? Hva vil jeg? Jeg vil ha det bra og jeg vil ikke såre andre med mine valg, beslutninger og handlinger.

Beklager hvis du ikke forstår noenting av det her. Denne bloggen er egentlig mest for min egen del, for at jeg skal ha et sted å samle tankene mine, få dem i ord og se det i en annen vinkel enn rett fra mitt eget hode. Men hvis du ble noe visere er jo det bare bra=)

Livet.. Få det til å funke!=D

2009-08-12T04:03:00.000-07:00

Hva er egentlig verdt å leve for...?

Nå sitter jeg på en trapp/oppbevaringssted/oppholdssted i leiligheten til min tante. Den leiligheten ligger i den lille sørlandsbyen Aix en Provence. Altså, jeg er i Frankrike. Diiiigg! Soundtracket til Across the Universe er på høytalerene og det er over 30gr. i skyggen. I sola er det uutholdelig å ha klær på seg.

Om to dager har jeg bursdag, igjen. Om 11 dager begynner jeg på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Om akkurat 9 mnd er det siste dag der og jeg drar. Men hvor? Hvor? hvor...

Jeg har to essensielle deler av meg som krangler, skriker, kriger og prøver å ødelegge hverandre. Den ene er den som vil reise, se verden, være fri, ta et år her og et år der, ikke knytte meg til et spesifikt sted, ha muligheten til å bare dra, flytte til en annen by, et annet land, en annen verdensdel uten at det er noe problem.
Og så har vi den som vil ha en fast jobb eller studieplass, en fast leilighet og en fast kjæreste å bo der med. Og en katt. Eller to.
Men det er en ting de begge vil ha. Det er en ting som ville gjort begge de livene levelig, hyggelig, verdt å velge ovenfor det andre. Nemlig noen å dele det med.

Kjærlighet er for meg alt. Verdt å flytte for, verdt å bli for, verdt å forandre for, verdt å beholde for, verdt å gi for, verdt å kreve for, verdt å elske for, verdt å leve for. Jeg vil velge det ene over det andre for muligheten til å dele den med noen jeg elsker. Men uten den delen vet jeg ikke hva jeg skal velge. Uten den delen er de totalt likestilte.
Uten den delen har jeg derfor store vanskeligheter med å velge noe ovenfor noe annet.

En stor forandring i meg er at jeg ikke har noen jeg har et godt øye til. De siste årene har jeg alltid hatt det. Men nå er det helt tomt. Og det er egentlig veldig deilig. Jeg har egentlig ikke lyst til det heller akkurat nå. Jeg skal jo på folkehøyskole. Å falle for noen andre steder enn Ål akkurat nå er som å stikke en ananas med toppen først opp i rævva, altså totalt meningsløst hvis ikke du nyter smerte. Jeg kaller meg selv mange ting, men masochist er ikke en av dem. Ihvertfall ikke den typen. Savn er en masochistisk følelse jeg liker. Ananas i ræva er ikke det. Savn er nemlig bygget på en god følelse, av hengivenhet, kjærlighet og gode ting assosiert med den/det du savner, mens ananas er bare vondt. Smaker godt når den går inn andre veien. Det er alt. Jeg vil heller ha kjærlighet enn ananas anytime! For unasett hvor god den ananasen er, så er kjærlighet så mye mye bedre.
Men til den finner meg, eller jeg finner den, helst begge to samtidig, så skal jeg bare leva livet. Jeg skal kose meg på folkehøyskole, jeg skal lære meg tegnspråk, jeg skal få meg nye venner, jeg skal skrive, lese, lære, høre, se, utforske, ekperimentere, prøve og elske. Livet og det livet
gir meg, enten det er godt eller vondt. Jeg skal
prøve å like det vonde og, med en god grunn. Ingenting er godt uten at du vet hva vondt er. For å se skjønnhet må du vite hva det motsatte er. For å kunne føle lykke må du ha ha følt smerte. Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være frisk før du er syk? Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være lykkelig hvis ikke du vet hva alternativet er. For uten å ha opplevd det motsatte er ting du opplever bare sånn livet er. Derfor vil jeg føle smerte, jeg vil bli såra, jeg vil være syk, jeg vil lide. Fordi da vil jeg føle lykke, kjærlighet, glede. Jeg vil føle at jeg lever.

Gjenoppdagelse av "gamle klassikere"

2009-07-27T16:37:00.000-07:00

Nå den siste tiden har jeg begynt å gjenoppdage 90-tallets, og mine, fine filmopplevelser. Mange av filmene jeg likte har jeg beholdt opp gjennom årene, eller, egentlig de fleste jeg likte liker jeg fortsatt og ser fortsatt jevnlig på. Men gjennom tilfeldigheter har jeg kommet over flere av de jeg har sett, men egentlig aldri hatt noe særlig sterkt forhold til. De jeg vil nevne spesielt her er Titanic og Romeo og Julie. Titanic har jo de fleste sett og jeg var jo ikke så stor når jeg så den jeg heller. Og den gjorde heller aldri noe særlig inntyrkk på meg, imotsetning til feks Terminator 2, som jeg har elsket siden jeg så den for første gang, altfor ung selvfølgelig. Men den har holdt med meg, og jeg husker fortsatt følelsen jeg satt igjen med etter avslutningsscenen med gutten, som da btw var 14, myyyye eldre enn meg, og tydeligvis veldig heit, strakk seg etter das terminator som heiste segselv ned i noe som ødela han. Og jeg husker musikken, den sitter fortsatt i meg. Detta er barndommen min. Men Titanic gikk aldri innpå meg på samme måte. Jeg kunne forstå kjærlighet mellom barn og voksen, kjærlighet for en omsorgsperson, en som tok vare på deg, passet på deg og var glad i deg. Det kunne jeg forstå. Men jeg forstod ikke kjærlighet mellom to jevnaldrene mennesker. Ikke det at jeg gjør det nå, men jeg lar det påvirke meg i større grad enn det gjorde før.

Også Romeo og Julie har fanget min interesse nå den siste tiden. Jeg så den igjen, etter maaange år og forstod plutselig hele greia, noe jeg ikke hadde gjort før. Det som slår meg derimot, er ikke den bunnløse kjærligheten de to har for hverandre, men derimot at Leonardo DiCaprio er med i begge. Men mest av alt, spørsmålene jeg stiller megselv når jeg tenker over det at de faktisk ikke har kjent hverandre i mer enn to dager, i begge filmene. Alikevel elsker de hverandre over alt på jord og er veldig villige til å dø, noe Leonardo ganske ofte gjør, for hverandre. En annen likhet er at de begge har et utgangspunkt som gjør at denne typen kjærlighet faktisk er mulig å tro på, nemlig at de elskende leter etter en annen livsstil, er misfornøyd med livet som det er og ser sjansen og mulighetene i denne personen som viser dem en annen måte å leve(og dø) på. Der de skiller seg fra hverandre igjen, ihvertfall for min del, er det at Titanic faktisk greier å få meg til å føle noe, mens i Romeo og Julie er det for mye dilldall, for lite å bygge en følelse på, både for meg og for dem, til at jeg egentlig greier å tro på det. Det rører meg ikke. Og det er synd, for jeg vil gjerne tro på det. Men de baserer sin kjærlighet på utseende, og er midt i en kysseorgie før de idetheletatt har sagt et ord til hverandre. I Titanic snakker de ihvertfall sammen. Jeg tror og at hvis Romeo og Julie hadde hatt like mye tid på å leke sammen som Titanic har, så hadde det vært en større sjanse for meg til å bli rørt, men det har seg slik at den ikke har det, og det er det. Kjærlighet for meg er så mye mer komplekst enn rent utseende. Vi er i bunn og grunn egoistiske vesner, med et ovelevelsesinstinkt som tar over for mye annet når det er behov for det. At du dreper deg sjæl fordi en du møtte igår dævva er litt vanskelig for meg å forstå. Bunn og grunn egoistiske. Men det er den kjærligheten som det lengtes etter. Den som får deg til å drite langt i alt som heter fornuft, som lar deg bli styrt av følelser og leve for den andre personen. Og dø for.

Jeg har nå blitt glad i begge disse filmene og tatt dem til mitt hjarte/dvdsamlinga mi. Men jeg er nesten redd for å se Titanic, fordi jeg er så ødelagt etterpå. Hvis jeg kunne legge meg i armkroken til Jack og sippe resten av natten hadde jeg kanskje orket litt oftere, men det har seg sånn at jeg ikke har noen Jack, og da er det helt dust for meg å være så ekstremt masochistisk mot megselv=P

Interessante observasjoner

2009-05-29T09:21:00.001-07:00

Etter mange år med aktiv toalettbruk har jeg opplevd mang en ting der inn i på det vanligvis lille rommet med vannklosett, vask og speil. Men det er spesielt to ting som jeg har undret meg over i lang tid, som jeg vil sette av litt tid til å snakke om nå, for å dele tankene sine med andre kan være en god ting å gjøre hvis man leter etter svar (det var Odas kloke ord for dagen)

Nr 1. Det er et velkjent fenomen og omdiskutert tema. Men det virker som om ingen kommer til noen konklusjon eller noe vidre i saken idetheletatt. Jeg snakker jo selvfølgelig om "myten": Hvorfor må man alltid tisse når man bæsjer, men ikke alltid bæsje når man tisser? Og er det i det hele tatt MULIG å bæsje uten å tisse???

Jeg har kommet til en konklusjon. Dere kan sette dere trygt ned på kolsettskålen og vite med sikkerhet at det ER mulig å bæsje uten å tisse. Det er ikke vanlig. Men absoultt mulig. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg har da en teori om at man har jo ganske mye vann i seg og det må jo ut ganske ofte, så kroppen tenker nok bare: Hey! Hvorfor ikke ta to fluer i en smekk? Når du først er der med buksene nede, hvorfor ikke bare la det tyte? (ok, ikke godt ordvalg, men du skjønner hva jeg mener..) Men, hvis kroppen for ikke så lang tid siden kvittet seg med vannet, eller bare ikke har så mye på det tidspunktet du skal drite, ja, da kan det skje. Faktisk. Jeg føler jeg har avslørt et av verdens store mysterier.

Nr 2. Noe jeg alltid har lurt på er dette med promping. Dette som er så veldig naturlig, men fordi det lukter vondt er det rimelig tabu og sett på som frekt og uskikkelig gjort i offentlighet. Men når vi alle promper gjennomsnittlig 14 ganger pr dag(ja jeg så på Oprah..) så er det ikke til unngå. Kunsten nå er jo å gjøre det så lydløst som mulig, for vi oppholder oss jo rimelig ofte på offentlige steder, ihvertfall jeg som bor i en by. Vi vet jo at en fjert på en stappa, varm og klam buss i rushkø ikke er så gøy, men hva kan man egentlig gjøre med det? Du får bare håpe ingen merket det var deg. Enten fordi det er så mange på bussen at alle rumpene er på ca samme sted og det er vanskelig å fastsette akkurat hvor fjerten kom fra, eller fordi du mestret kunsten av en lydløs.
Men til saken. Når jeg var mindre og i feks. bursdager ol.(var ikke så farlig når det bare var familien hjemme heldigvis) fikk jeg alltid beskjed om at hvis jeg skulle fise så måtte jeg gå på do og gjøre det der. Men her er greia. Vi har da alle prompa uten å helt mene det når du sitter på skåla. Du merker ikke at den er der før den dundrer i gjenklangen av porselenet og lager et solid og heidundranes prompekalas av lyd. Og hvis målet med å være sivilisert og samtidig slippe sine analgasser ut i det fri, er å være lydløs, hvorfor ble jeg alltid bedt om å gå på do? For det lager jo bare enda mer lyd enn det ville gjort alle andre steder!
Jeg kom til en konklusjon, også her. Ser ut til at jeg heller har feiltolket dette som barn, holdt meg til tolkningen min og ikke tenkt noe mer over det, fordi jeg for det meste ungikk å fise på do fordi det var så ubehagelig. Når du er barn tar du ting bokstavelig, og ikke med skulte meninger. Så når mor ba meg på på do, og for meg betyr jo "gå på do" å faktisk sette seg på skåla med buksene nede. Så det var jo det jeg gjorde. Men jeg fant jo ut litt senere at hun mente rommet "do". Hvordan kunne jeg vite det da!? *Sukk...*
Jeg fant da en løsning på problemet. Problem løst og mysterie oppklart.
Noe smartere?

Morro å vite?

2009-05-28T08:44:00.000-07:00

Sånt ser jeg på når jeg kjeder meg^^ Verdt de 17minuttene=D

Hvor mange er for mange?

2009-04-12T11:53:00.000-07:00

Mange har tenkt, og erget seg over, det urettferdige systemet vi lever etter idag. Om diskriminering og kvinneundertrykkelse, kvinnekamp og likestilling. Og når vi først snakker om likestillig, så er det et felt som er rikelig diskutert, ihvertfall i de yngre kretser, nemlig folks innstilling til antall sexpartnere, og forskjellene mellom kjønnene her. Det er vel kjent at gutter kan ha mange sexpartnere, bli omtalt som kule, erfarene og ettertraktede, men kvinner som gjør det samme blir omtalt som horer, løse og billige. Men så er det jo og sjanse for å bli kalt rundbrenner som mann og, men det er jo liksom ikke så ille..

Dette har jeg tenkt endel på i det siste. Fordi. Ikke har jeg undersøkt hva som er normalen, men jeg kjenner mine nærmeste venners anntall, men jeg har og hørt at som 24-åring er 12 stk sexpartnere gjennomsnittlig. Er dette mye? Lite? Hvis man går utifra at man begynner å være seksuelt aktiv som 16-åring, og fortsetter jevnt til man er 24, er det 0,75 stk pr år. Hvis ikke du har deg med bare deler av folk, noe som tilsier at du puler et lik, eller, deler av det, som og gjør deg til en nekrofil, noe et fåtall av oss er, så er denne utregningen ikke helt realsitisk, men vi kan jo si at du ikke har deg et år, også et annet år har deg med tre og så har du fast kjæreste i fire, og poff så jevner ting seg ut over tid. Det er vel dette som er det vanligste vil jeg tro.

Som jente merker jeg presset om å holde antall sexpartnere nede, og jeg gjetter og føler utifra venners uttalelser, at gutter føler presset om å øke eller helst allerede ha et relativt høyt tall, men ikke altfor høyt. Denne balansegangen altså.. Vi kan begynne å setter spørsmålstegn ved hvorfor det er så store forskeller, men det kan vi ta en annen gang.
Jeg har akkurat lagt til en til i min samling. Ikke akkurat planlagt, og ikke akkurat som jeg hadde foretrukket det, men sånn er det nå. Ikke at jeg angrer, men følelsen av at jeg heller vil ha en fast kjæreste enn en tilfeldig er det som plager meg. Men så vil jeg heller ikke gjøre noe jeg ikke vil, så er ikke det som er problemet. Problemet er at det som plager meg mest er at antallet har steget. At før denne veldig ikke planlagte hendelsen hendte, så har jeg tenkt tanken på å oppsøke tidligere folk, bare for å ikke øke tallet. Er ikke dette litt rart? Litt bizart? Jeg skal ikke nekte for min egen sexlyst, og siden jeg er singel så må jo dette fixe seg på andre måter enn jeg ville foretrukket, men lyst er lyst, og har du lyst har du lov, er det ikke sånn? Men de uskrevne reglene sier jo jeg ikke har lov til det, fordi det da ville gitt meg et antall som ikke er akseptert for en på min alder? Fordi jeg skal, ifølge utregningene og mine egne data, ha hatt 3 partnere. Ifølge gjennomsnittet. Jeg følger ikke gjennomsnittet. Det er absolutt ikke 12, men det er da heller ikke 3. Og etter denne "hendelsen" som jeg kaller det, så økte dette tallet med 1, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om det. Jeg hadde lyst. Han hadde lyst. Det var lovlig. Så hva er problemet? Et tall som jeg må svare når en kjæreste jeg ikke enda vet hvem er, en gang i fremtiden spør meg om? En liste bare jeg vet om?
Mulig hvis din omgangskrets er liten og du puler folk som alle kjenner hverandre og snakker om det, og at det da er fare for et stempel, som vi snakket om tidligere, som tøs, som billig, som hore. Puler du mange i Juvente er jo dette nesten uungåelig. Juvente er sladresentralen. Anywho. Dette er ikke problemet for meg i øyeblikket, og det som plager meg er tallet. Som bare jeg vet. Er det min egen samvittighet som plager meg? Og hvis det er det, hvorfor det? Samfunnets regler for hva som er "riktig"? "Flertallets" mening om hva som er riktig? Snakker vi flertallsmisforståelsen nå eller? Og hva er galt med å ikke ha 0,75 sexpartnere i året? Frykten for å bli stemplet? Frykten for å bli kalt hore?

(Tilleggsdata: gjennomsnittlig debutalder for jenter er 17 år, som tilsvarer 1,7 sexpartnere i året til du er 24. Hos gutter er det 18 år og 1,5 sexpratnere pr år. Men så begynte jeg litt tidlig og da...)

Handling, håp, realitet og ubesvarte spørsmål

2009-03-29T13:13:00.000-07:00

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har bare mistet lysten på alt. Det er ikke så mye som jeg skal ha det til som har forandret seg. Det er bare ting som forandret seg, som forventet egentlig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller om jeg ikke burde gjøre noen ting idetheletatt. For som ting er nå, så er det så uutholdelige at jeg har så sinnsykt lyst til å gjøre NOE, men jeg vet ikke hva! Jeg har en tanke. En ide. En ide om en handlig. Men er ikke så sikker på at det er en god en. Sannsynsligvis ikke. Men jeg vil allikkavel. Men det hele er avhengig av noe jeg ikke har makt over, eller mulihgeten til å få kunnskap om, uten å blottlegge megsjæl mye mer enn jeg noen gang vil, for noen jeg ikke vet hvordan skal reagere. En person jeg elsker og stoler på kan jeg gjerne gjøre det for, men en som jeg ikke vet hvordan vil reagere vil jeg ikke. Men har det egentlig så mye å si? Det vil jo ikke forandre så mye, egentlig..

Men så er spørsmålet; Spørre først, så evt. handling? Eller først handling, og anta at svaret på det spørsmålet man valgte å ikke stille er det man ventet.. Og det man forventer, men ikke håper på. Men derfor rettferdiggjør handlingen.. Men jeg må vanligvis spørre, bare for å være helt sikker. Men alle de andre gangene jeg har spurt, så har utfallet vært det samme. Så hvorfor skulle denne gangen være anderledes? Hvorfor skulle jeg tro at det er det svaret jeg håper på, denne gangen? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere svaret jeg egentlig ikke burde trenge å stille spørsmålet til? fordi jeg holder på håpet. Noe jeg burde slutte med.
Håp er for de med drømmer. Og drømmer kommer ikke til å skje. Og de uten ser realiteten. Og realiteten suger, men ser man den, slipper man å bli skuffet. Jeg er lei av å bli skuffet. Så håp må jeg slutte med.

Unnskyld

2009-03-26T04:40:00.000-07:00

Å innrømme at du tar feil er ikke alltid så lett. Og mange ting er så mye enklere sagt enn gjort. Men det er bare det å innse det selv, og det kan jo skje på flere måter. Om du skjønner det selv eller blir fortalt og så forstår og ser det, er jo avhengig av situasjonen, men det viktigste er uansett å innse det. Det sies jo at det første og det største steget er å innse at du har et problem. Kan jo ikke gjøre noe med det før du vet at det er der, sant?

Men så, å gjøre noe med det. Selv syntes jeg vel at det ikke har vært så vanskelig å innse at problemet er der, men heller det å gjøre noe med det. Jeg liker å tro at jeg er rimelig selvbevisst. Men noen ganger så ser jeg det ikke selv. Og da når noen sier det til meg, så setter jeg pris på det. Selv om det ikke alltid er så hyggelig å høre, der og da, enten det har med meg som person, min personlighet, mitt utseende eller måten jeg oppfører med på, eller om det er noe andre har sagt om alle disse tingene, et mellomledd, og at det sannsynligvis gjør vondt der og da, så er det altialt best. Det er bedre å bli fortalt det enn å gå rundt og ikke vite noe om at noe er feil. Nå snakker jeg om ting som faktisk ER feil, og ikke det at noen sier du er feit og du liksom skal tro på dem. Ikke gjør det. De som er feite får VELDIG sjeldent faktisk høre at de er det. Men de vet det nok ganske godt selv også. Men dessverre er det mange som tror de er det, men ikke er det egentlig. Dette er en helt annen sak, så vi kan ta den senere. Poenget er at du må, på en eller annen måte, bli bevisst på problemet. Og så gjøre noe med det. Å si unnskyld er noe jeg syntes er veldig vanskelig. Fordi jeg liker ikke å være svak. Å vise at jeg gjorde noe feil. På småting er dette helt greit, no problemo, men på de store tingene, som jeg bryr meg om, når de handler om mennesker jeg bryr meg om, når jeg virkelig har bæsja på leggen, på lokket og gnidd det utover setet, da syntes jeg det er vanskelig å si unnskyld.

Men det å kunne se noen inn i øynene og si at jeg tok feil, unnskyld at jeg oppførte meg som jeg gjorde, unnskyld for at jeg gjorde det jeg gjorde. Og virkelig håpe at de tar meg seriøst, at de ser det i øynene mine at jeg mener det, at jeg ser det selv og er virkelig lei meg, det er en skikkelig sterk opplevelse for meg. De som betyr noe for meg er de jeg har mest problemer med å stole på, dessverre. Men jeg håper de trodde på meg. For jeg mente det.

Om positiv og negativ sosial kontakt

2009-03-15T13:47:00.000-07:00

Enda en smart tanke fallt ned i hodet mitt. Eller, vet jo selvfølgelig ikke om den er smart eller ikke jeg, men den høres litt smart ut. Eller, den er vel ikke direkte smart, men jeg tenker på den, og den utvikler seg og gir meg masse masse hodebry (for å si det på en sånn måte som ville tilfredstilt norsklæreren min..). Det er en tanke ihvertfall. Eller, en rekke av flere tanker, på rad, som handler mer eller mindre om det samme. Så nå skal du høre..

Det er jo en vel kjent tanke at mennesker trenger mennesklig kontakt, og det var mye oppstuss etter bl.a. filmen Danny Dog som handler om en som ble behandlet som en hund hele livet og ikke har fått noe mennesklig kjærlighet eller kontakt, språk eller tilpassing i samfunnet, og når han rømmer fra de slemme menneskene som har gjort dette mot han, og blir funnet av noen snille folk ser vi hvor mye han faktisk mangler, av ting mange av oss tar for gitt. Det er dette grunnelggende behovet vi har, for menneskelig kontakt, kjærlighet, nærhet, fysisk kontakt, samhold, tilhørighet og grunnleggende forståelse av samfunnet, som rørte hjernen min igjen, for ikke så lenge siden. Men mest sentralt stor tankene om samhold, tilhørighet, og kontakten, både fysisk og pyskisk/sosialt.

I boken Doppler av Erlend Loe, som jeg anbefaler alle å lese, fordi den er fantastisk (en av mine yndlingsbøker), flytter hovedpersonen ut i skogen fordi han ikke vil være en del av samfunnet lenger. Han liker ikke mennsker. Det står bakpå:

«Jeg liker ikke folk.
Jeg liker ikke det de gjør.
Jeg liker ikke det er.
Jeg liker ikke det de sier.»

Han orker ikke folk fordi de er teite, rett og slett. Og det er egentlig veldig forståelig. Men han blir venn med en elg og de deler et spesielt bånd sammen som han beskriver som anderledes enn han har hatt med noen andre, inkludert hans kone. Så konseptet med at han ville bort fra mennesker og isolere seg funker på ett vis. Men hans behov for nærhet og kontakt lot ikke holde på seg, og han knytter derfor bånd med denne elgen, som kalles Bongo. Så selv Doppler, som støter samfunnet fra seg, som støter mennesker, familie, venner og alle andre relasjoner fra seg, selv han, er avhengig av kontakt. Så poenget mitt er vel egentlig at vi alle er det.

Men spørsmålet er da;
-hvorfor har vi det
-kan dette behovet gå for langt,
-når gjør det det,
-hvor går grensa og
-hvem bestemmer den,
-hva skjer dersom det ikke blir tilført tilstrekkelig med næring,
-og er det mulig å unngå å føle dette behovet?

Ok, det var ikke bare ett spørsmål, men samma det..

Hvofor har vi egentlig dette behovet? Selv Doppler, som ikke liker mennesker, av diverse grunner, er avhengig av kontakt og finner dette i alternative vesner, som Bongo. Vi kan jo bare si at vi aksepterer at det er sånn, at vi trenger menneskelig kontakt, både fysisk og psykisk/sosialt. Vi trenger det for å fungere. Vår rase er avhengig av den typen kontakt. Sånn er det bare..

Men ja, det kan gå for langt. Det er ikke vanskeligere enn det. Fullt mulig å komplisere det, men kort sagt. Ja. Men så, hvem er det som bestemmer når det går for langt? Her vil jeg si samme relgenen som gjelder for mobbing, gjelder også her. Hvis det oppleves for den det går utover som mobbing, er det mobbing. Dette gjelder når en person har et behov for kontakt og derfor søker seg til andre mennesker og prøver å skape en forbindelse. Hvis det oppleves som for mye for den det går utover, er det for mye. Fordi den som gjør det, altså, den som har behovet for kontakt, føler jo sannsynglivis at det ikke er det, fordi den personen egentlig bare vil ha kontakt. Det å finne en balansegang i dette kan være veldig vanskelig.

En annen faktor i dette er jo; Når er det greit å si ifra, hvordan kan man gjøre dette på en OK måte, og greier du idetheletatt å si ifra?
Mange syntes det er vanskelig å si ifra om noe som dette, og vegrer seg for den eventuelle konflikten. Det er jo veldig fortståelig, siden det er få som liker konflikt, eventuelle krangler og dårlige følelser. Men er det da bedre å gå over lang tid med en som prøver å skape kontakt, selv om du egentlig ikke er interessert i dette? Denne typen kontakt kan gjelde både som vennskapelig kontakt, og «noe mer». Selv vil jeg si det er bedre å si ifra, for så å kunne gå vidre begge to, uansett om det er for vennskap eller « noe mer». Men måten man gjør det på er jo og en viktig del av det. De fleste vil vel si de foretrekker å gjøre det på en pen måte, samme som å slå opp med kjæresten. Du VIL ikke såre den andre, men det er en uungåelig situajon som ber om forandring. Derfor er det på sin plass å gjøre noe med det. Men hvis man ikke greier å si ifra? Hva da? Da står man jo i en situasjon hvor en er fornøyd, den andre absolutt ikke, imotsetning til at man sier ifra på en ok måte, som ender i at begge er litt ukomfortable i en liten periode. Er ikke dette bedre enn langvaring ukomfortabelhet og stor ukomfortabelhet når den andre finner det ut, for det gjør den, enellerannen gang.. En løgn er vanskelig å sjule i lengden.

Noen mennesker trives alene. De trives rett og slett bedre uten andre. I stor grad ihvertfall, men hva med den som ikke gjør det? De fleste finner jo andre likesinnede som deler deres oppfatning om felleskap og innretter seg deretter. Men hvis disse to møtes, det er da problemene oppstår. Spesielt hvis det er mer enn vennskap som står på spill. Et «nei jeg vil ikke være vennen din» er ofte enklere å talke enn et «jeg vil ikke være kjæresten din», sannsynligvis mest fordi en person du møter og vil være venn med betyr ikke så mye for deg, men en du møter og vil være kjæreste med betyr ofte mye mer. Og det er jo derfor det er værre å bli avvist, når det faktisk betyr noe. Men hva gjør du når du aldri får den kontakten du søker? Behovet for kontakt står faktisk som nummer tre av menneskelige behov på Maslows pyramide, etter sikkerhet og trygghet fra farlige ting, og biologiske behov som mat og husly og søvn. Altså veldig viktig.

Personlig har jeg vært på begge sider av dette, flere ganger, så jeg vet rimelig godt hvordan det er, bare så du vet det. Jeg har både måttet si nei, til både venn og kjæreste, og måttet tåle å høre det. Men det har vel de fleste, har de ikke?

Et sted sier det stopp. For min egen del. Både når det gjelder å bli påtvunget kontakt, og å uttøve den selv. Når jeg mottar kommer jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger kan si det er hyggelig, at det er slitsomt, at det er plagsomt. Det er da jeg må si stopp og si ifra om hva jeg føler. Det er ikke morsomt for noen av de involverte. Men det er nødvendig. For ingen har det bra hvis det er sånn. Jeg føler meg invadert og ukomfortabel og den andre lever i troen om av jeg ikke har noe imot kontakten, selv om jeg har det, og det er ikke rettferdig for noen av oss. Når jeg kommer til det punktet prøver jeg å si det på en så pen måte som mulig, men samtidig passer på å være dirkete og tydelig. Men når det kommer til det at det er jeg selv som uttøver kontaktsøken og ikke blir direkte avvist, hva da? Er det dette med å «ta hintet» som gjelder her? Hva skjedde med god gammeldags «si ifra»? Alt blir så sinnsykt mye enklere når folk bare snakker sammen og sier det som det er, ikke for å såre noen, men rett og slett bare for å gjøre det enklest mulig. Spesielt jenter har jo en vane for å analysere ting litt for mye, og uten et klart nei kan det være vanskelig å vite hvor grensa ligger. Nå høres det ut som om jeg ikke tar hintet her, men når jeg tilogmed sier ifra, fra min side. Sier det direkte, konkret, tydelig. «Jeg vet jeg er innpåsliten. Syntes du jeg er det?» og får til svar at jeg ikke er det. Er det da grunn til å tvile?

Er dessverre de jeg bryr meg mest om som jeg har mest problemer med å tro på. Mest fordi det er de som betyr noe og om de bryr seg om meg er viktig for meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro på det? Når det er sagt rett frem, og avkreftet av jeg er innpåsliten. Jeg er ønsket. Hvorfor tror jeg da ikke på det? Hvorfor skulle jeg bli løyet til? For å gjøre situasjoene lettere? Enklere? Mindre ukomfortabel? Det var dette med å ha to ukomfortable i en liten peroide vs. en veldig ukomfortabel i en lengre og en i god tro om at alt er fint. Jeg går heller for den korte perioden. Faen ta den lange. God tro er bare tro. Tro kan være bra, men ikke hvis den ikke har noe feste. Som håp uten mening. Og det er jo ikke noe bra håp. Å tro, og å håpe på noe som aldri kan skje er det bedre, mener jeg, å kvitte seg med. Det er bedre da å tro og håpe på noe mer realistisk, som kan oppfylles. Pessimist? Kanskje, men ihvertfall realist. Jeg har håpet for mye. På ting som aldri kommer til å skje. Og jeg syntes ikke det er verdt det. Håp er bra, så lenge det er realsitisk. Drømmer derimot, er noe helt annet...

Boblelivet - Om å se sannheten i øya, og gjøre noe med det!

2009-03-15T13:18:00.000-07:00

Bobler er fint. Man kan leve i den og alt er fint og trygt og rundt og det smaker såpe når du slikker på veggen og du kan fly. Det er fint. Og man kan stenge ute virkeligheten og late som om den ikke finnes. Det er vel det beste. Men når denne boblen sprekker, så er det ikke så morro lenger. For da kommer virkeligheten, alt på en gang, og det er ikke så rent lite heller. Overveldende. Og er det ting du har med vilje dytta bort er det vel fordi de er teite, men de kommer ihvertfall. Og da har du ikke noe skjold mot det lenger, ingen trygg vegg å gjemme deg bak. Så sannheten er vond. Og virkeligheten er så mye mindre fin en den burde være. Er mye fint og, ikke misforstå meg, men er mye teit og. Altfor mye.

Men når man så har kommet seg ut av denne boblen sin, uansett hva som var grunnen til at du gikk inn i den til å begynne med. Når du så har kommet ut, hva da? Hva så? Hva nå?

For behovet for å gjøre NOE er ganske dominerende her. Og det gjør jo at JA-delen er mer forlokkende enn NEI-delen. For ja-delen krever faktisk innsats og en reaksjon. Den forandrer situasjonen. Rører i ting. Lager kaos? Fullt mulig. Men så er jo kaos litt gøy og, er det ikke? Eller er det bare meg? Som liker at ting er litt kaotisk? Ihvertfall hvis jeg velger det selv. Jeg liker å skape en reaksjon, liker å lage kaos. Er ikke helt sikker på om dette er en god egenskap, sannsynligivs ikke, men gjør ihvertfall at det er sjeldent kjedelig! ^^

Og når spørsmålet stilles, hva velger man? Jeg vet virkelig ikke hva som er best. For noen. Ikke for meg, ikke for andre, i denne saken. For når det ikke lenger bare involverer meg selv blir det plutselig veldig mye mer komplisert.. Ja eller nei? Det er så mange «hva hvis»- deler i dette at det ikke er mulig å se hva som er best. For ingen kan vite hva som faktisk vil skje, uansett om man velger ja eller nei. Det kan være bra, kan være dumt. Begge veier. Så da er det vel egentlig bare igjen å ja, velge...?

Kalender?

2008-12-17T10:27:00.000-08:00

Jeg har gitt opp kalenderen. For lenge siden. Sorry Enya, men jeg greide ikke gjennomføre iår. Er bra du var her til å ta over da=) Har hatt for mye å tenke på og for mye å gjøre og for mye stress til at jeg greide dette iår. Vi får se neste gang..

Uke 49. Fruktmangel, vond ankel, himmelen og tilbake til min egen

2008-12-08T12:43:00.000-08:00

Ah, tilbake i Bergen. Digg. Ok, jeg har vært hjemme siden fredag natt, men har vært rimelig tett program derifra og til nå, så har ikke fått muligheten til å skrive noe.. Eller så er jeg bare lat. Eller så har jeg ikke hatt lyst. Kan være alle. Kan være ingen av dem. Kan være en blanding. Du kan få tenke på det...

Anywhooo... I Bergen er jeg altså igjen. Etter å ha vært fra søndag til fredag i London. Åh London er fiiiiiiint! <3 Digger London så hardt! Er ikke tilfeldig at jeg sa som liten at jeg en gang skulle flytte dit. For London er fint. Jeg er glad i London. Der var jeg altså i nesten en uke. (penge)pungen er litt(MYE) lettere og humøret er veldig bra fordi lykkerusen fra digge konserter og anna fint fortsatt sitter igjen.Grunnen til denne turen var jo at jeg skulle på Neverender, som er Coheed & Cambria som spiller alle sine fire album, ett hver kveld, for meg og andre intresserte eller etterditlere som hu jeg var der med...^^ Samtidig var det også 1.desember på mandagen, og da begynte jo julekalenderen! Ble fort mye det her.. Hmmm jaja. Tar det fra begynnelsen.

Jah. Søndag sov jeg lenge, chillan, pakka meg ferdig og kom meg på flyet uten større problemer. Og jeg møtte Valgeir og Jenny på bussen! Det var kos=) Anywho, jeg kom meg på flyet, fant tog og greier, setter meg på toget og går selvfølgelig ikke av der jeg skal. Jaja. Går av på neste. (den var ikke før om 20min..) Doh! Jeg kommer meg av, rundt og på toget tilbake igjen. Når jeg kom meg frem til dit jeg skulle hadde Aggis venta på meg på togstasjonen i ca 3 timer.. Sorry.. Hennes kontantkort døde så vi kunne ikke kommunsierer utenom at jeg sendte mld til henne, så når viikke fant hverandre sa jeg godnatt jeg nlegger meg nå. Sov ikke så bra den natta. Fy faen, det hostellet var ikke mye koslig når jeg kom ditende inn kl 0030, gikk i de skumle illeluktende gangene, fant rommet mitt, prøvde å få av meg stuff, legge ting i skap, låsen var for stor (selvfølgelig...) så tinga lå ubevoktet en natt.

Men når jeg stod opp mandag morgen, gikk til frokost, sendte jeg en mld og fant søte Aggis og alt var fint=) Og derfra gikk at bare helt supert=) Vi gikk laaaaangt rundt omkring i Londons fagre gater, fant konsertstedet og rocka (jeg ihvertfall^^) på tredje rad i noen timer om kvelden. En vellykket dag vil jeg si=) Sov mye bedre den natta.
Det var og første dag på kalenderen, og jeg var flink og satte på min kjære blasfemiske nisselue som tradisjonen tilsier jeg skal gjøre 1. des=)

Tirsdag hadde vi et mission. Aggis skulle få seg tattis. Vi hadde bestilt time dagen før, så vi truppa opp, noen minutter for sent, for vi skulle absolutt ha en chai latte fra Starbucks, og Starbuckesen hadde gjemt seg.. Men tror ikke det hadde så mye å si, for tattovøren var over to timer forsinka.. De ti minuttene vi hadde var jo ingenting i forhold^^Men vi har det så koslig på venterommet vi=) Og tattisen. Den tok faen meg over to timer den og, så det var ikke så mye tid til annet enn å spise middag og gå på konsert etter det.. Og hadde det kjempekos på studioet og. Hyggelige tattovører og muligheten til å se på, jah, er ikke det samme som kattunger, men jeg er rimelig glad da og. Tattiser er diiiiiigg! Føler meg veldig hjemme på et studio. *gledes-sukk*

Vel, vi truppa opp til konserten, litt senere denne gangen, etter å ha stått i kø i, hva var det vi kom frem til? (vi vedda nemlig. Eller Aggis vedda. Jeg vedda ikke. Jeg vedder ikke. Men hun vedda. Med seg selv..) Ja, en god time. I kulda. Uff.. Og utenfor står det folk som sier at neeeeei, konserten er avlyst. Føkk.. DET var unødvendig! Og at den ble lagt til fredag isteddet, men da skulle jo vi hjem, og fikk ikke muligheten til å dra dit. Faen.. Men når vi satt uttafor og furta, eller jeg gjorde det ihvertfall, så hører vi noen som snakker om det, og de sa det var enellerannen tulling som hadde borra seg gjennom en strømledning eller no, de drev og jobba med undergrunnsbanen.. Og at en var død og en var på intensiven på sukehuset. Og her sitter jeg og surter over at jeg ikke får en av fire konserter.. Perspektiv på ting altså.. Men uttafor stod det og folk som delte ut flyers til diverse klubber og barer og sånt. Vi finner ut at vi går på en av de. Og det gjorde vi. Og fantastisk nok så er det tilfeldigvis konsert der og, men med små lokale band derfra. Phett! Og de var dritkule! Hadde det kjempefint, og de var så sinnsykt flinke og vokalisten i det ene bandet var bare fantastisk! Flink til å synge altså. Så kvelden var vellykket allikkavel. Veldig. Så istedet for å se det «samme» hver kveld fikk vi litt ordentlig London-undergrunns-kultur! Jævlig kult^^
Det var adventsdag og, så jeg gjorde litt..? *blunke pent* Se! Lilla bok! Og kork!

Onsdag var vi trøtte. Jævlig trøtte. Så etter vi hadde dratt oss opp av senga for å rekke frokost før 1100, så gikk vi og la oss igjen. Diiiigg. Stod opp sånn, tre-tiden^^ Så dro vi til Covent Garden. Det har jeg vært før, så var digg å være et sted jeg kjente igjen, litt ihvertfall, og fikk shoppet litt. Chill. Og konserten! Fantastisk! På mandagen var jeg egentlig ganske skuffa. Ikke pga bandet, de er supre uansett, men pga publikum. De bare stod der! Jeg var helt klar for å hoppe opp og ned uten å hunne røre meg og hvis jeg ikke jobber med å komme meg opp og ned selv så gjør jeg det uansett for vi står så tett at crowden bare drar meg med=) Sånn har de tidligere konsertene med C&C vært. Men på mandagen stod de bare der. Og var kjedelige. Så jeg følte meg bare rar hvis jeg var den eneste som headbanga og var «med». Så jeg stod jeg og. Mulig det var en kjedereasjon. Så siden jeg ikke hoppa hoppa heller ikke de vedisdenav meg og sånn fortsatt det, til ingen hoppa. Men de fulgte ikke meg når jeg begynte å hoppe og prøvde ihvertfall, så det var ikke på mangel av insiativ! Bare en kjedelig crowd. Og når bandet spurte om de skulle være der alle dagene skrek det jo masse folk og jeg tenkte bare; neeeeeeei, faen, skal alle disse kjedelige folka være med hver kveld? Jaja.. Men! På onsdagen! Fansastisk! Da var det sånn som jeg liker det! Og som jeg er vandt til! Pressa mellom masse svette mannfolk. Er tydelig et flertall av hankjønn som liker dette bandet.. Hmm.. Og folk sier; jammen det er jo bare digg! Hehe, jaaaa... Masse høye svette mannfolk vs. lave godtluktende heite damer? Hmm.. Denne gangen foretrekker jeg egentlig damene. Og det gjorde tydligvis fyren bak meg og, for vi ble med han ut på bar etter konserten var ferdig og han sa han satt pris på det at han fikk lukte på shampooen min hele kvelden istedet for de svette armhulene jeg var i. -.- Litt søtt, litt creepy..? Kommentaren hans altså, ikke armhulene...x)

Ozzy Osbourne hadde bursdag denne dagen, jeg fant frem de fine brilla mine, og rocka meg vei gjennom Londons gater. Det var heldigvis sol...

Torsdag gjentok vi suksessen med å sove lenge etter frokosten. Så dro vi til Camden. Jeg hadde gleda meg til Camden Lock, men det var det som brandt nå for litt siden, så det var litt vanskelig. Og etter vi endelig hadde sovet, funnet frem og loka litt så jeg tilfeldigvis på konsertbillettene og så at den starta mye tidligere enn vanlig, så vi tok en rask middag og dro til konserten. Tuben var teit og Aggis var syk, så hun dro hjem til hostellet og jeg dro til konserten. Hun sa hun skulle komme senere, men kanskje dra tidligere, så vi skulle bare møtes på hostellet på kvelden. Så jeg så henne ikke hele kvelden. Men jeg hadde det supert allikkavel jeg=) Møtte og en fyr etter konserten som jeg snakka endel med, ble med på pub etterpå med han og vennene hans. Det var koslig=) Og alle blir like overraska når jeg sier jeg ikke drikker og hvis du absolutt må kjøpe noe til meg foretrekker jeg en redbull.. Meeeeed vodka da?? Neeeei, bare en redbull.. *sukk* Jaja, var koslig ihvertfall=) Så dro jeg hjem etter en litt pinlig situasjon i rulletrappen til tuben, la meg til og sove, men lå lenge våken og snakka med søte fyren på rommet. Vi bodde på et 4senge-rom, så det var to gutter der og. Og han ene var kjempekoslig! Vi hadde noen lange dype samtaler, på engelsk, hah, han var fra Skotland, så liiiiitt problemer innemellom med å forstå hva han sa, men gikk bra for det meste. Han var skjønn^^

Så kom fredagen. Jeg skulle egentlig ha strikka på torsdagen, som i St. Barbara- kalenderting, men fikk aldri tid til det. Tar det igjen på skolen nå jeg^^^anywho, fredagen kom og Aggis skulle ta et fly som gikk 8 eller no, så hun stod opp rundt 0500, sa nå drar jeg, og så var hun borte. Det var vel jeg og. I sove-land. Men jeg måtte sjekke ut før 10.00 så jeg stod opp jeg og, spiste forkost med søte fyren på rommet, og chillan i chill-out-området på hostellet en stund. Men så fant jeg ut at jeg ikke kunne sitte inne siste dagen i London og lese bok! Så jeg gikk ut. Fant ut at jeg skulle gå til Covent Garden. Deeeet gikk ikke, hehe. Jeg gikk til Camden. Hehe, liten lesefeil på kartet..? Hehe, jaja, jeg fant meg en tube, tok den til Covent Garden, spiste diiiig falafelwrap på fint sted, drakk chai latte på Starbucks, shoppa litt og dro tilbake til hostellet. Henta bagen min, dro til flyplassen og gleda meg som en unge til å komme hjem. Jeg elsker London, ikke misforstå meg, men har så mye jeg er glad i hjemme og! Og jeg hadde en helg foran meg som jeg gledet meg veldig til. For Enya skulle komme på besøk! Herlig! Så jeg var sprutgla hele veien hjem, eller nesten hele. Ikke når det setter seg en dame med en liten baby rett bak meg, den må jo selvfølgelig skrike...-.- Eller når bussen er teit og tar lang tid før den kjører fra flyplassen. Eller når jeg sprutglad ringer på hos Valgeir og gleder meg til å se dem, bare for å finne Rannei og fuglane.. Og ingen Enya. Ingen Valgeir og ingen Erling. De var hos Stina..-.- Men det gikk fort over. Eller, gleden var der, bare ble litt redusert de gangene. Men så kom de og det var på topp igjen=) Og dagens oppgave, altså Sinter Klaas eller no, og legge godis i folks sko, ja det fixa jeg med taxfree godis^^ Ooooog så gikk jeg hjem og la meg etterhvert. Diiiiigg med egen seng og svart sengetøy. Hva er greia med hvitt sengetøy?? Sover så mye bedre i det svarte!

Lørdag sov jeg lenge, dusja, spiste digg frokost og tusla meg vei opp bakken til Valgeir og folka. Vi dro til byen, tok Fløybanen, prøvde oss på Capello for pannekaker, men var fullt så vi gikk på en anna café. Jaja. Så fikk vi styla Valgeir til julebordet, han stakk, vi drar til meg og spiser middag, koser oss, drar tilbake til dem, for jeg har ikke TV, men DET har de. Fo shooo! Mmmm, store deilige Tven.. *gurglegurgle*

Lørdag ble for det meste tilbragt i senga til Valgeir. Jeg sov over, Valgeir kom hjem seint og sov på sofaen^^ Haha=P Og plutselig var klokka 1500 og vi måtte løpe for å shippe Enya på toget. Så gikk jeg på butikken, dro hjem, lagde «frokost/lunch/middag» fixa stuff og la meg. hehe, rar dag. Vi hadde julesangdag. Vi sang. Litt. Valgeir sang og^^ Det var vakkert.

Alt i alt, en helt fantastisk uke!!! <3

I´m leaving for London. So long suckers!

2008-11-30T03:28:00.000-08:00

Ah, tiden går fort. Jeg har allerede vært i Bergen i nesten 3mnd. Og det er snart desember. Det er allerede første søndag i advent! Og julekalenderen er (nesten) ferdig. Jeg har jobbet sammen med Enya denne gangen, og sammen har vi fixa noen tasks hver dag. Detta skal bli morro! Men! Så har det seg slik at jeg drar. Ikveld. Til London. Fine London. Ahhhh.. Men kommer tilbake igjen på fredag da. Men allikkavel. Jeg kommer til å være i London på de fem første dagene i kalenderen. Vi får se hvordan det går. Men jeg får jo ikke skrevet noe hver dag der. Så da tar vi heller en fin oppsummering når jeg kommer hjem.

Jah, i London så skal jeg noe så fint som å gå på konsert fire kvelder på rad. Dette er nemlig Coheed and Cambria, som spiller ett album hver kveld, og imorra begynner det. Wiiiii!!! Oooooogså har jeg masse masse dødtid hver formiddag, som jeg skal bruke på sulling, litt juleshopping, titte rundt og enda mer sulling. Jeg er god til å sulle. (*fine ordet*) Men så har jeg jo kalendertaskene å gjennomføre og da, så forhåpentligvis blir det ikke dønn kjedelig. Men så er det veldig vansklig å gjøre London kjedelig. London er fantastisk. <3 Når jeg var mindre sa jeg alltid at jeg skulle flytte til London når jeg ble stor. Studere eller no. Og nå som tida er her til at jeg kunne gjøre det, så er jeg ikke så sikker lenger. Er det det at jeg tviler på om jeg har "blitt stor" eller at det ikke passer seg, at jeg har ting her som holder meg igjen, eller hva..? Men så har jeg jo akkurat flytta til en ny by på andre siden av landet, og starta helt på nytt. Syntes det holder for akkurat no ihvertfall. Kanskje jeg føler det anderledes om noen måneder. Eller etter jeg har vært der igjen. Viiiiii får se. Trenger ikke å planlegge det nå. Uansett er London en fin by og jeg gleder meg veldig til å dra, til å være der og til å kjenne den deilige forurensede London-lufta igjen^^ Og konsertene! Jeg elsker konsertene! Har sett dem to ganger før, og hver gang har jeg bare måttet legge meg ned etterpå og kjenne ordentlig på den ekstreme lykkefølelsen jeg har. Adrenalinet. Lykken. Jeg bare ligger der og smiler. Og Cindy kan bekreftete at etterpå er jeg kanskje ikke helt stabil. (*løpe over det store krysset midt på natta..? Husker du Cindy?^^, *løpe etter og vurdere å overfalle han med trommestikken* han var liten og pinglete!Og med en bitteliten tittyflash hadde han vært okkupert i sine egne skittene tanker lenge nok til at vi kunne ha løpt vår vei! Hvorfor Cindy? HVORDOR???) Anywhhooooooo... Konsertene er fantastiske, og jeg har det så fint der. *gleder meg* Men... -->

Om variabel nedbør og sosialpsykologi i praksis

2008-11-27T14:03:00.000-08:00

Første dagen jeg hadde i Bergen, etter jeg hadde fått alle bagene mine opp alle de teite trappene, og snakket med mannen som fixa lampe på rommet mitt, og var han jeg leide av, jah. Vi snakket og jeg fikk streng beskjed om at i Bergen, så er det ikke snø. Det er ikke snø. Sånn er det. Og jeg har nå vendt meg til tanken på mange mange månder med sammenhengende høst, altså jævlig kaldt og masse regn. Jaja, jeg har valgt det selv.

Senere fikk jeg vite at det KANSKJE kommer litt. Hvis det gjør det så legger det seg ikke, og alt blir bare slaps og ingen liker det egentlig, for det lager bare kaos, og er bare no dritt..

Men. Så kommer det.. Tadaaaa!!! SNØ MARIA! SNØØØØØØØ!!! OG! Det legger seg!! Hahaa! Og østlandet? Blankt som Lene Alexandras bikinililnje. Hihi...

Jeg får også beskjed om at den første og (eneste) dagen med snø burde jeg regne med en time ekstra reisevei til skolen. Jaja, samme greia i Oslo. Det er jo som om de er overraska HVER vinter over snøen. Sånn; OY kommer det snø i ÅR også?!?! DÉT hadde vi ikke forventet! --.--

Jaja, meeen altså. Jeg sitter på bussen første dag med snø, og bussen går faktisk fint. Den går faktisk til riktig tid og. Hmmm, uvandt. Men jah, jeg sitter da på bussen. Og den stopper i et lyskryss. Den stopper ved en bussholdeplass. På andre siden av veien altså. Ikke på min side..=P Anywho.. Det står det en dame. Og hun.. Holder. En. Ehmm.. Paraply.. (ja det snør) men whaaat??? Er bare étt sted i verden jeg finner dette! OG! Noen meter bortenfor er det en mann på sykkel. Han holder seg i en stolpe, mens han prøver å sykle. Han tråkker, men hjulene spinner. Hva forventer du mann?? Det er 20cm snø!! *sukk..*

Men! SNØ MARIA! SNØØØØ!!! <3

Jeg syntes verden er så vakker når det er snø. Det gliter når sola skinner på den, og den ligger der, fin og ren (bor jo ikke i byen lenger, hihi.. ) og lager fint pepperkakeland overalt! Ah.. Og. Jeg har en jævlig fin skolevei. Nesten hver dag jeg kjører forbi tenker jeg, åååå her var det fint! Jeg bare lurer på om det er mitt generelle humør som gjør at verden er fin, eller at det faktisk er det. Kan jo være en kombinasjon. Men det er virkelig fint her. Og, jeg er virkelig glad. Bergen er bra=) Men jeg savner folk i Oslo. Så kom og besøk meg!!! Jaaa!! <3

Uff, dette innlegge skulle være lagt ut for maaange dager siden. Snøen er allerede på vei bort igjen. Men jeg er bare jævlig treig nå for tida. Er så mye som skal fixes. Er så mye jeg tenker jeg vil skrive om og, men jeg finner bare aldri tiden til det, og når jeg har tid er jeg så sliten at hjernen ikke vil fungere, og da greier jeg jo ikke å skrive noe fornuftig heller. Jaja, fikk litt nå da. Får holde en stund=P

Forandring fryder?

2008-11-16T10:43:00.000-08:00

Når jeg var 6 år gammel var jeg den minste i familien. Jeg var den alle syntes var søt. Jeg var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi jeg var liten, jeg var søt, jeg var maskoten.

Når jeg var 7 år gammel ble min søster født. Hun var den minste i familien. Hun var den alle syntes var søt. Hun var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi hun var liten, hun var søt, hun var maskoten.

Når jeg var 10 år gammel ble min andre søster født. Da hadde jeg allerede trukket meg så langt tilbake at det ikke engang var behov for å se etter meg. Jeg greide megselv. Jeg var usynlig. Min bror krevde sin oppmerksomhet på andre måter. Siden jeg greide meg selv var det ikke behov for å passe på Oda. Hun greier seg jo helt fint selv. Du trenger ikke tenke på henne.

Jeg var liten. Jeg husker det ikke. Men jeg gjetter at jeg hadde mye sinne mot disse to barna, helt siden de kom. Det er jo ikke deres skyld. På samme måte som at det er ikke eksens nye kjærestes feil at du har det kjipt. Sannsynligvis. Det er ikke noe poeng i å være sint på den nye kjæresten. Men du er det allikavel. Jeg var det. Det er ikke mine søstres skyld. Men jeg var sint allikevel. Dette utviklet seg til at jeg har vært generelt fientlig mot alle barn i alle mine år. Det kan vel de fleste som kjenner meg godt bekrefte.

Men selv om min fientlighet har vart så lenge jeg kan huske så kom det en kommentar som satte seg i meg. Nemlig; «uansett hvor mye du hater unger, Oda, så er du skummelt flink med dem.»

Jeg har vært på tokt. Jeg har prøvd å forandre de tingene jeg ikke liker ved megselv. Jeg har prøvd å løsne opp i gamle knuter. Jeg har prøvd å se ting på en annen måte, for å se om det finnes flere sider, og det gjør det jo vanligvis. Jeg har prøvd å «face my fears». Jeg har bl.a. vært redd for mørket i maaaange år. Det er jeg ikke nå lenger. Heldigvis. Jeg har prøvd å se om det er mulig å prøve igjen. Jeg har prøvd å gi andre en sjanse til. Selv om de kanskje ikke fortjener det. Men hvem bestemme om de har det eller ikke?

Jeg valgte å gi barna en sjanse til. Jeg var dritredd. Men det funka. På OD-dagen for noen uker siden fikk jeg meg jobb i en barnehage. Jeg fikk en 3-åring som ville sitte på fanget mitt hele dagen. Jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg fikk høre jeg greide å få kontakt med en av ungene som få greier å få kontakt med. *kred*^^ Og det viktigste og rareste av alt. Jeg likte meg. Jeg hadde det gøy. Jeg trivdes. Og, jeg savnet faktisk ungene når jeg dro. Jeg ville tilbake dagen etter. Hva skjer???

Jeg ble inspirert. Jeg tok på meg treningsklæra. Jeg jogget. Stakk innom folk for å spørre om fine joggerunder. Fant Rannei. Småpratet. Så på Cæsar sammen. Ble invitert til å være med på IOGT-J-samling i helga. Altså; være leder for 40 unger mellom 6 og 12 år. For to år siden ville jeg sagt plent NEI!!! Men jeg tenkte på barnehagen. Det var på tide å prøve igjen. Så jeg sa ja. Jeg ble med. Jeg var med. Jeg kom akkurat hjem. Rart.

Jeg har greid å forandre meg. Det er veldig deilig å ikke føle så mye hat hele tiden. Det er deilig, for min egen del, å ikke bli irritert hver gang det er en unge i nærheten. Det er deilig, for min egen del, å ikke hate så mye.

Men dette har gått så fort. På bare noen få måneder har jeg gått fra barnehater til å være leder på kurs. Før hadde stykket Hytte+masse barn+oda+en helg = Tortuuuuuur!, men nå var det egentlig ganske gøy. Jeg var tilogmed leder for min egen hobbygruppe.

Jeg tror også det har litt med min generelle sinnstilstand å gjøre. Jeg har jo vært sint på mye i mange år. Men siden jeg kom til Bergen har jeg hatt det veldig fint. Jeg har hatt det mye bedre enn jeg noen gang kan huske. Jeg er mer fornøyd med megselv. Jeg føler jeg passer inn.Jeg har et generelt mye bedre forhold til megselv. Jeg tror at det har gjort at jeg også har blitt mer mottagelig for å være positiv til andre ting. Som barn.

Men samtidig. Jeg er redd for å miste megselv i prosessen. Det er ikke bare mitt syn på barn som har forandret seg. Det er mye annet også. Men siden dette med barn er en virkelig stor forandring er det det jeg trekker opp her. Men det er mye annet også. Jeg er redd for å forandre for mye. Så mye at jeg ikke lenger kjenner igjen megselv.

Er det verdt å holde på gamle vaner for å ha muligheten til å si man kjenner segselv? Eller er det bare å hive seg uti vannet og prøve å lære seg å svømme og bli kjent med det nye så godt som mulig. Kanskje du liker vannet..?

Er alle forandringer for det bedre, eller er det mulig å miste segselv og den man er i prosessen av å prøve å forandre gamle vaner?

Har jeg rett og slett, drept megselv..?

Kompiskurs

2008-11-09T11:37:00.000-08:00

Denne helga har jeg vært på Kompiskurs. Dette er den norske versjonen av den svenske Kameratstöd, som bygger på selvinnsikt og bedre forståelse av verden rundt deg og menneskene i den. Dette har vært en sinnsykt innholdsrik og følelsesladet helg, både positivt og negativt, men jeg kommer ut i verden med et nytt syn på mye, føler jeg har blitt bevisst på mye jeg ikke var før, som er verdt å bruke en helg på å bli bevisst på. Dette er noe alle burde være med på, ikke bare Juventere, men virkelig, alle. For vi har blitt utfordret, ikke blitt fortalt, men utfordret til å tenke selv. Vi fikk spørsmål vi selv måtte svare på, vi måtte tenke selv, vi måtte finne svaret selv. Selv om det ofte ikke er noe eksakt fasitsvar på de fleste av de spørsmålene vi fikk.

Noe av det jeg likte best var den diskusjonen vi hadde om Juventemiljøet. Dette er jo veldig aktuelt for meg, siden Juvente er en så stor del av livet mitt. Og jeg har fundert på endel av dette også for megselv tidligere. Så det var veldig givende for meg å kunne diskutere det med andre i «organisert» form. For Juvente har et miljø som er veldig spesielt. Selv syntes jeg dette er både bra og dårlig. Kan gå inn på det i deltalj senere. Men ikke nuh.. For mitt Juvente, er mitt fristed. Der jeg kan være megselv. Der jeg føler meg trygg. Der jeg hører hjemme. Og som sagt, begrepet hjemme er ikke akkurat lett for meg å bruke nå, pga alt som har skjedd. (for de som ikke har fått det med seg, jeg ble (kort sagt) kasta ut hjemmefra.) Juvente er min boble. Er manges boble, men miljøet er en egen boble. Når du drar på samling er det en egen verden. Du er ikke i den vanlige verdenen lenger. Du er i Juventeboblen.

Juvente betyr så mye for meg, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hatt Juvente. Jeg kan gå så langt som å si at jeg har Juvente å takke for at jeg lever nå. Tusen takk. Men dette med miljøet. Det er veldig interressant fordi det har jo selvfølgelig sine feil og mangler det og. Og den beste måten å løse disse problemene på er jo å snakke om det, bli bevisst på det og vite hvordan man skal forandre det. Og det har vi nå gjort. Så nå skal jeg redde det som reddet meg.

Det har vært en veldig følelsesladet helg, på positivt og negativt, men mest positivt, for det negative var for en grunn og hjalp det positive til å bli positivt eller bare enda mer. Jeg har blitt mer bevisst på megselv, på hvordan jeg oppfører meg, på andre, hvordan folk reagerer, at alle livshistorier er forskjellige, at jeg kan aldri vite hva en person har vært igjennom. Jeg har fått vite mye, både om andre og megselv. Dette har kort sagt vært en av de mest givende Juventekursene, eller forsåvidt helgene, jeg noen gang har hatt. Det samholdet denne gruppen på 15 tilslutt fikk er ubeskrivelig. Og jeg vil bare takke alle som har vært med, for alt jeg har lært, for alt dere har fortalt og gitt av dere selv. Jeg er så sinnsykt takknemlig. Dette betyr kjempemye for meg.

Tusen takk.

Tanker om romantikk og realisme

2008-10-05T08:47:00.000-07:00

Jeg fikk plutselig spørsmålet; "Hva er drømmetypen?"

Dette kom fra en venn av meg, som studerer psykologi, og skriver en oppgave om kjærlighet, og jeg er rimelig vandt til å være prøvekanin for diverse ting(uff, den hørtes feil ut..^^). Jeg begynte derfor å tenke litt, så jeg kunne ha et godt svar, så jeg kunne virke litt smart jeg og.

Som en som tror jeg er en håpløs romantiker, ble jeg overrasket over analysen av mitt eget svar, for dommen ble som følger: At jeg er en pessimistisk realist. Dette er jo rimelig langt fra håpløs romantiker.

For mitt svar var nemlig at en drømmetype finnes ikke. Men det er avhengig av hva man definerer som drømmetype. For jeg mener at hvis jeg skulle ha et forhold til noen kan det ikke være med noen som er perfekte. Å være sammen med en som ikke har feil, mangler eller dårlige sider vil være helt forferdelig for meg. Mest grunnet at jeg da blir minnet på mine egne feil. Jeg vil ikke være tilstrekkelig for den andre. For begynnelsen på svaret mitt var nemlig at "drømmetypen" var en som var på lik linje med meg. En som deler de gode sidene, men der jeg har negative sider, har den andre sidens positive, og omvendt, så vi utfyller hverandre.

Men dette har jo ingenting med hvordan jeg ser for meg den "perfekte mann" (også et litt dårlig formulert spørsmål, grunnet min bifilhet. Men så tror jeg at jeg er mer hetero enn homo, så er vel større sjanse for at jeg ender opp med en fyr enn ei jente. Men dette har jo også med det at det er mye færre jenter som er bi eller homo der ute..) Som sagt, dette er realiteten, og ikke den perfekte mann, som spørsmålet la opp til. Dette er fordi jeg gidder ikke å "sløse" bort tiden min på å drømme om noe som aldri kommer til å skje, eller om noen som ikke finnes. Men! Greia er da, at denne personen finnes faktisk, fordi mine forvetninger er så realistiske at de er mulig å oppfylle. For jeg ønsker meg ikke en som er perfekt, eller rettelse; den som er perfekt (i mine øyne) er ikke perfekt! Så min "drømmetype" er en som finnes, som har sine svakheter, mangler og feil som alle andre.

Jeg har jo min liste over hvilke egenskaper jeg verdsetter mest, men mange av disse er ikke faste punkter, men heller utifra min egen oppfatning av verden, som hvis jeg vil ha noen med fine øyne er det jo opp til meg om en persons øyne er fine eller ikke. Andre kan selvfølgelig ha et annet syn på saken enn meg. Men det betyr jo at saken er opp til meg, og ikke et ultimatum.

Begrepet "perfekt" kan jo også diskuteres her. For en person som er perfekt vil, for mange, være en person som ikke har mangler, dårlige sider eller negative ting ved seg. Men dette er avhengig av en og hver enkelts definisjon av det perfekte. For en som er uten mangler, er for meg, ikke perfekt. Det hele kommer tilbake til at alle er mennesker, men to kan passe "perfekt" sammen, ved at de utfyller hverandre. Der den ene har negative sider, har den andre sidens positive og omvendt. De utfyller hverandre, og dermed blir perfekte. For hverandre. Men alene er de bare mennesker. Men så høres dette igjen ut som om jeg er en som forventer at kjærlighet er det som skal til for å gjøre et menneske fullkomment. Kanskje det er det..? Men betyr det da at når man har slått seg til ro med en partner, at man ikke lenger er en person, men en del av en helhet? Funker det da bedre å si at det er heller to enkeltmennesker som DELER livene sine med hverandre? Men da er de jo heller ikke lenger "perfekte"? For perfeksjonen ligger i helheten og ikke i enkeltindividet. Eller?

En annen ting var kjærlighetsbegrepet, for en realist og for en romantiker. Min venn sa at en romantiker ville si at "kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet, rett og slett irrasjonell til forskjell fra verden". Men hvis kjærligheten er ubetinget, betyr det da at man skal elske personen uavhengig av eventuelle feil og mangler? Ja, men dette tilsier jo bare at personen du elsker ikke er perfekt, men perfekt i sin imperfeksjon, ikke sant? Og dermed ble svaret mitt begrunnet, for det finnes perfeksjon i imperfeksjonisme, og kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet. Men dette er jo både romantiske og realistiske tanker, for de forutsetter at personen du elsker ikke er perfekt, altså realisme, men siden kjærligheten er ubetinget, at den er fullkommen allikevel, altså romantikk.

Et viktig punkt i dette er også, når man møter en person man faller for, vil den som faller ha en spesiell oppfatning av den andre personen. Et så og si " forgyldt bilde". For når man faller, vil personen man faller for ofte virke "perfekt", og man vil bare se de gode sidene. Dette er i en startfase, hvor de to involverte ikke kjenner hverandre, og bare ser utsiden, og de personlighetstrekkene som det er vanlig å vise for fremmede, vanlivis de gode. Etterhvert som man blir bedre kjent vil det bare være naturlig at man oppdager andre sider ved personen som man ikke kjente til fra før. Poenget mitt er da at den forgyldte versjonen av en person kan virke "perfekt", men for at det skal være kjærlighet må det jo være noe mer enn bare ren tiltrekkning. For kjærlighet er jo basert på tillit og det er nødvendig at man kjenner personen man elsker. Selv har jeg problemer med å stole på folk, og ren kjærligher er derfor noe som ikke bare kommer av seg selv. Tillit må bygges på kunnskap og en fortid som tilsier at tilliten er fortjent. Ofte må dette bygges opp over svært lang tid, og derfor vil det heller ikke være mulig å faktisk elske noen uten denne tiden. For kjærlighet til en person må være for hele personen, men alle sine feil, mangler, dårlige sider, gode og positive, og alt annet som følger med en personlighet. Det er vel derfor mange vegrer seg for å si ; Jeg elsker deg" til en kjæreste. For det er en følelse som ikke kommer like lett som en forelskelse. Hehe, "kjærlighet er mer enn forelskelse", som Gaute sier. Men det er jo sant.

Utdrag fra samtalen som fulgte spørsmålet:

" kjærlighet kan være fullkommen selv om personen du elsker ikke er fullkommen selv.."

For jeg kom nemlig fort tilbake til romantikken og nyplatonismen, selv etter hans oppfatning om min pessimistiske realisme; "En ting er hva man drømmer om, realiteten er en annen"

"realiteten kan være det du drømmer om, fordi det jeg drømmer om er så realistisk at det ikke er uoppnåelig"

Realisme og romantikk sammen.

Men alt i alt:

jeg tror at hvis man bare prøver så kan kjærligheten overvinne alt, selv om ting er vanskelig, for

"dette betyr ikke at kjærligheten, i seg selv, og ikke ang personen man har kjærlighet for, ikke er fullkommen i sin ufullkommenhet og irrasjonell iforhold til verden!

for kjærligheten er der, uansett om personen er fullkommen eller ikke, det er ikke det som er poenget. poenget er at kjærligheten er det. Altså fullkommen."

Og kjærligheten er der. Du må bare vite hvor du skal lete<3

Fortidsmimring

2008-10-04T12:24:00.000-07:00

Jeg satt her, i min seng, som jeg stadig gjør, en regnfull dag her i Bergen. Vinduene dugger, så jeg ser ingenting utenfor, og hvis jeg hadde hatt muligheten ville jeg bare sett en bakgård uansett, så er ikke så farlig. Men så er det da slik, at jeg satt, med ryggen mot veggen og hørte på fagre toner som kom fra se stygge små høytalerene mine. Også kalt musikk. Jeg chiller. Hehe, kort sagt.

Jeg kommer over noen gamle tekster. Ser på dato, og ser jeg skrev dem for flere år siden. Gamle minner kommer tilbake. Det er rart hvor mye jeg faktisk husker av denne tiden. Eller, for å si det sånn, ikke husker. For jeg tror, for min egen del, at jeg har stengt av mye av den tiden i minnet, som jeg har gjort med mye annet også fra fortiden min. Høres kanskje ut som om jeg har masse traumer og har hatt en forferdelig barndom, jeg vil ikke at det skal fremstilles som det. Jeg bare poengterer at jeg stenger av det som ikke burde huskes. Men disse tekstene, jeg husket ikke at jeg hadde skrevet dem, før jeg fant dem, men husker hvordan livet var da. Det var morsomt å lese dem, for jeg ser hvor mye jeg har forandret meg siden da, men samtidig, hvor lite jeg har forandret meg, og at jeg kanskje er en annen person enn da, eller kanskje ikke. Begge deler tror jeg. Både óg. For jeg har forandret meg. Jeg ser ihvertfall på livet på en helt annen måte. Mye av dette kan jo grunnes svært enkelt. For den tiden jeg skrev disse tekstene, vel, den tiden var jeg ehm, ikke helt psykisk stabil, og altfor langt nede. Har ikke tenkt til å utdype det noe særlig mer, for det er noe som ikke burde deles på internett. Men tingen er da, at når jeg ser dette, og leser det, og ser hvor mye som er forandret, så setter jeg så veldig mye mer pris på det livet jeg lever nå, de vennene jeg har, og alt det som er fint rundt meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er der lenger. Jeg er takknemlig for at jeg har forandret meg, mitt syn på megselv, på livet og på verden generelt. Jeg sier ikke at livet er perfekt som det er nå, men jeg tør å påstå at det er veldig mye bedre. For det er det. Det er ikke så vanskelig å skjønne, for meg ihvertfall, når jeg tenker tilbake.

Men selvfølgelig, det var gode minner der og. Som hyttetur med jentene

første gang jeg møtte Bella,

Kakaopeepza^^

De mest fantastiske menneskene i hele verden, og mine beste venner!

og begynnelsen på noe som kom til å bety så sinnsykt mye mer enn jeg kunne ane, og som jeg elsker av hele mitt hjerne, har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er, og gitt meg mot til å møte verden og tro jeg er verdt noe, uansett hvor mange som sier seg ueninge, nemlig Juvente.

En fortid er bra å ha, selv om det er mye teit der og. For den er grunnen til at jeg er her nå, at jeg er som jeg er og at jeg fortsatt er her, for å si det sånn! For min fortid har gjort meg sterkere. Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Og min fortid har ikke drept meg ennå, hehe.

Min onkel sa en gang; at når han ble spurt om hva han drev med, så svarte han alltid; "Jeg venter på bedre tider." Selv prøver jeg å leve etter "du er aldri lykkeligere enn det du er akkurat nå!". For å vente på at ting skal bli bedre blir bare å sløse bort den tiden du har fått, sløse bort nåtiden og bare vente på at ting skal forandre seg. For det første, så må man faktisk gjøre noe for at ting skal forandre seg. Jeg vet, av erfaring at dette er sant. Og det funka. Jeg er helt klar over at livet går i kurver, at noen perioder er bedre og andre værre, men å bare vente på bedre tider, er nytteløst. Så det er mulig du faktisk er lykkeligere en annen gang enn akkurat nå, men hvis du tenker over det; forrige gang du var lykkelig; visste du at du var lykkelig, i det øyeblikket du var det? Sannsynligvis ikke. Det er synd. Men minnet er der ihvertfall. Og du vet det nå. Og selv om du aldri er lykkeligere enn det du er nå, så har jeg noe annet jeg lever etter også. We´ll walk in fields of gold. Dette motsier egentlig alt jeg nettopp har sagt, men det er troen på at ting tilslutt blir bra. Ikke det at man bare skal sette seg ned og vente, men det betyr at det er noe som er verdt å kjempe for. Det er noe som det er verdt å vente på. Det er noe som er verdt å drømme om.

Jeg velger å tro. På en fremtid. På imorgen. På livet. For det er det eneste som gjør at fortsetter å leve. Og jeg tror at "in the end

We´ll walk in fields of gold"

Bergen, Uke 2

2008-10-01T07:39:00.000-07:00

Den Perfekte Gulrot (ifølge Hedda, tha skrellah)

Oy, tiden har gått fort. Det er allerde TO uker siden jeg kom. Hmmm, men godt brukt tid har det jo også vært (kremt, kremt..) En ukes skole er nå avsluttet og erstattet av høstferie. Det passer meg helt fint. Både siden det betyr jeg har litt ekstra tid til å "tygge på" og fordøye alle de nye intrykka jeg har fått fra skolen. OG at det betyr at jeg har litt tid til å lese med opp på det folka har gjennomgått de fem svært ubehagelige ukene jeg tilbragte i Oslo. Ikke det at jeg faktisk har fått meg til å åpne en skolebok iløpet av ferien ennå. Men den tid kommer (forhåpentligvis). MEN! Jeg har nemlig vært opptatt! Fredagen dro jeg rett etter skolen til flyplassen, møtte mine fellow-bergenser-PKere og tok flyet til Oslo (jada, veeeet. Fly er fy.) SÅ var det rett på bussen, sitte der i to timer, rett inn i bil og til butikken, fylle 6 handlevogner med diverse godsaker og så til skolen vi skulle være for å lage mat til 100stk på én time. Vi ble én time forsinka^^ Dette er altså starten på Sjenkekontrollen! Som, som alltid, var dritfett!=D

Senere på kvelden, da maten var på vei ut igjen hos mange, trippet jeg og min slave(ogås kalt Valgeir) opp på kjøkkenet igjen, for vi hadde et oppdrag! Haha! Morro^^ Fordi! Ingunn fylte 20år! Og detta er jo stooooort! Og da måtte vi ha stor kake og. Det sier jo seg selv..? Jeg fant ut at jeg ville lage en marsipankake. Heldigvis for meg så hadde de ferdige kakebunner og tilogmed trekkmarsipan i butikken så jeg trengte verken å piske flere liter med eggedosis eller kjevle marsipan for hånd. Men det var litt smertefullt unasett når marsipanen skulle legges på kaken. For dette tok nemlig bl.a Valgeir og Liv ansvaret for. Lapping er stikkordet her. Lapping. Jeg snudde meg andre veien og lagde marispanroser istedet. Jeg orket ikke å se på. Men med en dash rosa eggehviteglasur, noen lavkvalitetsmarispanroser, knopper og diverse kruseduller, (+ at det var rimelig mørkt i rommet vi serverte kaka i) var det (nesten) ikke synlig. Den smakte godt, folk var fornøyde og Ingunn var happy. Hva mer kan man ønske seg?
En vellykket helg, med kjøkkenkos på alle plan (ehm... ikke sånn! Ennå! Jeg ble utfordret til å ha meg MENS jeg laget Juventemat, hehe. Skal nok få det til en gang^^) Anywho, en fin helg, med masse flinke foredragsholdere og masse engasjerte 14izzer^^ Vi kan nok redde verden jah=)

Ellers har ejg vært i Oslo et par dager. Det var ehmm... Interressant. Hang masse med Eirin, som var supert! Men minte meg på, ehm, hvorfor jeg kom hit. Hehe, eller, jeg vil vel ikke si jeg rømte, men alt er mye bedre for meg og jeg har det mye bedre med meg selv og med andre ting her enn jeg gjorde i Oslo. Og bare den følelsen syntes jeg er verdt å flytte for.. Og selv om jeg hadde savna folka mine og deilige Oslo, så gledet jeg meg egentlig bare til å komme tilbake til Bergen. Så nå er jeg tilbake, og er førnøyd emd det. Ihvertfall for øyeblikket^^ Men Eirin, chai latté med deg slår alt uansett hvor fint det er i regnbyen<3

NÅ snakker vi deilig bil!!!

Bergen, Uke 1 (del 2)

2008-09-24T12:27:00.001-07:00

Hvordan jeg greier å klusse til ting på en så fantastisk måte tror jeg må være en medfødt gave..

Ok, tar kanskje litt vel hardt i når jeg sier det sånn, men er mye kaos nå for tiden. Ihvertfall inne i holdet mitt. Der står det aldri stille. For der er det tettpakka av ting som;

- Min fantaktiske timing sendte meg til en skole som skulle ha fire prøver den uka jeg begynte. Supert. Da blir det mye lesing, siden jeg kremt kremt*, henger litt etter.

-Jeg har ikke tid til å lese, for jeg har så mye annet å gjøre. Som å være med å lage gigantisk banner med Naturvernsforbundet, som sikker snart blir et eget lite blogginlegg, så fort det faktisk skjer noe. Også må jeg rundt omkring overalt for å fixe ting. Jeg har bl.a. vært på biblioteket og fått meg lånekort (*stolt) så jeg kan lese enda flere bøker i den tiden jeg ikke har. Supert...

-Jeg er på skolen til ca 1500, så tar bussen hjem(tar 40min + ventetid), går innom noe smart jeg må fixe på veien (idag var det Rimi) og poff! Så er klokka 6 før jeg i dethele tatt har fått satt meg ned. (har vanligvis laga middag i mellomtiden da)

-Så har jeg Juventeting som må jobbes med. Jeg er jo så smart at selv etter jeg sa til megselv at jeg ikke skulle ta på meg hovedansvaret for kjøkkenet på SK så gjorde jeg det allikkavel. De slemme (fine) slemme menneskene manipulerer meg! Eller så er jeg bare lett påvirkelig, naiv eller bare dum. Eller så elsker jeg bare Juvente litt for mye. Jeg håper på den siste=)

-Og jeg tilbringer mye tid på nettet. (some ENDELIG har kommet, men kan ikke si det virker så bra. Blir logga av MSN ca hvert 7.minutt) Dette gjør jeg fordi jeg prøver å finne en ny leilighet, kollektiv eller hybel. Fordi den jeg har er så liten at jeg kreperer snart. Koslige folk, men jævla lite! Faen.. Og prøver å finne noe som er litt uttafor byen, aka billigere og mer plass, og som er i retning av skolen, og har ikke altfor lang vei til skolebussen. Men så må jo alt times for vet ikke når jeg kan dra herfra, vet ikke når jeg kan flytte inn andre steder grunnet grunn nr.1, og masse kaos. Har vært på visning idag. Men blir ikke noe av den tror jeg.

-Og noe som dessverre (desssverre fordi jeg virkelig burde fokusere på andre ting akkurat nå) er mer dominant i tankene enn det det burde være er mitt endesløse kjærlighetskaos. For de som har hørt litt vet at dette er store saker. Er alltid det med meg og kjærligheten. Livet ville vært så mye enklere hvis jeg fikk litt fri fra sånt innemellom. Men så er det kjærligheten som gjør livet verdt å leve også da! (-sa den håpløse og ukurlige romantikeren) For håpet på at alt fixer seg tilslutt er jo grunnen til at jeg fortsetter å jobbe, fortsetter å lengte og fortsetter leve. Hva er vel et liv uten kjærlighet?

- Har du all tro kan
du flytte fjell,
men har du ikke kjærlighet
er du intet

(litt skummelt at de bytta ut kjærlighet med penger for å få det til å passe med tiden. Husker ikke helt når det var, men de gjorde det, en gang. Kristne folk tror jeg. Originalen er mye finere.)

Imorgen er det én uke siden jeg kom..

Bergen, Uke 1

2008-09-22T10:00:00.000-07:00

Ah.. Unnskyld alle sammen som har sett hit flere ganger uten at det har vært noe som et bilde nytt, men nå kommer det altså. Grunnen til dette er ikke at jeg er udugelig, nei tvert imot! Hehe, jeg har både vært såppas opptatt hele tiden så har ikke hatt så mye til til overs, OG den lille detaljen om at jeg ikke har nett i leiligheten nuh.. Så akkurat nå sitter jeg på en koslig café med en chai latte i hånda og koser meg en stille mandag ettermiddag, etter en lang og hard dag med skole.

Fordi! Jeg hadde min første skoledag idag, og som alle de som har vært nye i en klasse hvor alle kjenner hverandre fra før av, vet at dette er ikke bare-bare.. For disse folka har jo gått på skolen i allerede en måned, og kjenner hverandre rimelig godt. Også kommer jeg. Heldigvis var det ikke en sånn; stappa klasserom, jeg banker på og blir vist inn og læreren sier; Alle sammen! Dette er Oda! Vær snill med henne! hehe, bare nesten. jeg kom meg inn, hadde to timer histore og hilste på de som kom bort til meg, og såååå kom klasseforstanderen og intorduserte meg og sa de måtte ta godt imot meg og så måtte jeg si litt om megselv. Hehe, var ikke så farlig. De ble veldig glade i meg så fort jeg sa jeg er (nesten) konditor, og kan lage kake^^ Folk var generelt snille og jeg vil si det var en realtivt vellykket første dag på skolen. Og siden fagene er på nivå med 4.kl på barneskolen så var det ikke såååå farlig at jeg har gått glipp av fire uker. For de har ikke lært noe...x) Og hvis det holder seg på dette nivået vil jeg gjøre det svært godt tror jeg^^ Man kan jo alltids håpe=P

Leiligheten:

Den er liten. Jævlig liten. For liten. Jeg blir ikke. Ser allerede etter noe annet. Men min intensjon med å få meg akkurat denne var som følger(for den var faktisk svært gjennomtenkt!) : Oda/Blå (nå flaskegrønn) + ny by + Oda´s tragiske retningssans = NEI! Jeg har en fabelaktig evne til å gå meg bort, selv på de korteste turere, noe jeg faktisk gjorde en av de første dagene. Jeg skulle ta meg en tur for å se etter et sted å spise middag, (gadd ikke kjøpe mat) og for å bare se meg litt rundt. Gikk først der jeg kjente meg litt igjen, så litt lenger. Og litt lenger. Og litt til. Tilslutt var jeg borte, og måtte spørre om veien. Heldigvis snakker jeg østlandsk og folk ser ikke så veldig rart på meg når jeg spør om veien, for de tror jeg bare er en turist. Noe jeg forsåvidt VAR. Men ikke nå lenger. Jeg er blitt døpt (ikke offisielt, hmmm, det må jeg gjøre) av bl. a. Valgeir, som Bergenser! Ohyeah! Litt stolt. FORDI! Poenget med dette var at siden jeg fort går meg bort fordi jeg har en vane for å tro det beste; som at; jaja det går nok fint hvis jeg går her, jeg kommer nok hjem igjen. Jeg gjorde jo det, bare litt senere enn forventet.. Poenget er! At når jeg gjør sånt, så er det fint å bo sentralt, for da blir jeg fort kjent med byen, for da mååå jeg gå mye rundt for å finne frem. Og! Det har virka! For jeg er allerde over det stadiet at jeg ikke finner frem lenger, og over det stadiet hvor en leilighet i sentrum var nødvendig. Og det betyr at jeg er klar for noe større, og for å få det må jeg litt ut av byen. Men det er jo greit. Er jo ikke noe nattmenneske som liker å henge på byen til langt på natt. Er hjemme før tolv uansett jeg^^

Meeeeen, selv om min første uke her ikke er ferdig ennå, (har faktisk bare vært her i 4 1/2 dag...), så er jeg veldig førnøyd, og gleder meg til tiden som kommer med alt den bringer. For er jo ikke bare én uke som var planen. Er vel nærmere 40. Eller noe sånt, men gidder ikke regne ut=p Men uansett, så er livet fint og jeg koser meg. Jeg sang sangen nok, og nå er jeg her. E ve te Bææææærgen,ve te Bææærgen me de samme! Der har eg det som fisken i vannet! Vått og kaldt og breiflabb over alt!^^
Vått og kaldt er det, men jeg skal kjøpe meg vanntette sko! Jeg skal det! Lover! (har faen meg bare stoffklær. Selv jakka mi er i vanntiltrekkende stoff...) Jeg har kjøpt meg paraply! Må kjøpe ny snart, for den brekker nok snart, men jeg har en ihverfall!

Så heldig som jeg er, så har jeg også litt folk som jeg kjenner her i denne våte våte byen. Så jeg har vært litt rundt de siste dagene og besøkt søte folk og utnyttet deres gjestfrihet på det strekeste. Jeg håper dere ikke har noe imot det, for jeg har det ihvertfall supert når jeg er med dere! Er ikke bare fordi de folk jeg kjenner. Er masse folk jeg "kjenner" her, men bare noen jeg faktisk har interesse av å tilbringe tid med. Som disse to, selv om jeg er litt mer reservert etter dette bildet ble tatt, og diverse hendelser med ei viss, ehm, Ku og en 1 1/2L colaflaske...

Men oppdateringene kommer, så fort jeg har et fungerende nett og et sted å sove. Én av to er ikke så værst er det vel..? Så følg meg, for detta kan bli interressant! Eller bare pisskjedelig, men du får velge selv om du vil være med meg på turen=)

Så...
Godnatt, sov godt, vær snill og vær den personen du har lyst til å være!

Peas out / erter ute (ditt valg)

"Dette burde du gjøre med livet ditt!"

2008-09-10T12:32:00.000-07:00

Skulle nesten ønske noen sa det til meg. For akkurat nå er det hele (altså livet mitt) et stort og tilsynelatende endeløst kaos. Jeg vet ikke hvor jeg skal bo, ikke engang hvilken by, hvordan jeg skal få penger, om jeg skal gå på skole eller jobbe, om jeg skal satse på kjærligheten eller ikke. Og det hele må fixes så fort som mulig. Men de er jo veldig avhengig av hverandre, så hvis en fixes, fixes mye av det andre også. Delvis ihvertfall. Ok litt. Ok, noe. Poenger et jo at da kommer ting forhåpentligvis på gli, og ting på gli er bra! Ehm, jaaa. vanligvis. Og selv om hjernekapasiteten er så slitt ut som overhodet mulig, er fortsatt optimismen på topp, ihvertfall akkurat nå. Den har vært litt nedover rimelig lenge, men så var det en venn av meg som fixet mye av det, bare ved å si, egentlig bare det jeg ville høre. Men å høre det gjorde at jeg fikk mer pågangsmot og viljestyrke og at jeg faktisk gjennomfører noe jeg har lyst til, men er redd for. Så tusen takk! For noen ganger er det jo sånn at du bare trenger t lite dytt i rassen. Eller, hehe, i røven, som Jenni sier^^(Sett "i røven" etter enhver setning, og verden blir plutselig veldig mye morsommere, i røven. Ser du??=D) helt hverdagslige setnigner, som dette brødet var godt(i røven) og hva er det der(i røven) blir fantastiske! Takk til den som oppfant rasshumor^^ Og takk til Jenni for at hun brakte dette fenomenet inn i mitt liv. Det er ihvertfall mye morsommere! Du beriker mitt liv=)

Noe som er vedt å nevne er jo selvfølgelig lerderskoleringa! Den var super, som alltid! Fantastiske mennesker på en skole en helg er virkelig alt jeg trenger for å være i lykkerus flere dager eller. Og er det ikke det vi sier? At DEN rusen er den som er best=P hehe, Juventepropaganda også, jaja, men det får dere tåle. Juvente er jo best! Kan ikke tenke meg livet uten. Isåfall er det et veldig kjedelig ett. Og for noen fantastiske volentører vi har fått! Er kjempegla i begge to allerede! Gleder meg til å se dere fremover, og lær dere norsk, så dere kan lese dette!<3

Iløpet av denne fantastiske skoleringa fikk jeg bl.a dansa polka med Marita(hva skjedde gutter?? Dans er jo dritgøy! Eller.. Ehmm. Polka er gøy! Ikka all annen dans.. Kremt, jaaaah) Men marita var super hun og altså, kan ikke klage på det! Bare det at jeg måtte danse herredelen fordi jeg er høyere enn henne. Men jaja, morro var det ihvertfall! Takk for dansen! Til denne dansen var det også ehm, hva heter det igjen? sånn stor fiolin/fele-ting. Noe på B. Hmm, husker ikke. Men ihvertfall, dette var musikken, som Nikolai spilte. Og fantastisk var det!=D Drit fett!

Andre musikalske innslag var det Erlend og Azalea som stod for, med sitt fantastiske "band". *kremt* jaaaaa...

Og tilslutt, heite folk=P

Skolestart?

2008-08-20T14:47:00.000-07:00

Tja... Neeeh, trokke det. Gidder ikke=P Hehe, vel som noen har fått med seg så, er jeg nå ferdig med skolen og derfor totalt lost på hva jeg skal gjøre nå... Eller, ikke helt da. hadde jo planer om å chille frem til jul, ta fag som privatist, fortsette på tegnspråk, ta lappen osv. Meeeeen når siste uka i ferien kom fikk jeg andre tanker. Som gikk ut på å bli lærling allikkavel. Så nå er det på´n igjen, med å søke jobb og vente på lønning og sånt shiiit.. Hva er det det kalles igjen? Jo, Livet.. Great.

Vel, er ikke så forferdelig som jeg fremstiller det her. Er rimelig chill egentlig. Jaja, crappy lønn, lange dager og konstant kakedeig på henda, but then again, kakedeig kan jo bar slikkes av^^ Og et liv og en jobb uten min forrige lærer er et liv verdt å leve.
Jeg får jo tross alt lov til å drive med det jeg liker på fulltid. Er ikke verst det da! =) Med litt gitar og sang og tegnspråk og kattekos vedsiden av er jo ikke livet så verst^^ Og det er ikke så vanskelig å få til heller.

Og! haha! Så stolt vettu^^ Jeg har tattovert ryggen min. Altså; I <3 ryggen min! ÅÅååh så digg(eller, ikke selve prosessen, men etterpå!) Den er så fiiiin! Elsker den! <3 Fiiiiine tattisen. Det skal bli flere, ikke vær redd, du får nok noen venner snart=D
Noen som kan hjelpe med med å vaske den? Kommer ikke helt til selv... Hehe, og den skal vaskes tre ganger daglig i to uker...-.- Hmmm, kan bli en utfordring..

Ah, er altfor trøtt til å skrive nå... Blir jo bare bullshit alt sammen.

Høna<3

2008-08-15T12:57:00.000-07:00

Dette kan ikke beskrives, bare oppleves! Nyt!

Lenge leve festivallivet!

2008-07-21T07:59:00.000-07:00

Hmmm... Begynner å føle at min tid som blogger begynner å ta slutt. Er ikke så aktiv som jeg en gang var og det resulterer jo selvfølgelig at det blir mindre blogging.. Eller så kanskje det har noe med at jeg, imotsetning til mange andre bloggere, faktisk har en til tider litt mer objektivt syn på hva som faktisk er relevant og interressant for andre å lese om. De gangene jeg ikke er det, er vel de jeg bruker bloggen som en metode for å få ut tanker på.. Sier ikke at min blogg er bedre enn andres, bare at jeg ikke finner noget poeng i å skrive ting som: Nå sitter jeg på skolen og kjeder meg, derfor skriver jeg dette....

Vel, siden sist har jeg jo tatt eksamen, som gikk vel så bra det, gjort ferdig mine år på skolebenken og er nå nyerklært fri fra systemet. Ihvertfall en liten stund. Så jeg har dyttet alt som heter konstruktive tanker ut av mitt stakkarts overarbeidede hode og latt tankene flyte med der de har lyst, og det endte med Hovefestivalen bl.a. Et vakkert, vakkert sted der de to dassene nærmest teltet, og neste er driiiitlangt unna(haha, jah, ironisk nok...x), vel jah, de to dassene enten har bæsj smurt over setet eller, som den andre, så full at hvis du setter deg ned får du bokstavelig talt, BÆSJ I ROMPA! Aaaaah, vi er gla i festivaler^^

Men faktisk, ja, jeg ER glad i festivaler. Jeg tror mange drar på festival for tre grunner. Øl, sex og musikk, i den rekkefølgen. Siden de to første ofte henger sammen og jeg, som kjent, ikke drikker, er de to litt ubtydelige for meg. Jeg drar først og fremst for musikkens skyld. Fordi jeg elsker musikk, spesielt live.og fordi jeg liker store ansamlinger av folk som liker det samme som meg. Som da jeg for andre gang fikk se ett av mine favorittband, Coheed & Cambria, og stod der på andre rad med henda i været, sammen med ca 8000 andre som følte og gjorde det samme som meg, ja der jeg der jeg skal være! En god konsert kan vel de fleste glede seg over, men når konserten er slutt går alle hjem og alt er slutt. Men på festival er stemingen bygd opp over flere dager hvis det er ett spesielt band du vil se, og når det er slutt er det ikke slutt idetheletatt for alle er like gira på adrenalin (og øl) som deg og det er et helt samfunn bygd opp for å vare i fem dager for å hylle noe av det mest fanstastiske vi har, altså musikken. Og jeg må bare legge meg ned på bakken og ligge stille og smile og føle og høre på alt fundt meg. For det øyeblikket må huskes!

En annen ting med festivaler som jeg liker, og som er en av de tingene som gjør at jeg føler meg hjemme der, eller, kanskje ikke hjemme, men ihvertfall komfortabel, er at alle må tilbake til start. Det er som om det moderne samfunnet aldri har eksistert! Som om teknologi, dopapir vantette telt aldri har fantes! Og selv om det er de som er vandt til en god standard og en tusenlapp i rævva eller hvert vannklosettbesøk, klager som bare de kan, er det også de som gir faen og nyter det som kan nytes, og selv om et samfunn som dette aldri kunne fungert i lengden er det verdt å nyte så lenge det varer. Og ja, jeg gleda meg til en dusj jeg og, men jeg klarer meg helt fint uten og^^ Nå tror dere nok jeg er en svært skitten liten pike, men, eller, ja kanskje jeg er det, men hmm... Jeg bare liker at vi ikke mååååååå dusje hver føkkings dag og at det er mulig å fungere uten. Og det at så og si ingen har en fungerende telefon heller! Den har enten dødt batteri eller så mista du den på forrige konsert eller så havna den i søla i gårkveld og du ser ikke lenger skjermen. Mobil eksisterer ikke. Ikke tid heller. "Vi møtes der når konserten er ferdig" Men det beste, for meg, er at jeg må selv tilbake. Jeg greier å holde mobilen min unna søle og i en lomme med glidelås på konserter, jeg har våtservietter og går med servietter jeg stjal på kafeen i Arendal i baklomma, jeg har penger til mat, men allikkavel; jeg kjøper ikke mat. Jeg samler. Dessverre, siden vi faktisk HAR er sivilisert samfunn, så kan jeg ikke finne mat på bakken, ihvertfall ikke på festival, og hvis jeg gjør det, er det sannsynligvis rester fra en fyllebab eller noens spy. Så jeg samler. Ølglass! Er jeg sulten går jeg ikke i kjøleskapet og henter mat, men jeg må ut for å jakte. Og det er virkelig en jakt, for noen slemme slemme folk som vet at barn under 12 kommer inn gratis og derfor tar med masse spesialtrente unger for å løpe mellom beina mine og ta ølglasset jeg er på vei mot. Og hvor jeg går, når, hvilke konserter, alt er en egen studie og etterhvert er ethvert ølglass en potensiell del av det deilige måltidet som venter deg etter en lang dag med jobb. Pengene ligger stødd utover overalt, du må bare samle dem^^ Så når jeg får spise, er det virkelig fortjent. Jeg har vært ute hele dagen, brukt kroppen, gjort en innsats og jobbet for miljøet attpåtil! Jeg har fortjent den maten jeg spiser.

Og jeg er alene. Det er ingen foreldre til å støtte deg her. Ingen å ringe for å få mer penger. Ingen som sender deg gummistøvlene du glemte. Ingen som klapper deg på hodet hvis du har gått på snørra i søla. Dette er jungelen. Du har dine venner, men jeg ville ikke anbefale å stole på dem heller. Dette er survival of the fittest, og ikke hvem som har mest penger og mest makt. Dette er anarki, dette er Kardemommeby. Kall det hva du vil. Dette er meg.

2008-06-09T10:38:00.000-07:00

Aaaaah, snart sommer. Eksamen er sånn halvferdig og jeg sitter som vanlig i sola og blir brun som en sjøsame^^ Hadde det ikke vørt for en stappfull timeplan og en bestilling til 400stk på marsipankake som da er ca 1x2m. Hehe, Stooor kake! Dette er jo morro hadde det ikke vært for at dette skal gjøres nest siste dagen på skolen... Why, lærer! WHY?? Og litt eksamen og bryllupskaker og sånt innemellom. Hmmm, tiden vil ihvertfall gå fort^^

Men selv om været er vakkert, jeg har snille folk rundt meg og har en fyr som elsker meg, selv om han er langt unna, er humøret mitt like svart som klærne jeg har på meg.. Hvorfor det?
og hva skal jeg da gjøre, når mn sinnstilstand og min kjærlighet er degradert til en flekk på kaffekoppen min...?

KAKE!!!

2008-05-28T13:02:00.000-07:00

Jeg har nå gjort det jeg ble sent til jorden for å gjøre.

2008-05-04T13:48:00.001-07:00

Litt seint for å blogge nå egentlig, men litt kan vel ikke skade så mye, eller kankje det kan det, men den sjansen tar jeg... Lenge siden sist nå, og mye har skjedd, og det er kanskje grunnen til at jeg ikke har hatt tid til å skrive noe heller. Eller, har skrevet en sang da, men det teller ikke helt. Skrev den på toget og det hjelper ikke dere akkurat. Anywho, jeg har vært i Tyskland i tre uker. Det var fett^^(bilder på Facebook) Og siden alt jeg kan på tysk er : Nei Hans, ikke i analen!" så er turer til Tyskalnd svært underholdene, ihvertfall for meg, de jeg reiser sammen med og stakkars tilfeldig forbipasserende i rulletrappen... Og det at det er en sang og har rytme og greier, noe som gjør at jeg har den på hjernen, gjør ikke saken akkurat så mye bedre. Men sånn får det bare være. Tyskerne får heller bare se litt rart på meg. Det gjør de uansett, heh, som en gang i byen, goth folk går forbi og vi hører visking rett etterpå; something something, BLAU. De tror vel ikke jeg skjønner hva de snakker om da..? Stakkarts intetanende turister tenker de vel, men hah! De burde vite bedre, for vi stammer fra samme språkstamme og vi skjønner hva de snakker om! Så vi skjønte det når de "bak"(var vel mer foran)-snakka oss på jobben.

Vel, var mye morro i Tyskland, som sagt, se Face, der er det morro i bildeform, for jeg gidder ikke skrive mer om det. Det er ferdig bearbeidet i hjernen min. Så orker ikke en gang til. Sorry til de som veldig gjerne ville høre, men da får de heller oppsøke meg personlig(ikke msn!) og spørre face2face. Ellers gidder jeg ikke. Sær der. Hihi, rimer også, jeg er kul ass..x)

Etter jeg kom hjem fra Tyskland var det ca fem dager, og så er det på´n igjen med kaos, altså russetiden. Den er i full gang nå. Har allerede vært russepoliti på Tryvann, noe som var, ehm, interessant, fullt av fulle folk, jævlig kaldt, og alt i alt ganske morro^^

Siden jeg var i Tyskland var det også noen tyske folk som kom hit, og det resulterete i at jeg var med i en 1.kl time på bakeriet og måtte være slavedriver for førstissene fordi jeg "kjente" de tyske. Den konklusjonen kom læreren min frem til helt av seg selv, men sannheten var at jeg hadde snakket med en av dem en gang, og samtalen gikk sånn ca som dette:

Finn: Hei
Blå: Hei
Finn: Jeg skal til Oslo neste uke!
Blå: Aaaaaa, kult!

Det var egentlig alt. For han gikk etter at jeg sa det var kult, hehe. Men poenget er vel egentlig at disse folka aldri hadde laget moussekaker før, noe jeg gjør sånn ca hver dag på bestilling, så jeg måtte lære dem det. Litt ehm, rart, og ehm, creepy, men det gjorde at jeg slapp å høre på Håkon hele dagen og jeg var bare glahappy for det^^ kan lage kake anytime da jeg^^

Så var det klart for min første Kirkeviksamling dette året! Lykke!!! Kirkevik in my heart, just to go totally fjortiz lizm! Begynte litt teit med regn og sånt. Kirkevik er ikke så koselig med regn. Men så kom lørdagen. Vi stod opp til frokost kl.9 og jeg var på brygga i minimalt med klær fra kl.9 til sola gikk ned. SÅNN skal Kirkevik være! Ca det samme idag, noe som resulterte i at jeg nå ser ut som en tomat, men det får bare bære så, for det er diiiiiigg! Sol og sommer på Kirkevik! Der jeg satt på brygga, med gitaren i armene, mennesker jeg er glad i rundt meg, sol i ansiktet (og resten av kroppen), kake, god mat og deilig Juvente/Kirkeviksteming, da tenkte jeg: Det er SÅNN livet skal være! (Var bare en ting som manglet, eller, en person, men drit i det nå. Det er rasskjørt uansett så, ingenting å gjøre med det...) Gleder meg så sinnsykt til sommeren, som skal tilbringes mye på Kirkevik. For nå vil jeg ha det bra=) <3

En annen ting, verdt å nevne, er at jeg hater russebuksa så intenst at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Eller, er bedre nå, og buksa og jeg har knyttet nye bånd og blitt bedre venner, men i starten var vi ikke det, for den gjorde at jeg nå har minimalt med hud på innsiden av lårene. Au! Har vært rullestoltrengende den siste uka, selv om jeg aldri fikk en. Faktisk, den ettermiddagen jeg dro til Kirkevik satt jeg på Juventekontoret med tårer i øyene og ingen hud på låra og tryglet verden og en rullestol. Den kom aldri, men jeg kom meg til Kirkevik allikkavel. Hehe, gjør alltid det. Og Kristina, min elskede, reddet meg og var min engel og fant frem riktige kompress og tape og halte meg inn på dassen på båten for å hjelpe meg. Det var da damen kom og banket på døren og sa at vi ikke kunne være to på toalettene, noe som resulteret i at vi i munnen på hverandre prøvde å forklare henne hvorfor og at vi hadde et "medisinsk nødtilfelle", som Kristina så fint ordla det; Hun har sår mellom beina! Og jeg skriker ut; Ikke DER! Det hele endte med at damen bare sa jajajaja! og gikk og lot oss være i fred. Vi ordna og alt fixa seg^^ Nå kan jeg faktisk gå normalt igjen, etter at jeg i en uke har gått rundt og sett ut som om jeg har blitt seriøst hardt rasspult... (Folk tenker sikkert; hva er det den russen har drevet med nååååå da...? også rister de litt oppgikk på hodet^^)

Nå må jeg sove.

Siden sist.

2008-04-03T11:47:00.000-07:00

Jah, siden sist har jeg vært på OAØskolering, vært kjøkkenansvarlig, nær minor breakdown første kvelden, som forresten gikk
bra, fordi jeg la meg rundt halv ti. Hehe. anyways, på lørdag var det jo Internaional Earth Hour som betyr at vi skulle sku av alle lys og elektriske apparater i en time. Jeg trodde jeg kom til å ha litt problemer med å gjennomføre dette, men til min store overraskelse var det andre som tok insiativet og vi satt ut stearinlys og koste oss. Lysene stod mye lengre enn den ene timen, for det var så jævla koslig^^.

Ellers har Blå gått på rævva igjen. Burde lese tidligere innlegg, kalt Hvor langt må du falle før du gir opp, eller noe sånt. Burde omdøpes til, Når skal Blå begynne å lære...?

Sorry for meningsløst innlegg. Deal with it.

Hvor langt må du falle før du gir opp?

2008-03-24T15:17:00.000-07:00

Vi har alle forhold bak oss. Eller, nesten alle da. Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at vi har prøvd, og vi har feilet. Forhold som av en eller annen grunn ikke funket og dermed ble lagt i grus. For noen kan dette være en god ting og du beveger deg vidre i livet uten den andre personen. For andre kan et forhold som ryker være noe som ødelegger deg innvendig.

Personlig så falt jeg hardt. Og langt. Og selv om jeg har lært mye siden da, er det ikke nødvendligvis noe jeg vil oppleve igjen. Det tok meg et helt år å komme meg opp igjen. Og det er jævlig lenge. Men så kommer spørsmålet: Hvorfor er jeg da villig til å satse på et nytt forhold?

Nå må vi begynne å tenke over om ting er verdt det, det gode veid opp mot det dårlige. Er den tiden du er glad verdt, og god nok for at du skal tåle det som evt. kommer senere?

Si du har driti på leggen, si du har kommet deg opp igjen. Si du har innledet et nytt forhold. Si du driter på leggen igjen. Så er det bare å si: Now press repeat. Vil dette pågå for alltid, til du evt. finner en du vil leve med for resten av livet, eller er det mulig å komme til et punkt hvor du har falt så hardt og så mange ganger at du finner ut at det ikke lenger er verdt det? Er det mulig å komme til et punkt hvor du tenker at du ikke gidder mer, ikke livet som sådan, men at du ikke gidder å bedrive kjærlighet til andre enn dine venner og din familie? At romantiske forhold er å sløse bort tiden, eller ihvertfall å dømme seg selv til evig pine, som igjen er noe de fleste vil velge bort hvis sjansen byr seg..?

Kan altfor mange dårlige erfaringer tilslutt føre til en avslutning av kjærligheten?

Vi er dyr. Ikke prøv å få meg til å tro noe annet. Du har kanskje et annet syn enn meg, det får så være, og bare lev med meg på dette. Vi er dyr. Vår mening i livet er å virdeføre rasen. Altså, finn deg en make, par deg og lag så mange unger som mulig. Basic biologi. Jeg vil tørre å påstå at dette er også grunnen til at vi fortsetter å utsette oss for slik pine som kjærligheten kan føre med seg. Vi prøver, driteer på leggen, mislykkes og hva gjør vi? Jo, prøver igjen. For vi har et instinkt som sier at det må vi. Har ingen tenkt på muligheten for å gå imot sine grunnleggende instinkter og bare slutte å gjøre «som naturen sier»?`For naturen dømmer oss til mye helvete. Og helvete er ikke gøy.

Men igjen, det å velge et liv uten kjærlighet. Det høres veldig trist ut. Drømmer vi ikke alle om eventyret? Hvor du finner en du lever lykkelig sammen med resten av ditt liv? Er det det vi fortsatter å håpe på? Det som får oss til å fortsette? Håpet om at det er en der ute som du kan tilbringe resten av ditt liv med? Men som ung, du forventer vel ikke å finne den nå? Så hva leter du etter nå? En å ha det gøy med? Bare akkurat nå. Noen gjør det. Jeg har møtt dem. Det har sikkert du og.

En av mine konklusjoner på dette er at vi er alle suckers på å følge instinktet. Men vi har jo heller ikke så mye valg at det gjør noe. Jeg skjønner det. Betyr ikke det at det suger noe mindre balle av den grunn. For problemet med dette er at det er ikke vårt grunnleggende instinkt vi følger, det er en virdreutviklet og modernisert versjon, som er konstruert for å leke og ha det, gøy, ikke for å finne den mest passende partneren for å matche dine gener og vidreføre rasen, som er utgangspunktet. Neida, ha det gøy er vel hovedpoenget. Her og nå. Men at en eller annen teit grunn er vi også utsyrt med følelser. Kan være en fin ting, men i denne sammenhenger er det ikke det. Vi er dyr. Greit nok det. Dyr puler rundt med de de finner passende, lager unger og vidrefører rasen. Vi er dyr. Vi puler rundt med de vi finner passende. Unger lager vi og, men vent litt med den akkurat nå. Orker ikke å gå for langt inn på psykologien i dette, men poenget er at bare noen fortsatt har og bruker aktivt instinktet. For noen vil svaret på dette være at mennesket er overordnet dyrene, vi er mer og har derfor følelser og oppfører oss anderledes, og er ikke bare dyr, men at vårt reprodusjonsrituale betyr mer enn bare vidreføring. Men hva skjer da når disse to typene mennesker møter hverandre? Kaos skal jeg si deg.
Basic biologi: Kvinner og menn er laget på forskellige måter. Når det gjelder valg av partner og reproduksjon fungerer de også forskjellig. Mannens rolle i dette er å få spredt sin sæd så mye som mulig så det kommer så mange etterkommere av ham som mulig. Helst med de beste damene, uten å måtte knytte seg no særlig til noen av dem. Greit nok. Kvinnens rolle i dette er å finne den mannen som har de beste genene og størst sannsynlighet for å kunne ta vare på avkommet. Det betyr at hvis en kvinne først finner en hun godkjenner som far til sine barn, eller modernisert, godkjenner som sexpartner, er dette en hun vil holde fast på for hun har gjort sitt valg og tror det er det riktige, og at partneren vil være trofast og oppdra ungene bra. Dette er hvorfor en kvinne knytter seg så mye mer til en mann etter, ehm, sex enn det mannen gjør. Det er et velkjent fenomen at jenta har mer følelser for sin gårsnatts sexpartner enn det han har for henne. Også grunnen til at sex på første date er vanligvis en litt teit ting, som kan føre til masse kaos.
Men det skal også sies at dette er stereotypen, som ikke gjelder for alle og begge kjønn kan bytte rolle. Det gjør de også. Så ikke si jeg ikke sa det.

Men så har vi også de som er av samme «type». De som har de samme verdiene angående sex og forhold, som lever sammen og fungerer. Men bare selv om de er av samme «type» betyr jo ikke det at de fungerer som et par, og vil kanskje å i grus de og. Hva gjør du da? Joda, bare les mine forrige linjer, prøv igjen. Og igjen. Til du enten finner den du ikke bæsjer på leggen med, eller til du gir opp, eller til du dør. Det er jo mulig det og. Bare la oss håpe det ikke er av selvmord du dør, etter å ha gitt opp...

Men så kommer det igjen. Hvor mange ganger må du prøve før du gir opp? Hvor langt ned må du falle før du finner ut at det ikke er verdt å klatre opp på toppen igjen? Når tipper du over kanten som tilslutt gjør deg så redd at du ikke klarer å fortsette, selv om en passende partner tripper foran deg og håper du vil gripe den hånden som strekker seg mot deg, selv om den selv er ødelagt av tidligere sprutbæsj? Kanskje har den mindre bæsj på seg enn det du har. Eller så har den bare fortsatt ikke gitt opp og håper fortsatt at det er noe i verden som er verdt å kjempe for. Som deg.

Er ikke du verdt å kjempe for?
For du mente det samme en gang i tiden, du og.

Jeg har mine dager. Dager jeg vil gi opp. Dager jeg tar ut alle mine piercinger, tar på meg jeans og grå t-skjorter og tripper rundt smilende, håper at ting vil forandre seg og at alt vil bli bedre, og jeg vil slippe alle fordommer. Dager jeg desperat vil være en i mengden. Dager jeg ruller meg inn i dyna så jeg bare såvidt får puste, og håper jeg bare kan sovne og våkne når ting har ordnet seg.

Jeg har mine dager. Dager jeg vil fortsette. Dager jeg tar på meg noe annet enn bare svart, for svart virker så mørkt. Dager jeg smiler når jeg våkner, og ruller meg inn i dyna og koser ekstra med puta, ikke for å skjekke om den fortsatt er fuktig fra kvelden før, men fordi jeg tenker på en spesiell og gleder meg til dagen som kommer, fordi jeg har håp om at ting vil ordne seg og jeg snart vil ha denne spesielle i nærheten igjen. Det er de dagene jeg er forelsket.

Men tilbake til start. Eller slutt. Jeg har ingen konklusjon. Jeg bare lufter hjernen min. Bare skraper litt på toppen. Det er mer her, hvis du bare ser eller eller jeg selv greier å sette det i ord. Men akkurat nå er det nok. La meg sove. Så får vi se hvilken farge det blir imorgen.

Påskesamling på Sjøgaren!

2008-03-22T14:50:00.000-07:00

Hvis du lurte; Dette er føttene mine.
Påsken har kommet, i år også, litt tidligere enn vanlig, men ikke mindre her av den grunn. Jeg tror jeg ikke snakker bare for meg selv når jeg sier at påska burde ha holdt seg litt lenger unna enn det den gjorde iår. Selv hadde jeg bare litt over to uker med skole før det var en ny ferie på gang og jeg hadde derfor ikke tid til å bygge opp den vanlige "jeg hater skolen og trenger desperat en pause før jeg sykemelder meg på ubestemt tid for psykisk ustabilitet". Uten dette er en ferie litt slitsomt, og jobber egentlig imot sin mening. Og siden min ferie nå skulle bestå av maksimal chilling på Juventes uoffisielle rotehøl Sjøgaren var dette spesielt teit timing. Siden det ikke er noe annet å gjøre der enn å sove så lenge som mulig, spise frokost på brygga eller på gresset innenfor siden det ikke blåste så jævlig der, sole seg/ prøve å få varme ut av sola, noe som er lettere for meg enn for de fleste siden jeg så og si bare har svarte klær. Det betyr at jeg også kan ha mindre klær enn alle andre. Slikt er gøy^^ Jo mindre klær, jo mere morro!

Jeeez, vel resten av dagene går for det meste ut på å gå på butikken, uansett om du har noe der å gjøre eller ikke, for har du ikke det har du det alikevel, som en gåtur siden alle dine venner må dit siden de er dårlige på å prioritere og organisere mat og penger. Så tur til butikken, lage mat, spise mat, vente litt så spise mer mat. Det er ikke noe annet å gjøre der enn å spise. Det er en stor kjedespiseorgie altså. Morro...

Har du derimor funnet deg noen å rote med så er du heldig, for da har du andre ting å stappe i munnen og dermed mindre sjanse for ehm, diverse, bl.a. kvalme, overmetthet, som igjen fører til, hvis vi er heldige, oppkast, overvekt, diabetes, hjerte-og karsykdommer, kreft, leverskader, schizofreni og diverse mentale sykdommer, malaria, vannkopper, rabies, depresjon og økt fare for selvmord og murstein i hodet. Så det så. Vi single lever farlig...!

Noe som er vedt å nevne i denne sammenheng er at, ja som jeg har snakket om før, påska kom tidlig, men sammenlagt med den globale oppvarmingen og alt det der så jevna det seg litt ut på hvor i "vårprosessen" naturen var. Så jeg trupper opp i Converse og lett sommerjakke og føler meg komfortabel med fremgangen og varmen og alt som er rundt. Brun blir jeg og. For frokost skal spises ute. Sånn er det bare. Og ikke bare frokost. Etter det er det te og nøtter. Masse te. MASSE! Tror aldri jeg har drukket så mye te på så liten tid som jeg har denne uka. Te er bra. Meeeen ihverftall. Etter flere, ehm, morgener?, formiddager sier vi, med frokost, te og nøtter i sola skifter plutselig været og vi er alle fanget inne i hytta med masse snø rundt oss, ingen buss som går på to dager og alfor mange mennesker på et altfor lite sted og altfor mange mennesker som ikke er glad i personlig hygiene. Sånt blir man gal av. Jeg tok første buss etter jeg våkna straka vegen hem, når bussene endelig begynte å gå igjen. Det var ikke det at det ikke var koselig, men for mye av det gode kan bli litt overveldene i lengden det og. Så hem dro eg. (Og ja, jeg har snakka for mye med folk med dialekt så jeg skarrer i tankene og sier eg og hem..)

Noe jeg faktisk greide å prestere var å ikke ta opp kameraet i detheletatt under hele samlinga. Det er uvandt. Rart. Så ingen bilder. Men så er det ikke så mye nytt å ta bilde av heller, det er det. For på Sjøgaren er det så og si de samme folka som kommer og de samme folka som sitter i de samme stolene og sofaene og gjør det de alltid gjør, som er å spise. Så jeg kan hente frem noen gamle bilder hvis noen vil se, men ellers gidder jeg ikke.

Jeg fant, mista og fant igjen lua mi! (Eller, fikk den tilsendt etter å ha vært rundt hele Norge, mista og funnet igjen av Hedda my løøøv!)

Idag er det fullmåne. *peke*
(made u look)

Påskeaften ble ikke helt som jeg hadde forventet eller planlagt. Det var teit. Men ikke noe jeg kan gjøre noe med nå uansett. Bare vente til neste år=) Framtiden har mye i vente for meg nå føler jeg. Ting som ikke er bestemt. Det er deilig. Hva skal jeg? Jeg skal ha pause. Jeg skal få tilbake/ finne meg selv. Jeg skal dyrke. Grønnsaker og kjærligheten. Jeg skal bli brun. Jeg skal snakke med noen. Noen jeg ikke ennå har møtt. Jeg gleder meg. God natt alle sammen. Ikke bli suicidale og sånt. Selv om jeg ofte har problemer med det selv så prøv ditt beste for å høre på Nøve når hun sier det beste: JA til KJÆRLIGHET! Og kjærlighet; vær snill med meg, for jeg trenger ikke mer kødd. Takk.

Har jeg ikke digge føtter?

FRISTIL!

2008-03-12T13:05:00.000-07:00

Hei igjen. Nå har jeg endelig vært på Fristil kurs igjen, etter en altfor lang pause. Var nå tilbake som kjøkkenansvarlig! Wohooo! Morro^^ Noe som betyr at jeg er ikke hjelpis, ikke leder og ihvertfall ikke hovedleder, men på siden på en måte, alene men en del av teamet allikkavel. Vanskelig det her. Anywho, det betyr at jeg setter megselv vedsiden av hovedleder egentlig. Haha, jeg er kul. Så jeg fikk masse kjøkkenbitcher som jeg fikk daske rundt på kjøkkenet når jeg ville. Hihi^^ Både hjelpis og leder og tilogmed hovedleder var dasket av meg. Føler meg så mektig. Prøve å ikke la det gå til hodet på meg=P Makt er ikke bra for lille meg. Men kanskje bare litt..?

Å være kjøkkenansvarlig går vel mest ut på å lage mat, rydde opp etter alle andre, så lage mat til megselv siden jeg sjeldent spiser det alle andre spise, stakkars kjøttetere som de er, så jeg lagde min egen mat etter på. Så ca 1times pause, så pån igjen for å lage mer mat. Litt slitsomt i lengden, må vel innrømmes.. Men det betydde at på alle ting som jeg ikke liker, dvs. div. leker ala navneleker og denslags, ja, da kan jeg rømme. Og diskret hviske inn i øret til Valgeir at jeg har viktige ting å gjøre på kjøkkenet^^Hihi. So i run away! Far away! Eller, inn på kjøkkenet ihvertfall.. Kosli det.

Men siden jeg hele tiden var på kjøkkenet og aldri orka å spise når alle andre spiste, var jeg sjeldent ute med elevene og ble mindre kjent med dem enn de andre lederene. Sånn måtte det bare bli, men det var litt trist, siden de virket veldig søte=) Så vi hadde noen litt kjedelig møter, masse fine og koslige.
Og etter en interessant manndomsprøve med tampongrekvisitter hadde vi noen igjen, og hva gjør vi med tamponger som ikke skal brukes...? Hmmm... Jo! Vi putter dem i munnen, fyller på med cola og vann, ser hvor mye de utvider seg og håper på det beste^^

Koslig kurs, koslige elever, koslige ledere, koslig steming og digg mat=P Supert! Hadde en kjempefin helg! Savner...<3

Juventeskolen!

2008-02-19T09:30:00.000-08:00

Jeeezzzz... Lenge siden sist. Livet i segselv er slitsomt vettu. Men, I´m back. For now. Alt virker liksom lenge siden jeg blogga sist etter desember. (som for de som ikke har fulgt med eller ikke gidder å stalke meg i bloggen min, var den mnd jeg hadde julekalender for megselv og hadde task hver dag som måtte dokumenteres, hver dag...)

Det har vært en hektisk tid. Jeg har akkurat vært utplassert på et hotellkonditori i to uker og jobba fulltid der. Var gøy det=) Bare det at det var tre timers reisetid hver dag, sammenlagt da, men allikkavel. Det er tre timer av dagen som går med. Det er nesten 1/5 av dagen min det. (Ja jeg gadd faktisk å regne ut det)

Så var det Juventeskolen! Det fikk jeg, hihi, fri fra jobben på fredagen for, siden jeg skulle vært med å fixe sånn (uhu! KjøkkenANSVARLIG! Ohyeah!) Så har jobbe rævva av meg fra fredag til mandag, men har vært så sinnsykt gøy også! Altfor liten tid til å være sosial, men prøvde å ta meg tid til det innemellom. Beklager til alle de som følte jeg ikke var der nok. Jeg vet dere elsker meg=P Men jeg elsker dere også, så vi er skuls=) Jeg lagde bl.a. kake siden Lisa hadde bursdag!, og siden vi var så mange måtte vi ha masse kake. Liga var også lovet en kake etter at jeg bestakk henne på KV/DW forrige helg. For de som ikke ser hva det står: det står: To Liga, Thanks for being bribable, for desom ikke kan engelsk, Til Liga, Takk for at du er mulig å bestikke^^. Så den ene var til Lisa, den andre til Liga og den tredje til, ehm, meg^^ Fordi jeg er best! Haha, det står Oda Blå er BEST (uten nøtter) Skjønte ikke koffortheten i dette før lenge etter at jeg skrev det^^ Men det var jo fordi vi hadde nøtteallergikere der! Hallo-o? Hehe, bare tenk ivei dere=P

Ellers hadde Liga det svært gøy med å gaffateipe alt hun fant på kiostdisken til bordet.. Jaaaaa-h..

Og når jeg hadde tid, eller,. ehm, TOK meg tid til å være sosial endte jeg opp med å være harempike for pimp Valgeir^^ Tid vel brukt=P

Vel overstått helvete

2008-01-30T11:56:00.000-08:00

Endelig ferdig. ENDELIG! Drittmandler... Det har ikke vært gøy. Men er er tilbake på skolen etter at sykemeldingen som jeg trodde varte i 14 dager, men bare var 12, endte. Skuffa!!! Jaja. Er bedre enn å sitte på macen hele dagen og ikke gjøre en shit. Det er gøy i to dager, så blir det bare jævlig kjedelig. Så, jey! Noe å fylle dagene med! Som konserter! Fordi! I helga var jeg på Kattarock. En dag med bare konserter av folk som går på Katta, og ehm, vet ikke, men kanskje noen som ikke går der og..? Sikker. Men det var veldig fint. Selv om jeg tydligvis er veldig kresen på hva slags musikk jeg liker, var det to band som skilte seg ut og jeg var litt irritert når de gikk av siden jeg ville de skulle spille mer.

Og siden dette var nest siste dagen av sykemeldigen min fikk jeg streng beskjed om at jeg ikke måtte overanstrenge meg, for da vil blodet gå fortere gjennom kroppen og hvis skorpene i halsen da sprekker kommer jeg til å blø ihjel på noen minutter, ihvertfall ifølge far. Men jeg er litt tvilende på at det blir så ekstremt. MEN! Det er litt vanskelig å være på konsert og ikke få lov til å røre på meg! For jeg vil hoppe! Og digge! Og headbange! Og danse! Meeeeeen neida... Sånt er fyfy.

Men jeg ehm, kremt, "glemte" dette på slutten etter at "sikkerthetsansvarlige" ^^ >Tord jagde meg ut. For da måtte Hedda og jeg ta, ehm, ja, selvfølgelig: Hoppebilder. Dette var ehm, ikke heeeelt vellykket, men ja. Gøy var det ihvertfall. Selv om vi fikk sånn ti bilder av at jeg satser fordi kameraet mitt er teit og reagerer treigt. Fan, vil ha digitalt speilrefleks... Men vi fikk ÉTT! Hehe^^

Endelig kvitt de drittmandlene!!!=D

2008-01-16T09:31:00.000-08:00

Ja, for de som ikke var på msn igår og så nicket mitt, så har jeg altså fjærna mandlene. Legen sa de var STOOORE og BETENTE! Whohooo:D Bra de er ute ihvertfall da^^ Men det gjør også at jeg sitter her i senga mi, med macen på fanget og ikke gjør en shiit, og det skal jeg fortsette med de neste to ukene. Jeg har to sinnsyke høl i svelget som ser skikkelig jævlige ut. De er dekket med et sånt nasty hvitt belegg. Skikkelig ekkelt. Haha, kom så kan du se:D Jeg ble lettere dopa på morfin, og det var GØØØY! Gjorde meg salig og glad hele dagen^^ SÅ kom selvfølgelig denne dagen (aka dag 2) og alt var ikke så gøy lenger. Morfinen hadde forlatt meg og jeg satt igjen med vondt i halsen, sulten mage og analpiller. Supert.

Så hva gjør man/jeg når man/jeg sitter og kjeder meg i senga? JO! Det skal jeg fotelle deg! Jeg tar bilder av det vakre håret mitt. Ohyeah.

Og muttern sendte bruttern ut for å shoppe litt støff til meg. Det var koselig. For han kom hjem med EN LITER JORDBÆRSORBET=D, (og selv om jeg ikke er så veldig glad i jordbæris så gikk det ned. Det var en av de bedre jorbærisene jeg har smakt^^) og en bok jeg har lenge har hatt lyst på! Lykke!

Men alle sier jo at når man tar mandlene så går man ned masse, siden der er dritt å spise og sånt. Fair enough. Og at du får lov til å spise is i to uker. Men dette henger ikke helt sammen syntes nå jeg. For å sitte stille i senga i to uker og spise is blir du ikke akkurat skinny av. Tror heller det er motsatt. Men samma det. Jeg har fått ned en avokado, en kvart mango, noen oliven og en brødskive!, på to dager. Brødskiva ble jeg også overraska over! Satt og småspiste oliven så fant jeg plutselig ut at jeg ville ha en skive. Ost er namm<3

Men oppfordring til alle snille mennesker i denne verden (ja jeg vet det er få av dere, men det må da være NOEN av dere som leser bloggen min..?) til å ta med nam is eller sjokolade til meg. Kinderegg!! Gi meg kinderegg! VÆRSÅSNILLL!!!!!!??? Jeg vil ha kinderegg! Og gjør dere det vil jeg elske dere for evig! (en liten stund ihvertfall)

Snøen og meg

2008-01-09T10:27:00.000-08:00

Jada, snøen er her, og det må vi bare forholde oss til. Mange, inkulder meg er ikke så glad for dette når vi ferdes i byene. For der er det noe som kalles bilder. Og mange av dem. Og sammen lager de brun snø. Og slafs. Og for en som ikke liker å gå på halvstore steiner (steinstrand da) fordi jeg blir så sinnsykt provosert av å ikke ha feste i føttene. Same shit med snøen. Jeg sklir og blir vår på føttene og den lager bare shiit for meg.

MEN! Jeg gjør opprør! Mot slem snø! Eller, mot at jeg syntes virkelig ikke at vi må gi opp snøgleden bare fordi mesteparten av tiden vi tilbringer i den er vi sinte på den fordi den er i veien og gjør at bussen er forsinka, eller at vi blir gamle. For når vi var små ga vi vel faen i om det var vanskelig å komme seg opp bakken til bussen fordi det var snø/slafs/brun grøt der.

SÅ! Jeg begynte med å invitere mine frender til å lage snøhule og borg med meg så vi kunne ha krig og greier. Jeg begynte litt før de skulle komme, bare for å komme igang. Jeg skuffa til en haug. Så vi kunne ha det i en brøytebil- og livsfare fir sone. På lekeplassen uttafor. Jeg lagde en stor haug. Og jeg ble driitstøl! I ryggen! faen! Gjør vondt å puste jo! jaja. Jeg fikk trening da. Var gjennomsvett og lite lysten å å røre på meg generelt dagen etter. Den dagen endte jo selvfølgelig med at vi aldri kom oss ut og at vi bare satt i sofaen og spiste namme wok og så på film. Kosli det^^

Jeg fortsetter. Jeg har nevnt dette for en venn av meg som ikke bor her, aka bor langt borte. Ikke i Norge typ. Vi snakker. Blir inspirert av Tommy og Tigeren som alger masse sjuke snøting. Jeg får meg oppdrag. Lag en kuk. En SNØKUK! En stor en! Dette skal jeg klare vettu^^ Den ble tilogmed oppkalt. Så dette er Andrés. Jeg fikk en svært detaljert beskrivelse også for å lage den^^ Den lille svarte klatten er meg som prøver å holde rundt, men som du kanskje skjønner er det litt vanskelig.jeg skal prøve å få et litt bedre bilde imorra.

Det morsomme med dette var da at, ja, jeg var så flink til å velge plassering. Hvor valgte jeg å lage den? (jeg tenkte faktisk ikke over dette før det var for sent..) På jordet vedsidena v en barnehage. Jah... Du leste riktig. Er det mulig ass...x) Og npr jeg holdt på begynte folk å hente ungene sine! Så de gikk fordi og noen kom bort for å snakke og jeg fikk tilogmed hjelp av en far! Haha! Dette var før jeg rulla ballene da, så det så bare ut som Monolitten. De trodde bare det var et høyt tårn. Dumme dumme mennesker. Jeg lager vel ikke tårn jeg. Jeg lager tissemenn! Det må de lære seg! Bare vent til du sovner på et sted du ikke burde, aka ikke i senga di (eller i min) så tegner jeg tissemann på deg! Jeg gjør nok det hvis du sovner i senga mi også faktisk. Haha, da er det ikke bare meg det blir kuk på! (1,2, hørtes det feil ut..? JAAAAA!)

Noe verdt å nevne (^^,) er at jeg var på tur med Bikkja. Ikke hunden min, men Eirin. Same shit. (haha same bæsj! (hva har skjedd med humoren min idag´a..?)) Anywho, vi hadde med kakao. Nok til ca to kopper. Litt mer. Eirin søler. Ja. Og det brenner seg laaaangt ned, helt til gresset! Wohoo! Og hun hadde en stoooor flekk i rævva. haha, Eirin har pissa på seg! *peke på og le* ^^, Og det at vi hadde akkurat nok til to kopper! SKUFFAAA!!! Men det var litt igjen da så det gikk fint=) Dette er også et fortreffelig eksempel på good vs. evil, kaldt vs. varmt, kakao vs snø. Kokende vann= drit varmt. Snø = drit kaldt. Se for deg: Eirin søler = varme overdose! Løsning = setter seg ned i snøen= alt er tilbake til normaltemperatur igjen^^ bare det å se henne trippe rundt og skriker varmt! kaldt! varmt! om hverandre, drit fett^^

Sorry Bikkja hvis jeg mobber deg for mye nå. Ikke meningen, det var bare så drit gøy^^ Gla i deg<3

Jul, romjul og nyttår^^

2008-01-01T12:13:00.000-08:00

Det har vært jul. Og nyttår. Begge gikk forbi denne gang, ganske ubemerket. God mat var det da. (Then again, det var jeg som laget den...x)) Etter jul hadde jeg, som mange andre, tenkt meg til Tønsberg for Romjulshow. Dette startet vanglivis 26. des. De flytta det til 28., og da var jeg litt sur. For det betyr mange dager extra med folk jeg ikke vil være med nå. (Mitt motto når sånt skjer: kos med pus. Da blir alt bedre. Og det blir det.) Og at jeg får mindre tid med de jeg vil være sammen med, nemlig Juventefolka. Men Juvente ble det.

Nyttårsaften ble feiret ved at jeg fikk ansvaret for all mat, til nesten 30 stk, uten at jeg hadde meldt meg frivillig til å være med på matlaginga. Jeg liker det jo, så det er ikke noe stress, men bare jævlig ironisk^^ Maten var nam. Så var det opp til Slottsfjellet. Der var det masse fulle midreåringe som likte å holde rakettpinnen i hånden mens de tente på. Brannskader, jatakk! Det å få raketten til å sprenge på bakken var også svært populært. Morro det her... Jeg gleder meg virkelig til neste år. Hvis det blir sånn at fyrverkeri privat blir forbudt. For jeg hater det. Det er fint på avstand og alt sånt, men jeg er virkelig redd når de sprenger rett ved meg. Og det sørger folk for ganske grundig. Fan ta folk som ikke greier å ta ansvar, eller sagt sånn, folk som drikker så mye at de ikke greier å ta ansvar.

Hvem teller hvor mange som ble skadet iår?

På vei hjem fra Slottsfjellet var det derimot mye mer festlig. Satt på med snille Ida som har lånt bil av sin far. På vei ned til bilen er dedt noen som roper at det er fest på Borgheim eller noe sånt. Og siden vi dro litt før de andre tenkte vi at vi kunne dra innom denne festen, eller ihvertfall råne litt ordentlig rundt omkring en liten stund. Og det greide vi. Og vi fant festen. Den var mer på Teie enn på Borgheim, men who cares. Vi kjørte forbi festen! Ohyeah, vi er kule ass^^ Møtte masse kjentfolk på sånne rare steder. Ex bensinstasjonen som vi stoppet på for å få litt godispåfyll, siden vi hadde spist opp alt Ida hadde i bilen. Der traff vi Sylvelin og typen og hele sulamitten. Og Mari-Marte og Ola var også der men de løp når vi kom for å hilse på dem, så jeg gjetter de ikke ville snakke med oss. Men det morsomme kom når vi på vei tilbake ruller ned vinduet og roper til de fulle menneskene langs veien : VI ER EDRU NOK TIL Å KJØRE! haha, det var gøy. Og så snudde vi og kjørte tilbake fordi dem en gang til og skrek : JEG KAN FINNE NESA MI! Også tilbake igjen. Dritgøy^^ Som Ida sa, dette er Juventefolk på sitt beste, oppfører seg som fylliker og syntes det er dritfett, bare fordi vi gjør narr av alle andre som faktisk er fulle. Men det er jo det!

Sjøgaren har masse inrenregler. De er det bare å lære seg. Ex, skriv navn på all mat som tilhører deg. Mat uten navn = felles
. Mat med navn kan du ta litt av, eks smør og sånt. Mat du har, men egentlig ikke vil ha allikkavel, eks brus som ikke smakte noe godt fordi den er laget av et crappy lite firma som har bæsja i maskinen og satt "julebrus"etikkett på. Eller, ja jeg vet ikke helt hva det er for noe. Men hvis dette oppstår skriver du "FELLES".

Enjoy!

22.des

2007-12-22T12:57:00.000-08:00

Oy, det er snart jul. Skummelt. Og hvor er julestemninga? Jo, den er godt pakket inn i bomull og gaffa-tape på en fredelig strand sør i Indonesia. Sånn ca. Kanskje under en liten palme. Den er ikke her ihvertfall.

Set: Mor og jeg på cafe etter middag og konsert, for å spise kake. (Hun har akkurat tatt busslappen)

- ...og etter jeg var ferdig med oppkjøringen måtte jeg jo feire, så jeg kjørte forbi IKEA og kjøpte grønne tallerkener.
- Du feirer at du fikk lappen ved å kjøpe tallerkener?
- Ja.

Javel mor. Feir på din måte^^

Verdens første klonede katt ble ehm, født(?) idag. Men jeg er ikke så glad i kloning. Jeg er glad i individualitet. Som pusen min. Og hver jul så pynter jeg henne med et rødt bånd rundt halsen. Hun blir så fin så^^

21.des

2007-12-21T10:39:00.000-08:00

Hmmm... Trodde det var den 20. idag. Tiden går fort. Snart jul. Og det betyr snart romjul, som igjen betyr Romjulshow i Tønsberg! Wiii, gleder meg!

Idag skulle jeg adoptere en blomst. Det var på en måte allerede fixa av mine søte venner som gav meg en blomst forrige gang de var på besøk for å se film og spise wok. Den er veldig fin. Og nei, det er ikke lenge siden, så jeg får lov til å si at den fortsatt gjelder som dagens task. Jeg er ikke så flink til å passe på blomster som jeg burde og trodde jeg skulle være. De har en vane for å dø. Men det sier vel mer om at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal vanne dem skikkelig. Enten er det for lite eller så er det for mye. Hvordan skal jeg vite når det er nok? Vanskelig det her. Håper muttern redder´n da...

Idag var jeg med og hugget juletre. Første gang vi faktisk gikk inn i skogen og fant et. (Det var noen som stod under en kraftlinje og skulle hugges uansett, så vi var ikke bare sånne random folk som går crazy med øksa i skogen...) Det var litt trist. Men jeg måtte minne megselv på at de skulle ned uansett om den ble med meg inn i stua eller ikke. Og det hjalp litt. Men det er så kjipt å tenke på at vi hugger så sinnsykt mange trær ned for å ha juletrær, vi pynter dem og har dem i stua i en uke eller no sånt (vi har det vanligvis langt utti januar vi^^) og så bare kastes det. Det er et tre. Vi må bare være glad for at det ikke er regnskogen vi bruker til juletrær. Men bare det at det bare blir kastet. Er så kjipt.

(Nei, slutt å bry deg om alt. Kommer til å bli gal hvis jeg ser alt det kjipe i verden hele tiden og har lyst til å gjøre noe med det, men kan ikke. Jeg kan jo ikke få alle til å slutte å ha juletrær bare fordi jeg syntes det er kjipt at vi avler og hugger og kaster så sinnsykt masse trær hver jul. Jeg kan slutte med det selv og håpe andre tar etter mitt eksempel. Mmm... Når jeg flytter ut, aka snart, skal jeg til Sverige og kjøpe et svart plastiktre. Hehe. Så kan jeg henge opp masse sånne baum ting for å få det til å lukte gran^^ )

18. des

2007-12-17T13:45:00.000-08:00

Idag skulle jeg ha hinket så mye som mulig, for å ha det gøy og for å demonstrere litt for mineofrene. Det gadd jeg ikke. Jeg gidder nemlig ingeting for tiden. Min motivasjon for alt og alle og har blitt til ingenting. Jeg shiiter i alt. Jeg gir faen. Gidder ikke mer. Hvis noen har lyst til å redde meg, så hversågod, men skal du leke med meg kan du gå og henge deg. Seriøst.

-Piss

Kalender jah...

2007-12-16T12:49:00.000-08:00

Mmmm... Kalender. Det er hm, (*tenke*) den 16. idag. Det betyr at jeg har hatt flere dager uten innlegg. Og hva kommer det av? JO, det skal jeg fortelle deg. Delvis tidslmangel og følelsen av at alt går i dass. Og når det gjør det gidder jeg ikke å fokusere all min energi på julekalenderen.

Iløpet av disse dagene skal jeg ha bakt lussekatter (fikk ikke gjort, men Imen gjorde det, vedsiden av meg=P), husker ikke hva jeg skulle på den 14. og finner ikke lappen heller, hatt klemmedag, (men siden personen som både foreslo det og den jeg faktisk hadde lyst til å klemme på ikke var der, så ble dette nok en depresiv anti-kroppskontakt-med-andre-mennesker-dag for meg. Jeeeess..) Idag har det vært "skru av alle lysbrytere jeg kommer over"-dagen. Det har gått sånn halvveis. Jeg har skrudd av mer enn vanlig. Skrur av det meste fra før av, så det var ikke så mye igjen. Og har brukt litt stearinlys. Dagen gikk for det meste til å sove leeeenge, så spise frokost, krangle med teit lillesøster og storme ut døra, (følte meg litt slem mot mor der ja. Og litt "frustrert tenåring" hehe. ) og ja, prøve å finne litt mer julegaver. (De liker meg ikke så godt når jeg prøver å skru av lysene på kjøpesenteret... Skuffaaaa!!) Som jeg har nevn før, materielle gaver er teit. Men siden min kreativitet tydligvis blir oppbrukt i alle kakene, eller bare er ikke tilstedeværenede for tiden, blir det som det blir. Skyld på Håkon. Min lærer Håkon. Tvinger meg til å ta alle bestillingskakene^^ Ikke det at det ikke er gøy, men det betyr at det blir lite kreative gaver iår.

Eller så kan du skylde på at livet suger. Velg selv.

12. des

2007-12-12T10:31:00.000-08:00

Jeg stresser om morgenen. Får med meg kaffen. Skal til å dra med meg kalenderlappen og det som muttern kanskje har hengt opp. Men wha? Det er ikke noe der! Eller, joda, det er NOE der. Det er en gig bløt pakke. Tre faktisk. Men ikke noe lapp! =O Jeg har glemt å skrive lapp! Det var en av de dagene jeg glemte siden jeg ikke hadde noe, og så bare, ja tar det senere. Men jeg glemmer ting jeg. Så det ble ikke task på meg idag... Skuffa

Er superstressa siden den praktiske delen av stoooore prosjektet begynte idag, og jeg løper opp og ned den føkkings trappa. Opp og ned. Og opp igjen. Og ned. Og opp... Gøøøy. Anywho, jeg står da NEDE, og snakker med folk om ting. Så kommer det en lærer jeg aldri har snakket med før, men som er på linja. Hun roper fra andre siden av rommet: Er du Oda? Og jeg svarer så fint jeg, at det er jeg. (Tenke fort, har jeg gjort noe galt? Knust noen doer i det siste? Hatt uhygienisk rompe? (Det er at hvis du skal sitte på bordet (du skal ikke sitte på bordet...) så skal rompa di være hygienisk.) Har ryktet om at jeg var frekk mot Mattilsynet spredt seg så fort? Whaaaat???) Damen sier: Da er vel denne din. Nå vet jeg ihvertfall hvem som er Oda Blå. Hehe. Puste lettet ut. Jeg hadde nemlig greid å miste dagsplanleggeren min! Og jeg har sutra over det i ca en uke nå. Jeg er svært hjelpesløs uten den. Og det var masse jeg følte at jeg gikk glipp av siden jeg ikke hadde den! Og alle tinga før jul! Det er så mye som må skrives ned, ellers glemmer jeg det! Men, jeg fikk den da tilbake idag. Det var digg^^Jeg hoppet litt og viftet med den og sa litt høyt; wiii jeg har fått igjen boka mi! Sååå gla vettu^^

Jeg har temperert ca tre kg sjokolade idag, laget fire sjokoladenisser, to sånne stoooore som koster nesten 100kr! De er kule=D Jeg fant også en fiiin pappeske på veien ut som jeg, hva ellers, måtte prøve ut. Pappesker ruler...

11. des

2007-12-11T11:52:00.000-08:00

Orker ikke store prosjektet nå! Vil ikke! Jeg vil legge meg under dyna og bli der til fredag kveld! (Hihi, for da er det konsert og greier=D) Men frem til fredag er det så og si bare bæsj. BARE BÆSJ! Masse masse brun og gul og grønn og flytende og hard og klumpete og kuleformet og bløt BÆSJ! ("De sklei og sklei i hundeisteret i flere tiår^^ " Internting med megslev=D)

Jeg hadde ordtak dag idag. Det funka ikke helt. Jeg brukte dagen på å temperere sjokolade for det meste, og ordtakene jeg skulle bruke lå i jakkelomma mi. (Nei, jeg hadde ikke lært dem utenat...) Men på slutten av dagen dro jeg dem frem og fortalte alle rundt meg hvordan de skulle leve livene sine. Hihi. De så rart på meg. Jeg er ikke så glad i ordtak selv ehller, har jeg funnet ut. Er altfor pessimistisk til det. En sånn "Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket"-ting funker ikke helt for meg. Selv om de sikkert er veldig lurt, så funker det ikke. For når du er på bunnen er det føkkins vanskelig å for det første finne det jævla lyset du skal tenne. Men et jeg liker er - ""Den dagen idag, er morgendagen du drømte om igår" Selv om på slutten av dagen er den vanligvis ikke som du drømte den skulle være igår... Betyr det at jeg burde være skuffa eller bare fortsette å håpe at morgendagen blir bedre? (Oh, det hørtes emo ut^^) Men jeg skulle jo glede meg over dagen idag! Som var det jeg drømte om igår! Men hvis jeg er skuffa, hva gjør jeg da? Forvirra...

10.des

2007-12-11T11:33:00.000-08:00

Dagen etter jeg kommer hjem fra en Juventesamling og har skole, den er aldri god. Mest fordi jeg ikke har sovet ordentlig ut, som jeg burde, etter det jeg vet av erfaring, alltid er ev slitsomm uke. Ja, min skole er slitsom. Fysisk. Nå også psykisk, fordi det er så jævli mye krangling og intriger i klassen og dette er psykisk krevende. Og meg + lite søvn = hehe, vel. ta et exempel: Leser over skulderen til Joakim som leser om musikk i renessansen eller no sånt. Jeg ser et navn. Det ender på -anus. Haha. Ler når jeg tenker på det^^ Dette er jo gøy til vanlig også, men det er sjeldent jeg ler så hardt og lenge (hva tenker du med nå?) av anusvitser...

Anywhoooo, idag var det også fredsprisutdeling, og jeg skulle ned for å støtte flinke Al! Cindy og jeg shopper litt først, ja meg på julegaveshopping! Det er sjeldent ass.. Vel, det er bare sånn ting jeg skal vidreutvikle! Ikke ferdig -ting! Julegaver er teit.. Sånne som ikke er gjennomtenkt til enkeltpersonen, men som bare er en ting, De er teite. Gaver, som er så fint!, blir mishandlet ved å støtte forbrukersamfunnet! Ting! WHYYY? Folk: lag noe! Da blir folk mye gladere! Den gave som du har tenkt gjennom, brukt tid på og betyr noe spesielt for dere to<3 Det er sånne gaver som betyr noe. Ikke en ting du setter på hylla eller i skapet... Tilbake til Al.

Meg: Utdelingen er i Rådhuset.
Cindy: Nei! Hvorfor har de Nobelshuset der da, hvis de ikke bruker det til dét???
Meg: Væitafan jeg. Høres logisk ut, men jeg har lest somewhere at det er i Rådhuset.
Sammen: Da tar vi Nobelshuset da... (-.-)

-Det var Rådhuset. Når jeg har rett, hvorfor må folk motsi meg...?

9.des

2007-12-10T11:37:00.000-08:00

Idag var det tid for å dra hjem. Teit! Menmen. Oppgavene skulle delegeres, og hindringen som kalles vaskemaskinen ble nevn. Den tar flere timer på en vask. Soooo, hva gjør vi da??? Dette var veldig vanselig for folk å skjønne... Gjøvik folket har fått kjøkkenet som oppgave. Det så virkelig bæææd ut! Hadde kanskje noe med at folk ikke rydda opp etter de bakte pepperkaker..x) Vel. Jeg kommer med en liten, kremt, kommentar fra sidelinja: Da kan dere jo bare vaske for hånd...!? SOm den svært fornuftige personen jeg er. Det kostet meg å slippe unna vaskinga. (for ejg arrangerer ikke, og er kul nok til å ikke vaske=P Men jeg gjør vanligvis det allikkavel da!) Så sier slemme Isac; Ja, da blir du med dem på kjøkkenet da Blå! Javel, sa jeg. Kjøkkenet. Tror jeg aldri har vaska noe annet på Juventeting enn kjøkkenet og mitt eget rom. Og dassene, en gang. Det var ikke så forferdelig som en skulle tro. Stikkordet her er, ikke ta guttedassen, og hvis du må: PUST MED MUNNEN!!!

Hjemreisen kom, etter at jeg hadde ryddet fint lite, og togturen bestod for det meste av å tegne på folk som sovner, og leke med frukt, som Hedda her gjør...x) Jeg tror jeg dropper å si hva Hedda gjorde med ananasen.. (Oy, her var det mange a´er og n´er!)

8. des

2007-12-09T09:51:00.001-08:00

Aaaaa, julebord. HedOpp Julebord. Og det betyr ikke vanlig Juventestyle. Dette er HedOppstyle! Og da er det ikke noe stå opp kl 0800, frokost 0900! Da er det, "vi vekker dere rundt ti, frokosten står til halv tolv^^" Hehe, det er HeddOpp.

Men jeg har en lapp i dag og! Og på den står det at jeg skal, som en ehm, hyllest(?) til Eagles, og deres fantastiske album og sang Hotel California, som jeg ja, også sang på Kulturverksted, synge den så mye som mulig eller så mye jeg gidder, denne dagen. Det gjorde jeg jo, forsåvidt=P Men dagen var så mye mer enn det! Som, juleverksted! aka Liga dekorerer neglene mine med vindusmaling , lage julekort, ja Liga stresser^^, spise banan på en litt spesiell måte, ta bilder av folk som går på do^^, bake pepperkaker , leke baboshka og sånt=)

Så var det tid for middag, som jeg som stakksrs veggis måtte kremt, lage SELV! siden de hadde bestilt sånn nasty ribbe og pølser og sånt. Æsjebæsj! Men jeg fikk lov til å bruke fine skjørtet mitt, og da er det meste greit^^ Også må vi pose fint for kameraet, og se ut som om det faktisk er party... Var litt gøy når det ble litt senere på kvelden og noen løp rundt med julebrusen høyt hevet og skriker PARTEEEEY! Og jeg da, som slukna på bordet, middagsbordet ja, men en brus i hånda og ballkjolen på. Eller når folk, masse folk, skulle ah bilde av skjørtet mitt, i bevegelse, aka jeg måtte snurre masse. Og jeg blir fort kvalm av det. Og svimmel. Så med en flaske i hånda, kvalm og svimmel sjangler jeg bort til Martin og prøver å fokusere. Begynner vel å lure litt på hva det er i den julebrusen...x)

Kort sagt, Julebord ruler! Så, party on! Til neste helg, for da er det ball!

7. des

2007-12-09T09:44:00.000-08:00

Lappen sier: Spre tha Løøøv, og tegn hjerter på folk. Men det funka ikke så bra. Kanskje jeg kan gjøre det en annen dag. For etter skolen skulle jeg på HedOpp Julebord=D Og da er det ikke så mye ekstra tankekapasitet.. Ehm... jah^^, Jeg tegna et hjerte da, på Imen, men bildet vi tok ble så føkka at selv jeg ikke legger det ut...x) (Nei jeg hadde ikke tegnet noen tissemann vedsidenav) Men så sinnsykt digg det er å se alle folka igjen! Fiiine Juvente<3

6.des

2007-12-09T09:32:00.000-08:00

Lappen sier: Bak pepperkaker med hjerte- og lungesyke barn. Ja, Oda, vær snill, det er snart jul... Kanskje ikke noe nytt at jeg, ehm, misliker barn, og at en kveld med masse unger og deres foreldre som hjelper til med å dømme denne planeten til undergang ved å pule uten beskyttelse, er muligens ikke det jeg ville sagt meg frivilig til hver dag. Men en dag må da gå.Og det gjorde det. Min teori er at barn som er syke har en annen livserfaring og syn på livet, som gjør dem anderledes enn andre barn. For det er oppførselen deres som plager meg. Men disse barna hadde en ydmykhet ovenfor alt, som gjorde dem til de nydligste ungene jeg har møtt! Spesielt når de skal gå, og en løper mot meg, kaster seg i armene på meg, "hopper" opp på hofta mi, stirrer lenge inn i øynene mine og ber meg å farge håret blått så hun kan kjenne meg igjen, hvis jeg skal være så teit at jeg dumper og må ta året på nytt. (Hun sa ikke det siste, men jeg sa til henne at neste år så går jeg ikke på skolen, og er ute og jobber og vil derfor sannsynligvis ikke være med på skoleprosjektet, som det var... ) Jeg sippa meg hele veien hjem, for det er så utrolig trist å tenke på at disse, nydelige, ungene er syke. Veldig syke. Selv om man ikke kan se det på dem. Men then again, grunnen til at de er så nydelige er jo at de er syke. Så skal vi begynne å håpe på syke barn så de blir bedre som mennesker..?

5.des

2007-12-05T08:20:00.000-08:00

På denne dagen, i 1973, ble det totalforbud mot motorkjøretøyer i helgene, som følge av oljekrisen i Norge. Så idag har jeg gått med skilt på ryggen.

Ja min motivasjon, entusiasme og gnist for ehm... mat, livet, kake, alt egentlig, er litt sånn. Borte. Så beklager lame innlegg. Vet ikke helt hva som skjedde. Skuffet tror jeg. Over noen. Noen jeg er glad i. Men som var anderledes enn det jeg håpet. Så, jeg er skuffa. Skikkelig. Greide ikke å nyte en bit med brownies engang! Brownies! Den var bare en klump i munnen. Faen.

4.des

2007-12-05T07:36:00.000-08:00

Kjedelig dag. Jeg var glad. Så var jeg ikke glad. Skulle liksom ha på meg isbjørn drakt idag, for å støtte isbjørnen (den ble totalfrada idag i ehmmm... enellerannen gang på denne dagen...) og løpe rundt og være kul, men neeeeida. Slemme folk som motarbeider min støtte til dyrene. :( Menmen..
Men vi prøvde brudekjoler. De var fine. Og vi hadde juleverksted. Og spiste frukt med sjokoladesaus^^ Nam<3

Jeg ropte ut : STØTT ISBJØRNEN! en gang, på et noe passende tidspunkt. Høyt.

3 des!

2007-12-03T09:55:00.000-08:00

Wiiii, 3 des.! Vi er langt på vei allerede! Snare jul^^ Men først! Er det julebord og ball=D Wiiiii, glede seg! Og så romjulshow! Det er tradisjon! Og dritgøy=D

Lua er på plass. Det er tross alt desember. Da går vi med nisselue. Hele tiden. Også på DO! Ja! (Ikke det at vanlig folk tar ehm, av seg lua når de driter (ikke at jeg gjorde det der=P) men den er ihvertfall der!)Ja, kroppsformen min ser litt rar ut der. Ser ikke sånn ut til vanlig, gjør jeg det? Hmm... Tviler=P Men dassen er fin den!

Allmennfag idag. Ja, kjedeliiiiig! Så hva gjør jeg? JO! Lag fine kruseduller og støff på blokka! Idag ble det hjerter. Og tekster fra en She Wants Revenge sang jeg har på hjernen. M-mmmm... Kuuul time ass...

Dagens task var føkk USA og en liten markering av dette, aka brenne et lite flagg. Meeeeen neida. Siden dette sannsynligvis vil støte( whaaaa?) masse folk, jeg vil bli saksøkt og få masse dødstrusler og støff, så fant jeg ut, etter mye hard tenking, og litt : Oda! Du kommer til å dø! fra mamma, så måtte jeg kutte ned på det. Jeg føler at jeg har gitt etter, for samfunnet, gitt etter for andres syn og gitt fra meg min uttrykkningsfrihet! Meeen, then again, vi så hva som skjedde med folka som tegna Muhammed. Jeg støtter dem fullt ut, men de ble jo tvunget til å si unnskyld. Ytringsfrihet, my ass... Så ikke så fornøyd med dagens task, som skulle være min, haha! brenn USA, BRENN!! , men heller ble, ja, Bush er bæsj.. For den har vi jo ikke hørt før..

2.des

2007-12-03T09:30:00.000-08:00

...var en svært innholdsrik dag, på mange måter. Når jeg sier sånt betyr det, nei, det skjedde sinnsykt lite. Kjedeliiiig! Vel, min mor og søstre skulle komme hjem, så jeg hadde vaska huset, og dassene!! og laget gløgg og greier til de skulle komme. Pynta så fint. Så får ejg en SMS, "mista flyet i London, kommer senere". Ok, men hva er SENERE? Er det en time senere? Imorra? Hva? Så, jeg venta. Til sånn, halv tre. Så ringte jeg bikkja og fikk henne over. Det var kos^^ Som alltid. Ja hun ville skrive litt på bloggen hun og, og latet som om jeg hyllet henne. Ikke at jeg ikke gjør det=P Men bare ikke sånn! Jada, veldig glad i deg<3

Men mor kom hjem. Tilslutt. I sånn, 2000tiden... Hun fikk gløgg, og pastasalat. Og dette er blikket til en skyldig kjøtteter som er trengt opp i et hjørne (av meg, ikke kjøttetern) og jeg forteller henne plent at dette er barbarisk og ikke akseptabelt! Fy...

Dagens kalenderting var: ALT ER RELATIVT! (Inspirert av at relativitetsteorien ble for første gang, ehm, lagt frem? idag. jah... Flink til å dran langt=P Hørtes LITT feil ut, som alltid) SÅ jeg skulle tenke på ting, EN GANG TIL! Greide det sånn litt. Vet ikke. Orker ikke=P Samma det.

Fikk noen FIIIINE gullkorn fra folk (og meg^^) idag da! Ex.

- "En sånn innebygd rap som slipper ut, og du føler bare at du kan fly!"
- "Si ifra når jeg kommer!"
- "Det er ikke hvordan folk knar på puppene mine jeg fokuserer mest på..."

Nei, sier ikke hvem som er fra meg og hvem som er fra andre^^

Piss ute.

JULEKALENDER!!!

2007-12-02T05:52:00.000-08:00

Ja, jeg er viggo. Og mine foreldre er/var bortreist til 2.des, og hvem skal lage kalender til meg da??? Er vandt til at mor er snill og lager sånne fine små gaver som hun henger på kalenderen som tror det var bestemor som laget en gang i tiden. Det er tradisjon! Så jeg tar på meg englefjeset mitt, tripper bort til mor før hun drar og spør, hva med kalenederen da...? Og til svar får jeg: Nei, den er det ikke tid til iår! Du får kjøpe en sånn med sjokkis i! =O Sjokkis? De nasty så tingene som er laget, temperert, oppbevart og pakket feil, aka grunnen til at de se hvite og ikke brune som de skal være. Sånt skjer når jeg lager sjokkis på skolen. Jeg blir altfor kresen. Vel, jeg tar saken i egne hender! Haha! Ingen tur til Bali uten meg(=O JA uten meg?? hvordan kunne de???) kan stoppe meg i å ha julekalender! Soooo, jeg lager min egen. Men hvordan? Hmmm... *Tenker* Kom på etter gangske lite? tenking, at for å ha noe å gjøre, for å glede andre og megselv, og muligens noe godt for verden, så skulle jeg ha en "task" for dagen, enten en være-snill ting eller en liten demonstrasjon eller markering eller, ja, whatever som også passer med dagen. (fant ut at wikipedia er fliiiinke på å si hva som skjer/har skjedd den enkelte dagen^^ men then again, ikke alle kjente folk er verdt å hedre døden til...)

So, jeg skal i hele adventstiden ha en task for dagen, som skal dokumenteres med bilde så dere har noe lese og kan så jeg ikke unnasluntrer min plikt til verden. Igår var det 1.des, og min kalender startet. jeg jobbet også den dagen, så litt vanskelig å få til, men tasken var en litt har-ikke-tid-til-å-finne-på-noe-bedre-akkurat-nå-så-vi-gjør-det-enkelt-siden-jeg-ikke-har-tid-ting! Så ja! = Pynt huset til jul/advent og folka kommer hjem, og gå med min nystrikkede blasfemiske nisselue!^^,

Vel, pus og jeg skulle liksom ta noen fine bilder sammen, men å få fine bilder av begge samtidig viste seg å være ganske vanskelig. Som dette. OMG! Pus er sinnsynt stor! Stoooooor kattepus!=O

Pyntinga gikk jop fint det. Har rydda og vaska huset den siste uka (det er endel kvadratmeter å støvsuge i et hus altså!) og 1.des skulle finishen være unnagjort. Ble veldig fint må jeg si=) Masse lys og rødt og lilla og duk og greier.

På jobben fikk jeg beholde lua en liten stund, helt til gjestene skulle komme, og da sa sjefen blankt, av med lua! Sååååå skuffa!!! Den var jo så fin! menmen, jeg overlevde allikkavel. Siste julebordet i Oslo, så det var masse kake og nam å tashe og koslige folk(de som jobba, ikke de som var så drita at de mista ALLE medisterkakene de tok. Og det var ikke bare en som gjorde det! Det var fler!) og stemning hele kvelden. Og Jannicke kom! Som gjest! Ble litt drita hun og^^ haha! *peke på*

Eirin er hos meg i dag!!!!!!!!!!!!! WOHOOOOO I LOVE HER BECAUSE SHE IS SIMPLY THE BEST!!!! EIRIIIIIIIN YOU ARE MY QUEEEEN MY EVERYTHEEEEN!!!! åh jadda...så vet dere det... EIRIN:D:D:D::D:D:D:D:D:D:<3<3<3<3<3<3<3<3<3 åååh angel on earth thats what she is!!! mhm!!!i cant heaaaar yaaa! say ; M-H-M!! MMMMMHMMMM!!!!!!!!!

(Ja, Eirin var på besøk og fant ut at hun ville hedre SEGSELV ved å skrive litt^^ Jada, du er super=P)

Blues have more fun

2007-11-29T09:09:00.000-08:00

Ja, ironisk nok^^

Håret er blått, som det har vært i ganske lang id nå. Og det er så fint så det. Og jeg er vandt til at enkelte kommer bort og sier fine ting om det. Koslig det. Men! Her om dagen var jeg på tur i skogen. Og jeg møter dame med valp! og en sånn fin polarhund. Samma det, men ihvertfall. Jeg hilser på fine hundene og hun kommer plutselig med at hun alltid har hatt lyst på blått hår og lurte på hvor jeg hadde kjøpt fargen. Hæ? Press rewind. Ja, hun likte det. Hun var sånn, ehm, 50 år, kanskje. HÆ?

Og idag, på bussen. Poke på skulderen. "Jeg digger håret ditt! Har alltid ønsket med blått hår. Sliter det på håret? Tror du det er mulig å få til for meg? (mørkeblondt hår...) " Jeg: Ehmm... ? Jaaa..? Må blekes først, bla bla bla..
Avsluttes med: Blues have more fun. Ironisk nok=P Denne damen var vel rundt 25, gikk med farger! (aka annet enn svart og rødt^^) og så "normal" ut. Hæææææ..?

Idag, igår og imorra så jobber jeg på Continental. Utplassert. Skummelt! Continental! Ved siden av Grand Hotell det største og fineste hotellet/restauranten i Oslo! Lag kake til gamle og/ eller rike folk! Igår var skummelt.. Nytt kjøkken, hvor er ting?, masse rare ganger (jeg gikk meg bort på vei til dassen... vandret i vel, 10min før jeg fant veien tilbake...x) Bedre idag. Men imorra? Redd!!! Begynn kl. 0700 på jobben der, jobb til halv tre, kl 1500 til Valhall og jobbe der til kl.2400! Skal vi telle? Hvor mange timer er det? Det er vel, nja, rundt 16,5 timer med jobb det! (På bildet har jeg kjedet meg og teipet hele ansiktet... Ser ut som Michael Jackson^^) Ehmm... Skeptisk?)

På beina! (ja, står og lager kake hele dagen, pluss Valhall= stå og si, Ja det er kolrabistappe og ja det er det samme på alle bordene og SMILE!!! SMIL for faen!) Så det er ståing og gåing hele dagen. I ehm... 16 timer.. Au!!?!?!?!?! Men! haha! Penger=D Tenk på at jeg får pæng og da blir det verdt det vettu^^ Og resten av tiden frem til jul er jo bare chill! Julebord og masse annet kos^^ Hvil, mine føtter, for morgendagen vil bli lang og hard(nei, ikke koffert! ikke beina mine ihvertfall=P)

Hva gjør vi ikke for penger?

2007-11-25T11:02:00.000-08:00

Ja, hva gjør vi ikke for penger? (OK, det hørtes litt feil ut...) Men, ja. Ehmmm. Spørsmålet om hva JEG gjør for penger kan besvares med så mangt, men er vel ikke det vi snakker om her... XD Ikke nå ihvertfall, kanskje senere^^

Det jeg refererer til her er nå jobben. Som tradisjon nå, har jeg begynt å jobbe på julebordene på Valhall , for litt extra hjelp til sommerferien som koster meg usannsynlig mye. Soooo, på jobb. På fredag. Det er jo greit det. Hvis ikke!! Ikke slemme lærer Håkon hadde sagt på torsdag: De som kommer kl 0730 imorra, for å ove på å stå opp tidlig, siden det er det vi driver med i dette yrket, så skal de som gjør det få gå hjem litt før og dermed slippe mye av drittvaskingen av gulvet som vi alltid gjør på fredager. SÅ! Jeg trapper villig opp (ikke sånn villig!) kl 0715 for å ha tid til å kle av meg, være naken en stund og kle på meg igjen (også kalt skifte...) Ingen andre kommer, seff, går jo i en mongoklasse med folk som ikke har noen ambisjoner idetheletatt, så jeg er alene, kremt, med slemme lærer Håkon, i sånn ca en time. (kommer du med stygge tanker nå, skal du si det til meg, så jeg kan slå deg!)
Vasken kommer, og får ejg gå? Neeeeei! Så jeg har akkurat løpt rundt hele dagen og laget kake, aka ca 7,5 time. Så er det rett på jobb. Chill jobb, sånn egentlig. Stå bak bord, smile, si: ja det er kolrabistappe, og : ja det er det samme på alle buffeene. Toalettene er der, lalala... Men å stå stille, på samme sted, i 9 timer kan bli litt slitsomt det og. Hadde heldigvis noe som fikk meg til å smile så mye at jeg fikk vondt i kjeven og lage rare gurglelyder hver gang jeg tenkte på det. Og det hjalp meg mye. Men når jeg hadde stått der leeeenge, og det snart var slutt, hadde jeg så vondt i bena og hodet av all den stygge musikken og oppgitt het over at alle andre var borte og kvalm etter en ca 40åring som luktet alkis la ann på meg og sa han skulle vente på meg til jeg slutta, så vi kunne "finne på noe"... Ja, da var jeg rimelig sliten. Nesten på gråten. Litt sånn: drep meg nå. hver så snill? Ingen som gjorde det. Kanskje like bra...
Bruttern henta meg, etter at jeg tok på meg jakka, med fine alvehetta, hive på meg bagen og løpe ut under hetta for at stalkermannen ikke skulle se meg. Sooooove!!!=D

Lørdag, same shit. Men, denne gangen skulle ejg være forberedt! Jeg satt på rævva hele dagen, så jeg ikke skulle anstrenge føttene så mye. Hadde fortsatt vondt i føttene når jeg våkna... SÅ jeg var haha! Opplagt til jobb! Jævlig koslig at jeg da "fikk gå" ca 2 timer før jeg skulle. Jeg ville jo ikke gå! Jeg var opplagt! Og ville ha pæng! Og kommer hjem og klokka er sånn, halv ti. Hva fan skal jeg gjøre på lørdag kveld, halv ti? Jeg hadde jo planer om å være der til tolv! Si hadet til de hundrelappene...-.-

Søndag er chiiiiill^^

(jeg vil ha snø, ikke bare sånn teit slafseregn...-.-)

Den la seg ikke...

2007-11-22T10:35:00.000-08:00

Hvorfor er det sånn, at jeg absolutt må ramle over noen. Som jeg absolutt ikke burde ramle over! Og ikke **** over heller, for den saks skyld... Dette blir bare helt teit. Og jeg som hadde klart å skru av følelsesfontenen ganske bra. Meeeen, nei da. Tilbake til psykisk ustabil. Vil ikke!!! (men vil allikkavel. Men vil ikke!)

Idag står jeg opp som vanlig for å jogge kl. 0530. Ohyeah. Åpner døra, og wow! SNØ!!! WIIIII=D
*jogger* (får snø i skoen. Aaaa, det kommer tilbake nå. Hvorfor snø er både hatet og elsket. Det er digg, men jævla KALDT!)Tilbake, ser på termometeret.
Den dømmer snøen til jorda! Ned i jorda! I form av vann! (aka 2+grC) Skuffa... MEN! Årets første snøball er laget^^ Og mange fler kommer! Beware, foes and friends! I will hunt you down! Hihi^^

Den la seg ikke...

Chai Latte, nå også som Brazilian Baia!

2007-11-19T09:17:00.000-08:00

Soooo... Helgen er over, igjen!, og ny uke allerede igang. Kanskje litt bra, considering... Tja, helgen var ikke overveldene innholdsrik, men litt skjedde jo da, som vanlig. Mine foreldere (eller, rettere sagt, min mor og søsken (-storebror som har flytta ut..) dro til Bali, for å joine min far som jobber der nå frem til jul Og hva betyr det? JO! Jeg har huset for meg selv! I TO UKER=D (Ikke at det er såååå tor greie, har jo bodd alene før=P) Men er litt gøy allikkavel! Noen som vil komme hit og leke med meg? Alene? I det store huset? Helt alene? I mørket..?

Jaja, men ihvertfall. Lille meg tripper opp på butikken for å kjøre mat og støff siden jeg nå må handle selv. (Kjøleskapet ble plutselig veldig tomt. Hvorfor det? Tenke lenge= aha! Må på butikken!!!) Der møtte jeg lettere heite Ole som sitter bak disken og vi som vanlig snakker litt smalltalk om ting. Kommer opp at jeg skal ha bursdagsfering, (kremt, bursdag i august. Litt sein? Aldri! Men jeg prøvde! I august! Og det kom ingen! (Joda, snille Maria kom, men alle andre var på ferie. Horunger!=P)) SÅ jeg hadde bursdagsfering! Og det var gøy! Wiiii, gaver og brownies og snille folk og namme mat og namme , ehm.. kremt, hva? sa ingenting jeg... Men ihvertfall, litt heite Ole sa da at jeg måtte feste med måte. Ehm? Noe han ikke har fått med seg? Så jeg sa det rett ut! Ja taco og ballonger! Det blir fest ass! Woohoo!

Lørdagen ble tilbrunget med min heite lille bikkje, aka Eirin, som fikk hele kaoshodeballasten rett i fleisen og litt til. Syntes litt synd på henne. Men vi hadde noen fine samtaleer og fikk noen kickass gullkorn, bl.a. : Jeg har funnet ut at du må ha en annen munn der for å kline! (Jaaaa, Eirin, der er liksom det som er poenget...)

Ble også tur på loppemarked, i skogen og til hundejordet, hvor det dessverre ikke var noen hunder på denne gangen. Lette etter armyboots og skateboard på loppemarked. Gå til skoavd. Ikke no armyboots der. Skateboard? Nope. Setter meg på steinen. Dame går forbi. Men skateboard under armen! :O legger det i bilden. Skal skal ikke spørre, hvor mye skal du ha for det? Skal ikke. Eller, tanken var ikke ferdig før hun var borte. SKUFFA! Jaja, får ikke skata noe uansett på en stund. Is og sånt shiit på veiene. Men i skogen var det fint. Sol og greier. Stemning. Bilder. Lyseffekter. Gøy^^ Fine tjernet<3

En annen fin ting med den dagen var at fra sånn ca kl 2000 var det party igang på andre siden av veggen(bor i rekkehus...) Og dette hadde jo vært ganske greit, hvis dama hadde like noe annet enn TECKNO!!! WHYYYYYY??? Alt annet enn det! Jeg satt og lurte på når bildene på veggen skulle falle ned, og om det isåfall ville knuse, glasset ihvertfall, kanskje ikke bildet selv, siden det er laget av ehm, papir... SÅ! Haha! Heldigvis for meg, Uheldig! for dem, er jeg A-menneske, så tidlig søndag morgen! Jeg er våken! Det er ikke de! Time for revenge! Og siden jeg har blirr hekta på 99red ballons, Goldfinger versjonen, så ble det den. Men den dundrer fint i veggene så lenge det er høyt nok den og altså! ^^, No problemo! Hihi...

Jeg skulle ut for å ta bilder til S.A. mappa mi, men til bilder trenger du lys. Og hva var det på søndag? TÅKE! Masse masse tåke! Så ikke no bilder på meg. Skuffa. Får gjøre det en annen dag. Det ble heller chai latte hos Bikkja, som (haha, ironisk nok^^) har fått seg marsvin! Den pissa ikke på meg! Lykke! Var litt søt da, men hadde foretrukket en kattunge... Mmm, fine katten på KV<3 Marsvin er rare. De lager lyder. Og jeg tror ikke det var koselyder, sånn som lille pusen. Det var: Jeg liker deg ikke, jeg tror jeg skal dø, du har tenkt til å drepe meg nå ikke sant?, hvorfor kommer den fingeren på meg hele tiden? Sett meg tilbake! NÅ!!! (Ikke drep meg...?) Jeg satt den tilbake jeg. Var lurest det. Før den dret på meg. (ja, dret! Bøy "å drite" du da!)

Stakkars Eirin. Jeg sitter der med kembokoppen min og drikker kopp på kopp med te, som ender i repetative turer til toalettet (te går rett gjennom ass..). Har hat noe på hjernen i helga, som trengte MYE lufting, og Eirin var den uheldige utvalgte. Det hjalp mye å ha noen å snakke med, men har gått med sinnsyke sommerfugler i magen i hele helga. De gikk bort igår. Da ble det helt slutt. Følte ingenting. Helt nummen. (Søte sangteksten, I´d rather feel pain, than nothing at all...) Er det sånn? Kanskje. Vi får håpe jeg begynner å føle noe igjen snart da. (Did you hear that? My heart started beating<3(ja, internstøff som ikke skal deles, bare nevnes...))

Fiiiine gitaren...

2007-11-13T06:31:00.000-08:00

Min vakre gitar (eller, er vel egentlig mor sin...) er tilbake fra sykehuset etter nakkebrudd. Lim og greier, og poff, fin igjen! (PS. Det var IKKE jeg som antastet den, som den gitrofile psykoen jeg er! Vet ikke hvem det var. Jeg gjetter Hanna. Hun er 6. Enough said.)

Vel, siden mor ikke har store gjennomførbare planer om å faktisk ta på gitaren og faktisk lære seg hvordan den funker, så har jeg tenkt til å adoptere den. Men hva skal den hete??? Det er det store spørsmålet. Og, er det en jente eller en gutt? Hmm... Skal den oppkalles etter noen? Noen fine mennesker? Noen forslag?
Jeg har vel teknisk sett aoptert den allerede, men ja, ikke OFFISIELT. Samma det. Men jeg trenger et navn. Det er så kjedelig å betegne den som "gitaren" hele tiden... Hmmm *tenker*

Ellers idag. Vel, igår kveld når jeg la meg sa jeg til megselv: Jeg er frisk imorgen. Så når jeg våknet idag var det ikke noe: Er jeg syk? Er jeg frisk? Nei, jeg var frisk og sånn var det. (Ok, var ikke heeelt frisk da...) Men trippa opp på skolen, vel vitende om at jeg engetlig burde være i senga. Klokken blir 0800. Læreren kommer ikke. Litt flere elever kommer, og etter ca 20min sier den ene: Åja! Vi har jo "jobbe hjemme/hvor faen du vil"- time de to første timene idag! (Så kommer spørsmålet: Hvorfor vet ikke jeg om dette...?) Vi loker i The Kantina og tripper flinkt opp til klasserommet 0945. Lærer? Neeeeii... (Liten stemme fra somewhere: noen gikk til *** og spurte om vi kunne få avspasering nå igår...) Noe vi tydligvis fikk... Tilbake til The Kantine. Loke bigtime. Blå syk. DYNA MI! To siste timene= gym= Blå har lapp, haha! (Syk vettu^^) Men dette er fortsatt, ehm... Tre timer til. Så, finn gymlærer og godsnakke nazzen. Ingen enkel oppgave dette viste seg å være. Men! Vi fant, vi fant! Og! Vi vant, vi vant! Bigtime lokedag. Ohyeah... Så, gå hjem? Neeeiii... Jeg har støff å gjøre, som hente fine gitaren på sykehuset og bruke min tilgodelapp i slemme butikken som stjal pengene mine for Janita så hun kan gjøre svart handel med meg rett uttafor^^ Aka, hun betaler med min lapp, hun betaler meg det som stod på min lapp, altså, jeg har penga mine igjen, som slemme butikken ikke ville gi ut som annet enn tilgodelapp. Wohoo=D Nå er det dyna!

Det ble dyna. Eller, toppen av dyna. Og gitaren. Vi snakket sammen en stund, og vi ble ganske gode venner. Vi snakket litt om navn og sånt, og vi ble enige. Ikke helt om navn ennå, men det kommer nok. Og te. Ville ha kakao, men det hadde vi ikke idag. Skuffa! Jaja, det er vel bedre sånn.

Ellers er nesa mi så full av snørr at hver gang jeg prøver å synge så kommer det bare sjukt nasale lyder ut. Gi meg luft i nesegangene!

Ellers har jeg verva to stk idag!=D Supert! Guestsleeper here I come!^^

My very interesting helg...

2007-11-11T09:40:00.000-08:00

Ja, jeg er syk. Ikke bare i hodet, som vanlig, men i kroppen denne gangen. Og det suger balle! (Lenge siden jeg har sett den fargen på snørr...)

Ok, begynte å føle meg uggen på fredag, men dura ivei på skolen som vanlig. Og satt barnevakt og greier. Dritfett... Lørdag, enda værre, men nei, jeg skulle absolutt ned i byn og møte exen. So I did. Ende opp i hans ex?(er de sammn igjen? væitfan jeg...) ´s homofile brors samboers leilighet på Grunerløkka. Der skamklipte vi Arthur til han så ut som en nasse^^. Haha, peke på.

Han ble deretter kledd opp som homofil for at de skulle komme inn på homsebar. Stakkars lille avholdsmeg ble sittende igjen i leiligheten til de kom tilbake, for jeg fant ut at jeg skulle crashe på sofaen istedet for å dra hjem... For å dra hjem er KJEDELIG! For da går jeg glipp av all moroa. Og det gjorde jeg ikke nå^^

Søndag bestod av Arthurs fantstiske frokostpannekaker med E-stoff søtningsmiddel istedet for sukker(ja, det er forskjell i søthetsgraden i kunstig søtningsmiddel og vanlig sukker...x)) Slaffe, siden jeg var syk og alle andre var fyllesyke. Gå til bussen. Løpe for å rekke KRS bussen til folka. Gå til 54bussen. Sitte der og hate, hate,hate. (Blå føler seg syyyk!) Hjem= solbærtoddy og DYNA! Endelig!

Mandag. Skole? Neeeei... SYK! Jeg kan ikke ha fravær! Stressa! Mmmm... Sove... Solbærtoddy(min sykdrikk). Te(Solbærtoddy er kvalmende i lengden...) Uendelige mengder med div farget snørr. Nammm... Ja alle sammen, syntes synd på meg! Og til neste gang: piss out

Slemme, slemme gitaren...

2007-11-08T11:36:00.000-08:00

Fy a meg... Jeg som har begynt på gitaren igjen, og jeg prøver og prøver, men lyden suger, og jeg lurer på om jeg også suger... Men! Det er mulig jeg ikke gjør det! For gitaren er ødelagt! Haha! Det er derfor det hørtes så jævlig ut! Så idag trippet jeg opp på skolen med gitaren på ryggen og følte meg så kul^^, Så ble den lagt igjen på gitarbutikken. Skal hente den på mandag, men jeg savner den! Ryggen min føltes skikkelig bar og ensom etter at jeg tok den av! *savner* Ble tvunget til å klimre på pianoet istedet når min musikalske trang kom over meg igjen. (Note to self: Pianoet må stemmes...)

Ellers slapp jeg svært bilig unna idag på skolen. Trodde jeg måtte være på kjøttfag og se på alle kadaverene de kuttet opp i mange timer, men neida! Jeg fikk lov til å være på bakern, der jeg bor, og pynte moussekaker og lage fløtegratinerte poteter med sinnsykt mye ost på til lunch^^ Og uten lærer! Det var det beste=D Ingen slem lærere til å bosse meg rundt. Diiiiigg. Bare chill idag egentlig.
style="float:right; margin:0 0 10px 10px;cursor:pointer; cursor:hand;" src="http://4.bp.blogspot.com/_6-FxG-yCtc4/RzNo7ifYSkI/AAAAAAAAAPU/jIbk5C2o6Os/s320/DSCN1158.JPG" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5130559772585118274" />

Og vi hadde to elever fra 10.kl. som skulle skjekke ut matfag og de var fast bestemt på etter dagen at de IKKE skulle på matfag! (Gjorde vi et godt inntrykk mon tro..?)

(Bilder fra Halloween, når jeg hadde bollebaking. jeg brente ALT ejg la i ovnen den dagen. Pizza, boller, og bare se på pølsenex))

Kulturverksted og siden sist

2007-11-07T10:19:00.001-08:00

Oy, lenge siden sist... Skal vi se da. Har hatt sommerferie siden sist og begynt på skolen igjen.

Forrige helg var jeg på Kulturverksted med Juvente, som var drit fett! Jeg var med på trubadurgruppa og vi spilte og hadde det fint hele helga<3 SÅ sinnsykt fett å stå på scena igjen! Har savna det skikkelig... Så nå er det pån igjen!

Har begynt på gitaren igjen og greier. Fikk sinnsykt vondt i fingrene og lagde bare stygge lyder. Trodde bare jeg sugde balle, men nei da! Gitaren var ødelagt! Så det var ikke meg! Så kanskje jeg faktisk spiller fint? Hvem vet? Skal dra ned og fån fixa imorra, så vi får se=)
(Fingrene mine gjør fortsatt vondt...) Ja, syntes synd på meg...

Ellers ikke så mye å fortelle. Har endelig fått ut støffen min på DeviantArt da! Endelig! Ja, Blå flink^^

Så sinnsynt kjedelig og liten kreativitet jeg hadde idag... Får se om det bedrer seg. Til det: piss out

Sweet Sweden

2007-03-30T11:09:00.000-07:00

Blå har nå akkurat kommet hjem fra et tre ukers opphold i sweet sweet Sweden, for de som ikke kan engelsk, Sverige, vårt fagre naboland, der svensken vår kommer fra, (Olle:P), der de anorektisk blondinene kommer fra og der de kaller småjenter for tøser. (Dette er faktisk sant. De ble veldig overrasket når de fant ut hva det betyr her:P)

Mann på jobben: Hva er banan på norsk?
Oda/Blå/Norge: Ehm, banan...?

(To dager senere)
Mann på jobben: Hva er banan på norsk?
Oda/Blå/Norge: Banan... (Fortsatt)

Skoleprosjekt. Eller, Leonardoprosjektet. Man samma det. Imen og Blå ble shippa til Sverige, jobbet der i tre uker og kom hjem igjen. Imen har en vane for å knytte seg til folk som drar noen dager senere, så jeg ble hennes personlige sippeskulder... (Hun skifta ikke genser på en uke.x)...) Vel, jeg sier at hun sånn halvveis forlelsket seg, selv om hun ikke vil inrømme det selv... (Creepy, men sant, i flere forskjellige...)

-

-Så, vi har fått noen nye venner, Imen fler enn meg, men jeg er jo tross alt veldig asosial og fientlig mot andre mennesker, so I don´t blame them...

-Jeg satt meg på bursdagskaka til Imen
Oooops...^^

-Kakeoverdose... Need I say more?

-Og gleder meg sinnsykt (jeg så en søt voffe der da...) til å komme hjem til påskeferie, internett som virker, røde busser, Sjøgaren med alle fine mennesker jeg er så gla i og to 10-siders oppgaver, rapport for tre uker og tre kapitler i gymboka. (GYMBOK???? Ja, gym er et teoretisk fag bla bla bla... fan jeg vil ha 5 i gym... x)

Kort oppsummering: Svensk er et VANSKELIG språk å forstå, de har ti sanger som spilles om og om igjen på radio, de er langt foran oss på våren, (hva er snø i mars?), de har veldig skittene bakerier som mattilsynet ville stengt på flekken!!!, så mange emoer at jeg ikke føler meg spesiell lenger, billig godis og masse heite gutter. Dessverre har jeg bare blitt lagt ann på av tre ca45-åringer og en som du vil tro kommer til å dø jomfru... Altså, jeg skal hjelpe han med å nå det målet(å forbli jomfru altså...)

Vi har tasha melk^^

FRISTIL INTRO<3

2007-03-08T10:02:00.000-08:00

Blå har vært på FRISTIL INTRO!!! JEY! Supergøy! Fem dager med lite søvn, masse masse fjortisser, til tider slem hovedleder, aluminiumsmat og fine foredrag om ting vi bryr oss om. Fine uka. Og fine Juvente som gir meg "politisk fravær". Jeg er gangster ass... Det ble henging på det eksklusive lederrommet (som var eneste som hadde internett), jobbing, tøsing og meg på alle lederene:D Det er FRISTIL det:P Å så sliten! (Hvorfor kan ikke de overhormonelle fjortissene holde seg i senga si og sove når kjokka er to og de skal opp kl 0800! Vi vil sove vi også!!!!) Sovna på bussen hjemover, vurderer å legge meg en gang rundt 1900, og har så vidt energi til å taste. Men så mange fine mennesker! Og vervepoeng! Og skolefri! Og jaaaaa!!! HELG!!!

Oppsummering: FRISTIL er fantastisk, supergøy, superviktig og superslitsomt! Men mitt første kurs er vellykket gjennomfør og jeg er fornøyd. Fine Juvente<3

2007-02-26T11:29:00.000-08:00

Jeg lagde marsipankake på skolen + fikk med meg en sjokoladekake og det ble litt mye for meg å spise alene. Det resulterte i at jeg inviterte til kakekveld! Inviterte 6stk, men bare 3 var så flinke at de kom. (Folk er altfor lite spontane...) Eirin kom da. Flinke Eirin. Og etter store mengder kake, ble snille Bikkja sittende og holde seg på magen, sannsynligvis i smerter fra overspising av sukker og krem... Fine kaken:D

Torsdagsklubben uke 6

2007-02-11T07:00:00.000-08:00

Julie skal prøve å skifte piceingsmykket sitt til en litt mindre str enn 18mm, så hun skal låne en av meg... Dette går jo, ehm.. fint? (Hun turte ikke...) Men så fant hun skrutrekkeren og da var alt greit... x)

Ella ble jo også litt overentusiastisk med hammeren, og dette er da resultatet...

En helt vanlig kveld hos Blå=) (Må understreke at Maria og Bikkja også var der, men de var slemme og gikk før kameraet kom...)

Namme sherrytomater<3

2007-02-07T10:26:00.000-08:00

Det er ikke fire, men åtte inni der...

På besøk hos husker ikke, der hvor mamma spør hvor jeg er og jeg sier vet ikke, men med mannen som jeg ikke vil/kan kalle det han egentlig heter, så han heter bare mannen til vi finner et passende navn.
(Fy faen så blond jeg var...)

Blått hår:D

2007-02-06T10:52:00.000-08:00

Er ikke håret fint...???:D Nyfarga og greier!!!

2007-01-24T10:48:00.000-08:00

Og oppmerksomheten blir raskt rettet mot den enorme plasmaen som Eirin faller momentant for:P

2007-01-24T10:47:00.000-08:00

Eirin sikler... MYE!!!

2007-01-24T10:45:00.000-08:00

Nå er vi kule nå!!!:D

2007-01-24T10:41:00.000-08:00

Dette tok jævla mye lenger tid en med meg! Da var det bare; stikk ut tunga, tegne på, nål gjennom, nål ut, smykke i, kule på og ferdig! Raskt og enkelt. Men ikke her nei. Hun måtte klype masse først!!! Aue!

2007-01-24T10:39:00.000-08:00

Endelig ferdig! Julie er så flink så=)

2007-01-24T10:35:00.001-08:00

Nei, Julie sliter aldri! Flinke Julie som holdt igjen smerten så Eirin ikke skulle backe ut... GO JULIE:D

2007-01-24T10:34:00.000-08:00

Julie først:D

2007-01-24T10:33:00.000-08:00

Så var det igjen dette med å prøve å holde maten INNE i munnen...

2007-01-24T10:29:00.000-08:00

Idag skal mine to søte pierce tunga, men først er det Mac´ern... Hva ellers?

Starte på nytt...

2007-01-24T09:59:00.000-08:00

Hei alle sammen. Jeg er mett... Bare så dere vet det...