see more Lolcats and funny pictures, and check out our Socially Awkward Penguin lolz!
søndag 1. mai 2011
Kitteh!
Funnet meg en ny awesome side og måtte bare ha med denne her.
see more Lolcats and funny pictures, and check out our Socially Awkward Penguin lolz!
see more Lolcats and funny pictures, and check out our Socially Awkward Penguin lolz!
søndag 29. august 2010
Dype tanker. Eller bare bullshit
Jeg skal liksom prøve denne "livsoppdateringsgreia", men det er da faen meg så lite nytt. Eller? Høyskolen, fadderuke. De som har vært med på det vet hva jeg snakker om. De som ikke har vært med på det vet hva jeg snakker om. Så hva er egnetlig vitsen med å skrive om det? Høres jeg veldig negativ ut nå? Ikke meningen. Fadderuka var sweet den. To uker faktisk. Mange fine folk. Fulle og kåte folk. Utkledd som badevakter, smurfer, call on me- statister og soveklare nattkjolefolk. Selv var jeg mime. Det var litt nice. Spesielt når jeg fikk mesteparten av sminken smurt utover sent på kvelden. Ja du skjønner hva jeg snakker om. Mamma, det gjør forhåpentligvis ikke du.
Vel, fadderuken er fordi for denne gang, jeg er endel nummere rikere på telefonen, litt stolthet fattigere, men alt i alt svært fornøyd. Overgangen til å bo med jentene er fortsatt i overgangsfasen, utrolig nok. Fint og rart på samme tid, nye hensyn å ta, andre jeg kan gi faen i, en svært høylytt radio som ikke kan skrus av fattigere, og en oppvaskmaskin rikere. Går vel opp i opp?
Siden vi ikke ennå har nett i huset, siden nettselskapet er dust, sitter jeg nå i gamle leiligheten, ser litt på sjermen og ler litt for meg selv samtidig som jeg er lettere fasinert av pensumet og personen som leser det foran meg. Jau, John sitter nå der og skriver oppgave, haha, studerer sånt lesefag og greier.xD Men oppgaven er overraskende interessant for meg også. Demokrati i skolen. Tenk på det. Skolen er ikke et demokrati, men de vil du som elev skal tro det. Elevrådet? Får du være med å forme din egen skolegang, som de så pent vil at vi skal gjøre nå etter nye reformen? Er du som engasjert elev istand til å forme og forandre din egen utdanning? Det er få lærere som lar elevene være med å bestemme, selv om de prøver å få oss som elever til å tro vi kan det. Vi får bare håpe at neste generasjon med lærere har muligheten til å videreutvikle dagens undervisningsmåter, som kan hjelpe til en endring i dagens problematikk ifht feks lite engasjement hos elevene, skulking og adferdspromblemer knyttet til... Nei vent.
Nå snakker jeg bare piss.
I akademiske tekster skal du jo alltid referere til den som har sagt og evt skrevet det du skriver om, altså du må alltid ta stilling til at noen har tenkt dette før deg. Tenker du noe du ikke har lest og altså funnet ut av det selv, er det veldig sannsynlig du bare ikke har lest det ennå og at noen faktisk har tenkt på det før deg. De som skriver akademiske tekster refererer til andre akademiske tekster som igjen refererer til andre akademiske tekster. Og sånn går det. Du må alltid da ta utgangspunkt i at noen er smartere enn deg. Helt til du skal skrive din egen masteroppgave, som lar deg finne ut av ting selv. Rart hvordan verden er bygget opp huh?
Vel, fadderuken er fordi for denne gang, jeg er endel nummere rikere på telefonen, litt stolthet fattigere, men alt i alt svært fornøyd. Overgangen til å bo med jentene er fortsatt i overgangsfasen, utrolig nok. Fint og rart på samme tid, nye hensyn å ta, andre jeg kan gi faen i, en svært høylytt radio som ikke kan skrus av fattigere, og en oppvaskmaskin rikere. Går vel opp i opp?
Siden vi ikke ennå har nett i huset, siden nettselskapet er dust, sitter jeg nå i gamle leiligheten, ser litt på sjermen og ler litt for meg selv samtidig som jeg er lettere fasinert av pensumet og personen som leser det foran meg. Jau, John sitter nå der og skriver oppgave, haha, studerer sånt lesefag og greier.xD Men oppgaven er overraskende interessant for meg også. Demokrati i skolen. Tenk på det. Skolen er ikke et demokrati, men de vil du som elev skal tro det. Elevrådet? Får du være med å forme din egen skolegang, som de så pent vil at vi skal gjøre nå etter nye reformen? Er du som engasjert elev istand til å forme og forandre din egen utdanning? Det er få lærere som lar elevene være med å bestemme, selv om de prøver å få oss som elever til å tro vi kan det. Vi får bare håpe at neste generasjon med lærere har muligheten til å videreutvikle dagens undervisningsmåter, som kan hjelpe til en endring i dagens problematikk ifht feks lite engasjement hos elevene, skulking og adferdspromblemer knyttet til... Nei vent.
Nå snakker jeg bare piss.
I akademiske tekster skal du jo alltid referere til den som har sagt og evt skrevet det du skriver om, altså du må alltid ta stilling til at noen har tenkt dette før deg. Tenker du noe du ikke har lest og altså funnet ut av det selv, er det veldig sannsynlig du bare ikke har lest det ennå og at noen faktisk har tenkt på det før deg. De som skriver akademiske tekster refererer til andre akademiske tekster som igjen refererer til andre akademiske tekster. Og sånn går det. Du må alltid da ta utgangspunkt i at noen er smartere enn deg. Helt til du skal skrive din egen masteroppgave, som lar deg finne ut av ting selv. Rart hvordan verden er bygget opp huh?
fredag 30. juli 2010
Stabilitet og sånt
Nå er jeg insanely sulten. Sånn skjelver, svimmel, hodet funker ikke-sulten. Men jeg har grøt på ovnen som snart er klar. Med soyamelk. Hurra.. Men hey, mat er mat=)
Mye som skjer for tiden. Sommeren er snart på hell og jeg har jo jobbet litt så har ikke reist så mye, men Hove måtte til. Og selv om jeg var skuffet over gjennomsnittlig aldersgruppe, utvalget av heite mannfolk og ikke sååå bra lineup (for meg personlig, var bra, men ikke så mange av mine favoritter), vel, så var Hove noe jeg tenker tilbake på med et smil og gode minner. Massive Attack var sweeeeeet! Og Pendulum! Og Ellie Goulding! Og at jeg fikk frastjålet kameraet mitt. Hurra. Alltid gøy. Men sånn er livet. Folk er slemme, det burde jeg ha fått med meg nå.
Nå er jeg klar for å få mer stabilitet inn i livet mitt. Jeg flytter endelig sammen med Camilla og Kine til et lite hus på Haukeland, tror det blir utrolig bra! Og eget HUS! Hadde jeg hatt kamera hadde jeg tatt bilde av det=P Stabilitet i form av fast bosted, noe å gå til hver dag. Jeg skal begynne på høyskolen og studere Tegnspråk og tolkning. Jeg var lenge usikker på om jeg ville det likevel, siden jeg hadde endel dårlige erfaringer på folkehøyskolen, men jeg tror jeg er klar nå. Jeg er utrolig glad i tegnspråk og syntes det er dritgøy, så hvorfor ikke? Kan ikke la noen få mennesker ødelegge det for meg.
Ellers vil jeg ha stabilitet i familie- og kjærlighetslivet, men det er ikke opp til meg tydeligvis. Hurra. Liker ikke å ikke ha kontroll.. Stressende. Og stress er ikke stabilitet i hjernen. Så vet du det.
Ellers er jeg nå blitt en del av rollespillbevegelsen i Bergen. Er det mange som sier wft??? inne i hodene sine nå? Mulig mulig. Jeg har jo bodd i kollektiv og der har jeg truffet folk og deres venner og poff så er jeg en geek. Skal så lite til. Jeg har alltid tenkt at de som driver med rolle spill er de som sitter på Outland fordi de ikke har mulighet til å få seg noe mus uansett, så hvorfor ikke leke med dette istedet, men hey, I´m proven wrong. Jeg er nå et levende eksempel på at det er mulig å få seg noe OG drive med rollespill og strategi-brettspill som tar 4-5 timer. Nok en ting jeg kan krysse av på to-do-lista mi. Word.
Nå kan du ikke klage på at jeg ikke livsoppdaterer bloggen min, Maria. <3
Mye som skjer for tiden. Sommeren er snart på hell og jeg har jo jobbet litt så har ikke reist så mye, men Hove måtte til. Og selv om jeg var skuffet over gjennomsnittlig aldersgruppe, utvalget av heite mannfolk og ikke sååå bra lineup (for meg personlig, var bra, men ikke så mange av mine favoritter), vel, så var Hove noe jeg tenker tilbake på med et smil og gode minner. Massive Attack var sweeeeeet! Og Pendulum! Og Ellie Goulding! Og at jeg fikk frastjålet kameraet mitt. Hurra. Alltid gøy. Men sånn er livet. Folk er slemme, det burde jeg ha fått med meg nå.
Nå er jeg klar for å få mer stabilitet inn i livet mitt. Jeg flytter endelig sammen med Camilla og Kine til et lite hus på Haukeland, tror det blir utrolig bra! Og eget HUS! Hadde jeg hatt kamera hadde jeg tatt bilde av det=P Stabilitet i form av fast bosted, noe å gå til hver dag. Jeg skal begynne på høyskolen og studere Tegnspråk og tolkning. Jeg var lenge usikker på om jeg ville det likevel, siden jeg hadde endel dårlige erfaringer på folkehøyskolen, men jeg tror jeg er klar nå. Jeg er utrolig glad i tegnspråk og syntes det er dritgøy, så hvorfor ikke? Kan ikke la noen få mennesker ødelegge det for meg.
Ellers vil jeg ha stabilitet i familie- og kjærlighetslivet, men det er ikke opp til meg tydeligvis. Hurra. Liker ikke å ikke ha kontroll.. Stressende. Og stress er ikke stabilitet i hjernen. Så vet du det.
Ellers er jeg nå blitt en del av rollespillbevegelsen i Bergen. Er det mange som sier wft??? inne i hodene sine nå? Mulig mulig. Jeg har jo bodd i kollektiv og der har jeg truffet folk og deres venner og poff så er jeg en geek. Skal så lite til. Jeg har alltid tenkt at de som driver med rolle spill er de som sitter på Outland fordi de ikke har mulighet til å få seg noe mus uansett, så hvorfor ikke leke med dette istedet, men hey, I´m proven wrong. Jeg er nå et levende eksempel på at det er mulig å få seg noe OG drive med rollespill og strategi-brettspill som tar 4-5 timer. Nok en ting jeg kan krysse av på to-do-lista mi. Word.
Nå kan du ikke klage på at jeg ikke livsoppdaterer bloggen min, Maria. <3
mandag 31. mai 2010
Post-Colombia 2
På tide å blogge litt igjen jah.. Tiden går som bare det. Det er snart to uker siden jeg kom hjem fra Colombia og min tilstand de første dagene begynner sent men sikkert å avta. Jeg er både glad og ikke så glad for dette. På den ene siden så er det fint at jeg kan komme tilbake til en tilnærmet normal tilstand i Norge, siden dette er mitt fedreland og det er her jeg bor og lever. Men på en annen side så er tilknytningen til Colombia blitt så stor etter to måneder der, at jeg ikke vil gi slipp. For jeg mener jo som sagt at følelsen av savn er en god dårlig følelse. Den er ikke behagelig, men fordi den er basert på en god følelse, altså det du savner, så er den likevel god. Og er det slik at hvis jeg slutter å savne de tingene jeg ble knyttet til der, at jeg da mister båndene, slutter å bry meg? Eller er det bare en god ting, som gjør at jeg kan huske de gode minnene og fortsette å leve livet som jeg har her i Norge? Kommer mine følelser til å gradvis falne, mens jeg fastsetter meg i et mønster som jeg en gang så en "utvei" ifra? Er det da like greit, bare å følge det du føler akkurat nå? Men hva om du faktisk sitter fast i noe som du ikke "gidder" å komme deg ut av fordi du rett og slett godtar situasjonen som den er?
Uff, føler jeg bare snakker piss her. Poenget mitt er egentlig at jeg savner, men ikke så mye som jeg gjorde. Jeg spiser igjen, jeg trener litt, sitter mye i sola, tenker på livet og hvordan det skal kunne funke ifht penger, leilighet, matinnkjøp og denslags, siden jeg er relativt jobb- og pengelens. Men det ordner seg da sikkert. Jeg har og fått snille/slemme tanker inn i hodet om alternative løsninger, som jeg ikke kommer til å utdype her med det første, grunnet at jeg ikke vet ennå og ikke liker å gi "sladdermateriale" for noe som kanskje ikke kommer til å skje uansett. Skjer det får du vite det.
Jeg hadde min første dag på jobb på nesten tre måneder idag. Jeg gruet meg egentlig masse, siden jeg skulle være på den avdelingen jeg liker minst, skulle stå opp tidlig for første gang på like lang tid og var redd for manglende mat i kjøleskapet som resulterer i manglende mat i magen som igjen resulterer i en absolutt kortere lunte for bråk, sprell og generell barnslig oppførsel. Men vet du hva? Jeg har storkost meg i hele dag. Vi var ute hele dagen, untatt når vi skulle spise, for ungene trengte en liten pause fra sola, som stekte hele dagen med en lett vind. Været var prefekt, ungene viste entusiasme og generell godvilje til det at jeg var der igjen, har hatt plenty med unger på fanget, sunget fine sanger, lekt i sandkassen, blitt delvis begravet av både gress og sand, husket(oslosk)/disset(bergensk), fått kontakt med ungene som før gråt og vaglet andre veien når de så meg, som nå heller vil holde meg i hånden og ha meg med til sandkassen eller whereever de vil leke. Akseptert. Herlig følelse. Hadde rett og slett en utrolig bra dag på jobb. Føltes ikke som jobb, bare kos. Herlig!
Og hvem kan vel unngå å være glad og våryr når Bergen ser sånn ut???
Jeg er i en ganske god tilstand for tiden. Jeg har tid til å sette meg på gresset på Nordnes med pledd, kaffei termos, røyk, innemellom gode venner, andre ganger spanskboken min, og blir brunere enn to måneder i Colombia gav meg, på bare få dager. Tror huden min foretrekker norsk sol..x) Festspillene er jo også igang, så når jeg tripper tilfeldigvis ned til sentrum så har det vært konsert der alle de siste gangene. Sweetness^^Jeg liker musikk. Enten det er fem 14izz gutter som er overraskende gode på instrumentene sine, eller søt ubernorsk pike med chello. Byparken, med grønt gress, sine rosa blomstertrær som drysser ned når det kommer en bris, vann med spruteting, barn som leker, måker, forelskede og vårkåte turtelduer, live musikk, vel, jeg klarer ikke være sutrende da. Har nok mye jeg KAn klage på, men akkurat nå er livet fint som det er. Jeg er ikke sulten, jeg er ikke kald om natten, og jeg har gode venner som hører på når jeg trenger å si noe.
Uff, føler jeg bare snakker piss her. Poenget mitt er egentlig at jeg savner, men ikke så mye som jeg gjorde. Jeg spiser igjen, jeg trener litt, sitter mye i sola, tenker på livet og hvordan det skal kunne funke ifht penger, leilighet, matinnkjøp og denslags, siden jeg er relativt jobb- og pengelens. Men det ordner seg da sikkert. Jeg har og fått snille/slemme tanker inn i hodet om alternative løsninger, som jeg ikke kommer til å utdype her med det første, grunnet at jeg ikke vet ennå og ikke liker å gi "sladdermateriale" for noe som kanskje ikke kommer til å skje uansett. Skjer det får du vite det.
Jeg hadde min første dag på jobb på nesten tre måneder idag. Jeg gruet meg egentlig masse, siden jeg skulle være på den avdelingen jeg liker minst, skulle stå opp tidlig for første gang på like lang tid og var redd for manglende mat i kjøleskapet som resulterer i manglende mat i magen som igjen resulterer i en absolutt kortere lunte for bråk, sprell og generell barnslig oppførsel. Men vet du hva? Jeg har storkost meg i hele dag. Vi var ute hele dagen, untatt når vi skulle spise, for ungene trengte en liten pause fra sola, som stekte hele dagen med en lett vind. Været var prefekt, ungene viste entusiasme og generell godvilje til det at jeg var der igjen, har hatt plenty med unger på fanget, sunget fine sanger, lekt i sandkassen, blitt delvis begravet av både gress og sand, husket(oslosk)/disset(bergensk), fått kontakt med ungene som før gråt og vaglet andre veien når de så meg, som nå heller vil holde meg i hånden og ha meg med til sandkassen eller whereever de vil leke. Akseptert. Herlig følelse. Hadde rett og slett en utrolig bra dag på jobb. Føltes ikke som jobb, bare kos. Herlig!
Og hvem kan vel unngå å være glad og våryr når Bergen ser sånn ut???
Jeg er i en ganske god tilstand for tiden. Jeg har tid til å sette meg på gresset på Nordnes med pledd, kaffei termos, røyk, innemellom gode venner, andre ganger spanskboken min, og blir brunere enn to måneder i Colombia gav meg, på bare få dager. Tror huden min foretrekker norsk sol..x) Festspillene er jo også igang, så når jeg tripper tilfeldigvis ned til sentrum så har det vært konsert der alle de siste gangene. Sweetness^^Jeg liker musikk. Enten det er fem 14izz gutter som er overraskende gode på instrumentene sine, eller søt ubernorsk pike med chello. Byparken, med grønt gress, sine rosa blomstertrær som drysser ned når det kommer en bris, vann med spruteting, barn som leker, måker, forelskede og vårkåte turtelduer, live musikk, vel, jeg klarer ikke være sutrende da. Har nok mye jeg KAn klage på, men akkurat nå er livet fint som det er. Jeg er ikke sulten, jeg er ikke kald om natten, og jeg har gode venner som hører på når jeg trenger å si noe.
lørdag 22. mai 2010
Post-Colombia
Jeg er nå tilbake fra Colombia og i trygge Norge igjen. Jeg har vært her siden onsdag kveld. Men ikke skrevet noe her. For jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. De siste dagene i Colombia gikk til fyll og fanteri. Så avslapping, prøve å få unnagjort det jeg ikke har giddet å bruke tid på tidligere, som å se etter ting jeg vil kjøpe(jeg er sjeldent i shoppinhumør, tror ikke jeg er jente..) souvernirer og sånt. Stressa som et helvete, fikk lettere hyperventilerende anfall når flybilletten og pcen (ikke macen) ikke ville samarbeide, men en klem, hånd på skulderen og beroligende ord fikk med samlet igjen. Jeg liker ikke å være stressa før jeg skal ut og fly. Det er udigg. Jeg sier hadet til de jeg finner, prøver å holde tårene tilbake, men jeg er ikke glad i å si hadet til folk, og hvertfall ikke når jeg vet jeg ikke kommer til å se dem igjen på enten lenge eller egentlig bare aldri. Og når det er så mange mennesker jeg har møtt, satt pris på og blitt så glad i, vel, å kjenne på følelsen av at jeg kanskje ikke får se dem igjen.. Den er nok til å få tårer i øynene mine. Min venn og jeg kom oss på bussen til flyplassen, kjøpte vår vanlige hangover Gatorade Maracuyá, dullet rundt og knota med bagger, billetter, den dustete ”flyplassavgiften”, også kalt ”penger du må betale ekstra før du får billetten du har betalt tidligere som det stod ”alle avgifter inkludert” på”, fikk tilslutt gitt fra meg baggen etter de åpnet og tok ut alt ca 4 ganger. Kom meg til der de vil se på passet og billetten min, der bare de med billett får gå inn. Der jeg måtte for siste gang ta blikket bort fra de brune øyene jeg har blitt så vandt til å våkne opp til, snu meg rundt og gå. Så hadde jeg 22,5 time å velte meg i selvmedlidenhet. Jeg kom meg til Norge etter to mellomlandinger, dankdriving i røyketankene i Amsterdam(7timer hurra) og narkohunder på Flesland. Ingen hadde lurt eller overbevist meg om å ta med meg en ekstra bag. Penger er fint, men så dust er jeg ikke. Anywho. Min mor kom dagen etter og dro nå i dag. Derfor har jeg heller ikke hatt mye tid til overs. Men nå har hun dratt og jeg er alene igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det jeg føler. Det er som om ingen ting er virkelig. Som om realiteten av livet kommer snikende, men jeg vil bare pakke meg inn i en dyne som heter Colombia og stenge alt annet ute. Men samtidig er det utrolig deilig å være tilbake i Norge. Været har vært vakkert (til i dag, Bergensregn) snille mennesker rundt meg og muligheten til å henge rundt alene uten at folk stirrer veldig, folk kommenterer utseende eller prøver å få kontakt for å finne ut om du er en som kan ranes.
Men alt av engasjement, gnist og lekelyst har for øyeblikket forlatt meg. Når noe morsomt skjer i en samtale er mitt nye og allerede godt brukte uttrykk: jeg ler inni meg. Jeg gjør det. Jeg merker at det er morsomt, men kroppen har sluttet å reagere på latterfølelsen. Den har og sluttet å reagere produktivt når sultfølelsen kommer. Så eneste grunnen til at jeg har spist siden jeg kom tilbake er at andre folk har laget/betalt/satt foran meg maten jeg har spist. Men ta det med ro. Det går nok over. En gang. Forhåpentligvis.
Men alt av engasjement, gnist og lekelyst har for øyeblikket forlatt meg. Når noe morsomt skjer i en samtale er mitt nye og allerede godt brukte uttrykk: jeg ler inni meg. Jeg gjør det. Jeg merker at det er morsomt, men kroppen har sluttet å reagere på latterfølelsen. Den har og sluttet å reagere produktivt når sultfølelsen kommer. Så eneste grunnen til at jeg har spist siden jeg kom tilbake er at andre folk har laget/betalt/satt foran meg maten jeg har spist. Men ta det med ro. Det går nok over. En gang. Forhåpentligvis.
mandag 17. mai 2010
Colombia del 9 (dag 42-47)
Min tid her i Colombia begynner å nærme seg slutten. Idag er det 17.mai og jeg drar imorgen. Til de som lurer eller vil møte meg på flyplassen, så lander flyet mitt 22.30 den 19.mai på Flesland.
De siste dagene har vi hatt mye program. Mest under det som vi kaller "jobb", men for meg er dette bare morro. Håper det er det for gutta også. Vi drar nemlig ut i byen og maler vegger. Tjohei! Sol i nakken, malingslukt, heite mannfolk uten skjorter, kaos, vann i poser og øl tilslutt. Det begynner alltid med at vi skal ned på kontoret. Vi våkner ca da vi skulle vært der, tenker jauda, men vi må dusje og spise frokost unasett, så det blir gjort. Så får vi en telefon som sier at ingen andre er der heller og vi kan egentlig bare chilln. Er sånn det er her.(Gutta mine...=)
Tar det på sikt lizzm..^^Vi drasser oss ned tilslutt, laster bilen, bedriver dank rundt omkring, kjører ned og begynner morroa. 
Tegne på veggen. Alltid gøy. Har bedrevet liknende siden barenhagen.
Tape fast papir på veggen. Også gøy.
Kaste ballonger fulle av maling på veggen. Dritgøy.
Disse bildene fikk det til virke som om denne prosessen går veldig fort. Det er feil. Veldig feil. På disse veggene (var to, emd føggel på begge) brukte vi ca 9 timer, og det er ganske lite iforhold til de andre veggene. Anywho, når vi var ferdige, pakket vi sammen og dro tilbake til kontoret, som ikke bare er et kontor, men også kunstgalleri, partysted, chillested, der folk henger rundt og drekker øl og røyker.
Fin avslutning på en fin dag.
Min kjære syntes det var en god idé å bli sørpeshitings, jeg gikk til sengs tidlig. Grunn? Vi skulle opp halv syv dagen etter. Og med et valpeøyne-blikk får jeg spørsmål om jeg "kan hente meg om en time? Har det så gøy her". Altså, jeg skal stå opp for å hente og overbevise Andrés om at det er smart å legge seg. Bryr han seg når han er full? Nope. Jeg sov godt ihvertfall, han var fyllesjuk og trøtt som faen. Dagen startet som den forrige, men dusj, frokost, kontoret. Metro ned til biblioteket, på andre siden ligger kvinnefengselet, og den veggen der, den skal vi male.
Kaos blir det da alltid. Syntes det er en del av sjarmen jeg^^
Fest er det også. Etter vi malte på fengselet var det heim for å spise, så ut for å feste. Først var det en hjemmefest. Men hjemmefest her er ikke som hjemmefest i Norge, hvor alle tar med seg sin drikke og henger rundt. Her er det opplegg, bar hvor det selges alkohol og sigg, heftig musikkannlegg og dj. Fest altså. Men på denne var det ikke så jævlig kult, så vi dro videre. Til det som het Horror & Grotesque party. Var ikke så mye groteskt der, men var stappa med svartkledde folk og de av den litt mer alternative livsstilen. Følte meg svært så hjemme der jeg=) Høy musikk, folk, men litt dårlig dansegulv. Men veldig god tequila^^ Dette stedet stengte kl 3 så vi måtte videre. Til stedet som alltid er åpent sent. Til det er tomt ca. Det er lite, fullt av folk, masse røyk, hasj, kokain, alkohol og andre godsaker som foregår her. Vil du ha deg kan du kose deg i en av sofaene. Ingen bryr seg. Sweetness^^ Der var vi til kl 7, så labba vi hjemover, jeg fant meg morgenmaten min, så var det senga. Sove. Opp kl 3. Foredrag på kontoret. Øl. Chorizo.
17. mai er siste dagen min her. Rart.
tirsdag 11. mai 2010
Colombia del 8 (dag 38-41)
Fader-rullensneizer, nå har fått klager på manlende aktivitet her på bloggen. Syntes jeg har vært flink jeg, meeeeen neida. Er nok bare oppe i mitt eget hode det der. Blir fort sånn. Siden jeg har vært her så lenge så har jeg kommet godt inn i en rutine og et "dagligliv" som ikke er å være turist. Jeg syntes hele opplegget med å være turist er ubehagelig. Å dra til turistattraksjoner, museér, de fancy restaurantene og utestedene, souvernirsjapper osv. Når jeg drar til et fremmed land vil jeg ikke legge meg inn på et hotell hvor alt likner på Norge, hvor jeg har mat i fleng, all den drikka jeg orker og folks som varter meg opp. Jeg vil ikke gå i shorts og sandaler, se den fagre byen jeg er i, hvor alt er vakkert, varmt og med hyggelige folk. Selvfølgelig, dette høres utrolig digg ut. Men når jeg reiser så er det ikke for å gjøre disse tingene. Jeg vil se verden, ikke fra mitt bortsjemte norske perspektiv, men ifra de som faktisk bor og lever der jeg drar. Jeg vil se hvordan folk faktisk har det, hvordan de lever, hva de spiser, hvordan jobben er, kort sagt livet. Og det har jeg fått denne tiden jeg har vært her. Jeg har lært så utrolig mye, om meg selv, om verden.
Forrige desember dro min mor og jeg til Thailand. Vi skulle bare være der en uke og skulle bo i et hus. Dette huset var omringet av andre identiske hus, som igjen var omringet av en høy murvegg som stengte oss inne. Eller eventuelt stengte andre ute. Potato tomato. De som bodde i de andre husene var norske. Vi spiste middag på restauranten som det kome en bil for å hente oss til, som het Lille Trondheim. Vi var i Norge. Eller, ihvertfall hvordan nordmenn ville foretrukket at Norge var. Vi har penger, velferd, fine hus å bo i. Men vi mangler klimaet. Uff, så fryktelig kaldt i Norge. Derfor lager vi heller vårt eget lille Norge i Thailand, stenger alle andre ute, har bare nordmenn der og lever som konger på billig alt i et komfortbelt klima. Fuck that.
I tiden jeg har vært her har jeg sett både gode og dårlige sider ved landet og byen. Og menneskene. Jeg har vært med på en tradisjonell folkefest, karneval, danset salsa, hatt husfest, vært med på å styre baren, vært på kjøretur opp i fjellene med full bil midt på natta, fått være med å dekorere byen med malerier. Jeg har fått føle på deres nationalfølelse (og min min venns lack of^^) gleden de har for livet, for kunsten (bor jo og henger med kunstnere og i kunststrøket da, så er kanskje ikke representativt for hele landet=P) for øl, for familie, for dans og for fest. Men jeg har også opplevd skyteepisoder, hvor alle instikntivt går raskt inn og venter til lyden slutter, sett folk løpe fra en sammenstøt mellom gjenger. Tror jeg har hørt lyden av pistoler som avfyres, mange av dem, 6-7 ganger nå. Noen langt unna, noen altfor nærme for hva jeg ville foretrukket. Men hallo. Jeg liker ikke fyrverkeri engang. Alt som smeller og jeg hører er for nærme for min smak=P Jeg snakker med mennesker som forteller om venner som har blitt skutt, knivstukket, dopet og voldtatt(og fått fine sykdommer etterpå), dødd i bilulykker, osv. Og de får det samme utrykket i anskiktet hver gang historien kommer opp. Det er tragisk, men det er vanlig.
Noen ganger lurer jeg på om det er min venn her som er utrolig paranoid, eller om det faktisk er veldig farlig her. Tror selv det er en kombinasjon. Han vil ikke jeg skal gå med bankkortet mitt på meg for folk vil se jeg tar ut penger, følge etter meg og tvinge meg til å tømme kontoen med en kniv i siden. Høres ikke så morro ut. Jeg får ikke gå ute alene når det regner, helst ikke idetheletatt når det regner (for da går politiet inn og alle de slemme menneskene kommer ut og får fritt løperom). Men han foretrekker også at jeg ikke går på butikken, to minutter unna, midt på dagen/morgenen alene. Han vil helst låse meg inne på rommet til han kommer tilbake så han vet jeg er trygg. På en måte veldig koselig tanke, gjør at jeg føler meg trygg og tatt vare på. På en annen side så er jeg faktisk ikke 4 år lenger. Men ja, jeg er i et land jeg ikke kjenner og burde høre på han som faktisk vet hvordan det er. Dette er huset vi bor i. At noen kan finne på noe krøll her er jo bare rart syntes jo jeg. Er så fint og rolig og grønt atte! Naive lille nordkvinne^^
De siste dagen har det ikke skjedd en dritt egenlig. Vi står opp, spiser frokost, han går på jobb, jeg duller rundt, sitter på macen, ser film, tar meg en tur på kontoret og sier hei, sitter der og driver dank, går tilbake, driver dank på macen, tar meg en tur til, han ferdig og vi finner middag. Dagen slutt, sove. Innemellom fest om kvelden og heromdagen hadde gutta i dette prosjektet min venn jobber med, et foredrag på universitetet om hva de driver med og grafisk design og sånt. Jeg fikk være med, og likte skolene der egentlig. Var en veldig avslappet stemning, åpne rom (er jo så jævla varmt her, kan ikke ha tette klasserom, folk ville dævva) de selger sigg og godis i kantina, har musikk, bordtennis og "leke"/chille-avdelinger overalt. Men jeg måtte frem med passet for å komme inn. Stedet var slitent, som alt annet her. Er sjeldent jeg ser noe med den "ny-følelsen" vi er så fryktelig glade i i Norge. Men tok faen meg ikke lang tid før jeg var helt vandt til å ikke se polerte flater, marmor, skinnende metall osv osv overalt. Nå er det bare deilig, gir en mer autentisk følelse til hele greia. Og gjør at jeg setter mye større pris på det som faktisk er veldig fint å se på. Som blomstene her. Er ikke så mange av den (kanskje fordi vi er i byen, blomstereksport er jo et av landets viktigste somethingsomething) men når jeg først ser en blomst, så er den så utrolig fin at jeg bare kan se på den til Andrés blir utålmodig og rykker i armen min på at vi må gå videre. Orkideér er vel litt oppskrytt, men er eneste jeg har blide av nå. Må ta litt flere (selv om kamera på åpen gate? Ikke en god ide. Derfor det ikke er bilder fra whereever=)
Hvis planene går som de skal så blir det noe å blogge om, om et par dager=D
Klem fra Blå som ikke er så blå lenger (solbleking av hår ass, faen..)
Forresten, når du er alene ute blandt folk, hender det at du ser en person og tenker: hvordan er denne personens liv? Hva har han/hun gått igjennom, opplevd, sett? Hvem og hva er vikitg i hennes/hans liv? Er han/hun lykkelig? Har han/hun drømmer som ble/ aldri ble oppfylt? Hva slags forhold har han/hun til familien sin?
Jeg vet jeg kan være en selvsentrert og bortsjemt drittunge, men dette gjør meg litt mer ydmyk og minner meg på at jeg ikke er verdens navle, uansett hvor kul jeg tror jeg er.
Legg igjen en kommentar er du snill, er så morro!=D
Peace!
Forrige desember dro min mor og jeg til Thailand. Vi skulle bare være der en uke og skulle bo i et hus. Dette huset var omringet av andre identiske hus, som igjen var omringet av en høy murvegg som stengte oss inne. Eller eventuelt stengte andre ute. Potato tomato. De som bodde i de andre husene var norske. Vi spiste middag på restauranten som det kome en bil for å hente oss til, som het Lille Trondheim. Vi var i Norge. Eller, ihvertfall hvordan nordmenn ville foretrukket at Norge var. Vi har penger, velferd, fine hus å bo i. Men vi mangler klimaet. Uff, så fryktelig kaldt i Norge. Derfor lager vi heller vårt eget lille Norge i Thailand, stenger alle andre ute, har bare nordmenn der og lever som konger på billig alt i et komfortbelt klima. Fuck that.
I tiden jeg har vært her har jeg sett både gode og dårlige sider ved landet og byen. Og menneskene. Jeg har vært med på en tradisjonell folkefest, karneval, danset salsa, hatt husfest, vært med på å styre baren, vært på kjøretur opp i fjellene med full bil midt på natta, fått være med å dekorere byen med malerier. Jeg har fått føle på deres nationalfølelse (og min min venns lack of^^) gleden de har for livet, for kunsten (bor jo og henger med kunstnere og i kunststrøket da, så er kanskje ikke representativt for hele landet=P) for øl, for familie, for dans og for fest. Men jeg har også opplevd skyteepisoder, hvor alle instikntivt går raskt inn og venter til lyden slutter, sett folk løpe fra en sammenstøt mellom gjenger. Tror jeg har hørt lyden av pistoler som avfyres, mange av dem, 6-7 ganger nå. Noen langt unna, noen altfor nærme for hva jeg ville foretrukket. Men hallo. Jeg liker ikke fyrverkeri engang. Alt som smeller og jeg hører er for nærme for min smak=P Jeg snakker med mennesker som forteller om venner som har blitt skutt, knivstukket, dopet og voldtatt(og fått fine sykdommer etterpå), dødd i bilulykker, osv. Og de får det samme utrykket i anskiktet hver gang historien kommer opp. Det er tragisk, men det er vanlig.
Noen ganger lurer jeg på om det er min venn her som er utrolig paranoid, eller om det faktisk er veldig farlig her. Tror selv det er en kombinasjon. Han vil ikke jeg skal gå med bankkortet mitt på meg for folk vil se jeg tar ut penger, følge etter meg og tvinge meg til å tømme kontoen med en kniv i siden. Høres ikke så morro ut. Jeg får ikke gå ute alene når det regner, helst ikke idetheletatt når det regner (for da går politiet inn og alle de slemme menneskene kommer ut og får fritt løperom). Men han foretrekker også at jeg ikke går på butikken, to minutter unna, midt på dagen/morgenen alene. Han vil helst låse meg inne på rommet til han kommer tilbake så han vet jeg er trygg. På en måte veldig koselig tanke, gjør at jeg føler meg trygg og tatt vare på. På en annen side så er jeg faktisk ikke 4 år lenger. Men ja, jeg er i et land jeg ikke kjenner og burde høre på han som faktisk vet hvordan det er. Dette er huset vi bor i. At noen kan finne på noe krøll her er jo bare rart syntes jo jeg. Er så fint og rolig og grønt atte! Naive lille nordkvinne^^
De siste dagen har det ikke skjedd en dritt egenlig. Vi står opp, spiser frokost, han går på jobb, jeg duller rundt, sitter på macen, ser film, tar meg en tur på kontoret og sier hei, sitter der og driver dank, går tilbake, driver dank på macen, tar meg en tur til, han ferdig og vi finner middag. Dagen slutt, sove. Innemellom fest om kvelden og heromdagen hadde gutta i dette prosjektet min venn jobber med, et foredrag på universitetet om hva de driver med og grafisk design og sånt. Jeg fikk være med, og likte skolene der egentlig. Var en veldig avslappet stemning, åpne rom (er jo så jævla varmt her, kan ikke ha tette klasserom, folk ville dævva) de selger sigg og godis i kantina, har musikk, bordtennis og "leke"/chille-avdelinger overalt. Men jeg måtte frem med passet for å komme inn. Stedet var slitent, som alt annet her. Er sjeldent jeg ser noe med den "ny-følelsen" vi er så fryktelig glade i i Norge. Men tok faen meg ikke lang tid før jeg var helt vandt til å ikke se polerte flater, marmor, skinnende metall osv osv overalt. Nå er det bare deilig, gir en mer autentisk følelse til hele greia. Og gjør at jeg setter mye større pris på det som faktisk er veldig fint å se på. Som blomstene her. Er ikke så mange av den (kanskje fordi vi er i byen, blomstereksport er jo et av landets viktigste somethingsomething) men når jeg først ser en blomst, så er den så utrolig fin at jeg bare kan se på den til Andrés blir utålmodig og rykker i armen min på at vi må gå videre. Orkideér er vel litt oppskrytt, men er eneste jeg har blide av nå. Må ta litt flere (selv om kamera på åpen gate? Ikke en god ide. Derfor det ikke er bilder fra whereever=)
Hvis planene går som de skal så blir det noe å blogge om, om et par dager=D
Klem fra Blå som ikke er så blå lenger (solbleking av hår ass, faen..)
Forresten, når du er alene ute blandt folk, hender det at du ser en person og tenker: hvordan er denne personens liv? Hva har han/hun gått igjennom, opplevd, sett? Hvem og hva er vikitg i hennes/hans liv? Er han/hun lykkelig? Har han/hun drømmer som ble/ aldri ble oppfylt? Hva slags forhold har han/hun til familien sin?
Jeg vet jeg kan være en selvsentrert og bortsjemt drittunge, men dette gjør meg litt mer ydmyk og minner meg på at jeg ikke er verdens navle, uansett hvor kul jeg tror jeg er.
Legg igjen en kommentar er du snill, er så morro!=D
Peace!
fredag 7. mai 2010
Colombia del 7 (dag 26-37)
Til de som lurer på hvorfor jeg fortsatt kaller innlegget Colombia, selv om jeg egentlig skal være i Norge, vel, det er kort sagt fordi jeg fortsatt er i Colombia. Jeg skulle egentlig fly til fagre Noreg og regnbyen den 30. april, og lande et døgn senere i Bergen, men den gang ei.
Tannpuss må til..
Den siste uken følte både jeg og Andrés presset om å "ha den gøy", eller ihvertfall gjøre det beste ut av den siste tiden vi hadde sammen. Så vi var ute på tur, gikk rundt i byen, dro til forskjellige steder osv, og om kvelden var det fest eller på byen.
Vi dro til noe jeg bare kaller Lille Paisa-byen, for det er en liten remake av en typisk paisa-by. (Paisa er hva folka fra dette området kalles=) I denne lille byen var det så og si bare souvenir-sjapper, et par boder som solgte frukt og noe søtt med gruffe på. Vi trallet oss rundt som vanlig og koste oss, opp på toppen og så på utsikten mens vi pratet, lenge.
Tilslutt daffet vi oss hjemover, og skulle egentlig ut på byen, så etter at jeg har kledd meg og fått på ansiktet så streiker Andrés og vil ikke likevel, så vi henger på terassen som vanlig. Dagen etter derimot er det ut på tur, vi er i gla-humør og alt vel, men stedet vi vanligvis går til er hva? Stengt?? Nooooo...!! Men utenfor døra er det et par som tafser og ser ut som de koser seg fryktelig. De merket at vi kommer så de slutter med tafsingen og snakker til oss istedet. Jeg som ikke forstår shiit bare later som jeg gjør det og nikker og m-m, mens min kjære snakker med dem. Vi tar følge nedover og de virker som kule folk, så vi drar til en annen bar med dem. Vi henger rundt og koser oss og har et litt for høyt alkohol inntak på visse folk, så vi (eller, Andrés syntes sånt er morro) blir overbevist om å bli med hjem til denn duden en liten tur. Så jada ok. Rare fyren. Rare damen.
Hva faen? Er det naturlig at jeg blir bittelitt furt når damen viser ræva si (altså av med buksa) og undertøyet og den store tattisen på ryggen til min kjære? Hun hadde fin ræv, absolutt, men dude..!?! Og fyren stirret på meg hele kvelden, forklarte seg med at han syntes jeg var den vakreste 19-åringen han noensinne hadde sett.. Javel.
Koselig det. Men det er en grense mellom creey og koselig altså. Anywho, vi kom oss bort fra rare menneskene tilslutt.. Føler meg litt ødelagt i sjelen etter dette her. Bedre nå. 
På fredagen var det stor fest! Det er tre etasjer i huset, og alle var stappa. I 1. var det baren, musikk og røykeområde. i 2. var det DJ, dansegulv og røyketerasse, i 3. var det konsert og mitt soverom. Jey. Men jeg holdt meg rimelig lenge, dansa og koste meg glugg ihjel^^ Måtte dessverre legge meg tidlig siden vi skulle tidlig opp for å male vegg på lørdag. Jeg våkner, ser etter Andrés, men han er ikke der. Kler på meg og går ned. Finner han på terassen med en sigg i hånda og finner ut at han dro til utestedet vi vanligvis går til og har akkurat kommet hjem... Hvordan skal han fungere på jobb hele dagen da? Vel, vi går ned til kontoret som er to kvartaler unna, og det er tomt. Skulle vært masse folk der. Vi venter. Og venter. Legger oss på madrassen. Finner folk. Duller rundt. Får tilslutt beskjed om at vi bare går hjem og legger oss^^ Stakkars søte hadde ikke sovet idetheletatt. Så vi går hjem, sover til ca kl 4. Drar ut og finner menneskene som maler vegg. Vi maler litt også, men så stikker vi videre. Har ingen bilder siden folk lånte kameraet mitt til festen dagen før og tok alt batteriet.. Men var veldig koselig=) Så var det hjem for å feste igjen. Tar det aldri slutt..?? Lørdag var det masse DJ-er som hadde leid huset for å feste, men var ikke så mange folk som kom og jeg var helt uttafor, hadde festet hver dag hele uken, mandag til lørdag. Jeg var dausliten. Så jeg la meg i 3-tiden. Høres ikke så tidlig ut, men er det for døgnrytmen min nå=P
Det er allerede fredag igjen, altså en uke siden jeg skulle dratt hjem. Uken har gått sin gang rimelig fort syntes nå jeg. Helgen var jo en stor fest, så Andrés og jeg pønsket ut et veddemål.
Ikke røyk. Ikke øl. Ikke hasj. Ikke usunn mat. En dag. Burde da ikke være så vanskelig å få til, siden vi var totalødelagte fra uken. Veddemålet gikk ut på at hvis en av oss gjorde noe av disse tingene skulle den personen lage frokost resten av uken. Haha. Meeeeeen. Ikke så spennende likevel, siden ingen av oss hadde lyst på noe av disse tingene uasnett. Så vi samarbeider fortsatt på frokostene^^
Resten av uken har vært ganske innholdsfri. Andrés har jobbet en del, jeg sitter vedsidenav på kontoret og koser med håret hans til jeg kjeder meg for mye og jeg går tilbake til huset vi bor i og sitter på macen. Så kommer han hjem og vi lager middag eller går ut for å spise. Noe som absolutt er verdt å nevnes er Crepes & Waffels. Verdens beste restaurant. Bestiller crepes eller pita med nam inni og søte crepes eller vafler eller is til dessert. Er så ubeskrivelig digg mat der!
Torsdag skulle baren åpnes igjen. Jeg kjedet meg der som vanlig så gikk og la meg etter at noen ville jeg skulle prøve absint. Fra Sveits. Hmm… Smakte som tyrkisk pepper^^ En slurk var nok for meg, men når jeg gikk var Andrés allerede godt i gang med å helle nedpå, danser og koser seg. Fint for han=) Jeg leser en stund og han kommer innom for å hente iPoden. Iført kjole. …
…
… …
WTF???
Nå er han sluknet på senga mi.. Absinth-fyllesjuk. Haha, peke og le!!! =D
Enya minnet meg på at jeg mistet den røde tråden min i kalas-skribleriene mine om hvorfor jeg faktisk er her lenger enn jeg skulle. Vel. Kort sagt, når tiden kom så føltes det feil, jeg ville ikke hjem så fort, ville bli lenger, og jeg prøver å leve livet etter hva magen og hjertet forteller meg. Og de sier jeg burde være her litt lenger hvis jeg kan. Og det kunne jeg. (kommer til å være heidundranes blakk når jeg kommer hjem, men kan da ikke ta sorgene på forskudd=P)
Tannpuss må til..
Den siste uken følte både jeg og Andrés presset om å "ha den gøy", eller ihvertfall gjøre det beste ut av den siste tiden vi hadde sammen. Så vi var ute på tur, gikk rundt i byen, dro til forskjellige steder osv, og om kvelden var det fest eller på byen.
Vi dro til noe jeg bare kaller Lille Paisa-byen, for det er en liten remake av en typisk paisa-by. (Paisa er hva folka fra dette området kalles=) I denne lille byen var det så og si bare souvenir-sjapper, et par boder som solgte frukt og noe søtt med gruffe på. Vi trallet oss rundt som vanlig og koste oss, opp på toppen og så på utsikten mens vi pratet, lenge.
Tilslutt daffet vi oss hjemover, og skulle egentlig ut på byen, så etter at jeg har kledd meg og fått på ansiktet så streiker Andrés og vil ikke likevel, så vi henger på terassen som vanlig. Dagen etter derimot er det ut på tur, vi er i gla-humør og alt vel, men stedet vi vanligvis går til er hva? Stengt?? Nooooo...!! Men utenfor døra er det et par som tafser og ser ut som de koser seg fryktelig. De merket at vi kommer så de slutter med tafsingen og snakker til oss istedet. Jeg som ikke forstår shiit bare later som jeg gjør det og nikker og m-m, mens min kjære snakker med dem. Vi tar følge nedover og de virker som kule folk, så vi drar til en annen bar med dem. Vi henger rundt og koser oss og har et litt for høyt alkohol inntak på visse folk, så vi (eller, Andrés syntes sånt er morro) blir overbevist om å bli med hjem til denn duden en liten tur. Så jada ok. Rare fyren. Rare damen.
Hva faen? Er det naturlig at jeg blir bittelitt furt når damen viser ræva si (altså av med buksa) og undertøyet og den store tattisen på ryggen til min kjære? Hun hadde fin ræv, absolutt, men dude..!?! Og fyren stirret på meg hele kvelden, forklarte seg med at han syntes jeg var den vakreste 19-åringen han noensinne hadde sett.. Javel.
Koselig det. Men det er en grense mellom creey og koselig altså. Anywho, vi kom oss bort fra rare menneskene tilslutt.. Føler meg litt ødelagt i sjelen etter dette her. Bedre nå. 
På fredagen var det stor fest! Det er tre etasjer i huset, og alle var stappa. I 1. var det baren, musikk og røykeområde. i 2. var det DJ, dansegulv og røyketerasse, i 3. var det konsert og mitt soverom. Jey. Men jeg holdt meg rimelig lenge, dansa og koste meg glugg ihjel^^ Måtte dessverre legge meg tidlig siden vi skulle tidlig opp for å male vegg på lørdag. Jeg våkner, ser etter Andrés, men han er ikke der. Kler på meg og går ned. Finner han på terassen med en sigg i hånda og finner ut at han dro til utestedet vi vanligvis går til og har akkurat kommet hjem... Hvordan skal han fungere på jobb hele dagen da? Vel, vi går ned til kontoret som er to kvartaler unna, og det er tomt. Skulle vært masse folk der. Vi venter. Og venter. Legger oss på madrassen. Finner folk. Duller rundt. Får tilslutt beskjed om at vi bare går hjem og legger oss^^ Stakkars søte hadde ikke sovet idetheletatt. Så vi går hjem, sover til ca kl 4. Drar ut og finner menneskene som maler vegg. Vi maler litt også, men så stikker vi videre. Har ingen bilder siden folk lånte kameraet mitt til festen dagen før og tok alt batteriet.. Men var veldig koselig=) Så var det hjem for å feste igjen. Tar det aldri slutt..?? Lørdag var det masse DJ-er som hadde leid huset for å feste, men var ikke så mange folk som kom og jeg var helt uttafor, hadde festet hver dag hele uken, mandag til lørdag. Jeg var dausliten. Så jeg la meg i 3-tiden. Høres ikke så tidlig ut, men er det for døgnrytmen min nå=P
Det er allerede fredag igjen, altså en uke siden jeg skulle dratt hjem. Uken har gått sin gang rimelig fort syntes nå jeg. Helgen var jo en stor fest, så Andrés og jeg pønsket ut et veddemål.
Ikke røyk. Ikke øl. Ikke hasj. Ikke usunn mat. En dag. Burde da ikke være så vanskelig å få til, siden vi var totalødelagte fra uken. Veddemålet gikk ut på at hvis en av oss gjorde noe av disse tingene skulle den personen lage frokost resten av uken. Haha. Meeeeeen. Ikke så spennende likevel, siden ingen av oss hadde lyst på noe av disse tingene uasnett. Så vi samarbeider fortsatt på frokostene^^
Resten av uken har vært ganske innholdsfri. Andrés har jobbet en del, jeg sitter vedsidenav på kontoret og koser med håret hans til jeg kjeder meg for mye og jeg går tilbake til huset vi bor i og sitter på macen. Så kommer han hjem og vi lager middag eller går ut for å spise. Noe som absolutt er verdt å nevnes er Crepes & Waffels. Verdens beste restaurant. Bestiller crepes eller pita med nam inni og søte crepes eller vafler eller is til dessert. Er så ubeskrivelig digg mat der!
Torsdag skulle baren åpnes igjen. Jeg kjedet meg der som vanlig så gikk og la meg etter at noen ville jeg skulle prøve absint. Fra Sveits. Hmm… Smakte som tyrkisk pepper^^ En slurk var nok for meg, men når jeg gikk var Andrés allerede godt i gang med å helle nedpå, danser og koser seg. Fint for han=) Jeg leser en stund og han kommer innom for å hente iPoden. Iført kjole. …
…
… …
WTF???
Nå er han sluknet på senga mi.. Absinth-fyllesjuk. Haha, peke og le!!! =D
Enya minnet meg på at jeg mistet den røde tråden min i kalas-skribleriene mine om hvorfor jeg faktisk er her lenger enn jeg skulle. Vel. Kort sagt, når tiden kom så føltes det feil, jeg ville ikke hjem så fort, ville bli lenger, og jeg prøver å leve livet etter hva magen og hjertet forteller meg. Og de sier jeg burde være her litt lenger hvis jeg kan. Og det kunne jeg. (kommer til å være heidundranes blakk når jeg kommer hjem, men kan da ikke ta sorgene på forskudd=P)
søndag 25. april 2010
Colombia del 6 (dag 20-25)
De siste dagene har vært en god blanding av "jeg kjeder meg så mye at jeg tror jeg bare skal legge med ned og dø" og "jeg har det så gøy at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg". Siden min venn her til tider må jobbe så blir jeg som oftes sittende igjen hjemme (som er to kvartaler unna kontoret, men ja) og drive dank. Se film, skrive mailer til folk, etc. Og jeg kjeder meg så ekstremt etterhvert at jeg blir helt satt ut. Men så kommer det fine dager hvor vi får gjort ting sammen og da har jeg det som oftest helt supert. Her om dagen var vi en tur til botanisk hage,
og jeg er jo overbevist om at jeg egentlig hører til å skogen og ikke i byen, men ja, liker byen og så blir der en stund. Men jeg er veldig glad i naturen og dyr spesielt, og botanisk hage var derfor midt i blinken for meg. Det var fine trær å klatre i, en dam med rompetroll og fisk, og sånne fugler med stilkeben og lang hals=D Og masse fugler og ja, du skjønner tegninga. Og en sommerfuglpark! Fine<3 Så kalte naturen på meg og jeg fant dette fine bildet. På do.
Men noen ganger er jeg heldig, og jobben til Andrés er faktisk spennende og morro for meg også. Som når jobben er å ta bilder på karnevalfest (se tidligere innlegg, sweet") og som å lage en gif. Et bilde som rører på seg altså. Sånn som folk har på avatarene side. Anywho, jeg får beskjed om å ta på meg hvite kjolen jeg fikk av farmor, sette opp håret, smile og hoppe. Sånn va 1000 ganger. Men gif-en ble sweet!^^
Skal se om jeg får tak i den... Så var det en liten photoshoot etterpå i skumle gamle stolen, så leker han seg på pcen mens jeg leser boka mi i vinduskarmen. Fin deal syntes nå jeg.
Når man har personlig fotograf med seg overalt er det føkkings vanskelig å få bilder av noe annet enn segselv..xD
Godt arbeidsmiljø...?
Med plenty av halvnakne mannfolk rundt meg hele tiden så klager eg ikke eg altså
Abonner på:
Innlegg (Atom)